hits

Er demokratiet på retrett?

kommentarer


Toppøkonom, Arturo Bris. Foto: Gunnar Stavrum (Mediehuset Nettavisen)
 

Av: Arturo Bris, professor og direktør for CEO Learning Center ved IMD business school


Demokrati er ikke fullt så bra som vi kanskje tror.

Ifølge Economist Intelligence Units demokrati-indeks lever i dag bare 4,5 % av verdens befolkning i land med et fungerende demokrati. Ca. 45 % lever i ufullstendige demokratier, mens 33 % lever under autoritære regimer.

Noen av oss har vokst opp med en allmenn forståelse av at demokratiet, som hadde sitt utspring i antikkens Hellas, har vært verdens beste system. Og i rangeringen 2016 IMD World Competitiveness er det da også slik at bare to av de ti mest konkurransedyktige økonomiene (Hong Kong og Singapore) ikke er fungerende demokratier. Likevel finnes det data som viser at verden i dag er mindre, ikke mer, demokratisk enn den var for 10 år siden. Landene som har økt sin konkurransekraft mest i denne perioden er ikke-demokratiske. Og disse landene - Singapore og De forente arabiske emirater - er rollemodeller for mange i offentlig sektor over hele verden.

I "The Case against Democracy," en av fjorårets viktigste bøker, fremhever professor Jason Brennan fra universitetet i Georgetown velgernes uvitenhet som en av de største fallgruvene i moderne demokratier. Han deler velgerne inn i tre kategorier: hobbiter, som er de som ikke gidder å lære noe om politikk, og som derfor er helt uvitende når de avgir stemme. En annen klasse er pøblene (hooligans), de som følger partiet med samme lojalitet som en idrettssupporter, og som støtter ett bestemt parti uavhengig av både tidligere prestasjoner og fremtidige planer. Til slutt finnes det et betydelig mindretall som opptrer rasjonelt, innhenter informasjon og stemmer på grunnlag av dette - såkalte vulkaner. Dessverre er det slik at de demokratiske konsekvensene, på grunn av hobbitenes og pøblenes dominans, ikke er representative for hva majoriteten egentlig mener, og de er dessuten gale og skadelige for fellesskapets beste.

Når det i USA organiseres massedemonstrasjoner mot en nyvalgt president, kan man faktisk hevde at folk demonstrerer mot et diktatur av hobbiter og pøbler.

Et virkelig demokrati, der alle som blir påvirket av de politiske valgene deltar i beslutningsprosessen, eksisterer ikke. Det er faktisk ingen grunn til at bare personer over 18 år skal ha stemmerett. Og dessuten - siden utfallet av presidentvalget i USA påvirker alle verdensborgere på en eller annen måte, er dette et valg der alle burde ha stemmerett. En annen ting som er urettferdig ved avstemninger er at vi i mange tilfeller ødelegger eller motarbeider valgmulighetene til fremtidige generasjoner, for eksempel når vi stemmer over pensjonspolitikken til mennesker som ikke engang er født.

Kanskje var resultatet av Brexit-avstemningen en rasjonell beslutning tatt av velinformerte mennesker, men det begrenser definitivt mulighetene til mange britiske borgere som i fremtiden ikke vil ha tilgang til et utvidet europeisk marked - uten at noen har spurt dem.

Det er andre problemer med demokratiet: Det er viktig å innse at demokratiske resultater i mange tilfeller rett og slett ikke gir noen mening. Bare se på den colombianske folkeavstemningen om den såkalte "fredsavtalen" med FARC-geriljaen. Pave Frans gav sin støtte til et "ja" i folkeavstemningen. Siden han ifølge dogmet er ufeilbarlig, har han nødvendigvis rett. Men resultatet av avstemningen ble "nei", så resultatet må være feil, siden paven alltid har rett!

Demokratiet representerer også en svært langsom beslutningsprosess. Det sveitsiske systemet er best på folkelig deltakelse og representasjon, og beslutninger aksepteres fordi det er innført direkte demokrati overalt. Det tar imidlertid tid å få tatt en beslutning - iblant altfor lang tid. Et godt eksempel er toglinjen CEVA (Cornavin-Eux-Vives-Annemasse) i Genève, en 16 kilometer lang forbindelse mellom Genève sentrum og Frankrike. Det er anslått at prosjektet skal være ferdig i desember 2019. Det opprinnelige prosjektet strekker seg imidlertid tilbake til 1850, og byggingen startet i 1912! Den enorme forsinkelsen skyldes at det har vært vanskelig å komme til enighet med alle de involverte.

Interessant nok så har vi tidligere generelt akseptert at demokratiet er redistribuerende av natur, og at det derfor beskytter underklassen mot utskeielsene til en herskende minoritet. Dette premisset ble imidlertid nylig tilbakevist av Doron Acemoglu og James Robinson (?Democracy, Redistribution and Inequality?, 2013), som i en stor langtidsstudie av mer enn 100 land har vist at demokratiet ikke ser ut til å ha noen signifikant innflytelse på inntektsulikhet. Tvert imot, ulikhetene ser ut til å øke i demokratier der økonomien allerede
har vært gjenstand for betydelig strukturell omforming, der det er stor ulikhet i landet og der avstanden mellom middelklassen og de fattige er relativt liten.

Derfor kan vi bare hevde at demokratiet seirer dersom vi erkjenner problemene som er forbundet med hvert enkelt alternativ. Diktaturer (og i mindre grad epistokratier) er basert på en litt tilfeldig utvelgelse av politiske ledere. Landene kan være så heldige at de ender opp med en velvillig diktator (De forente arabiske emirater, Singapore) med gode intensjoner og en uselvisk politikk, men dette er sjelden tilfelle (Nord-Korea, Ekvatorialguinea), og i de fleste tilfeller bidrar ikke diktatorene til fellesskapets beste (Kina, Saudi-Arabia).

Alternativet til demokrati burde være mer korrupte systemer, men dette er ikke alltid tilfelle. En demokratisk leder må ha en støttegruppe som er større, og som dermed er vanskeligere å tilfredsstille. Denne gruppen er de som Bueno de Mesquita og Smith (?The Dictator's Handbook: Why Bad Behavior is Almost Always Good Politics?, 2012) kaller de essensielle, eller vinnerkoalisjonen. De hevder at man i alle politiske systemer må ta hensyn til tre viktige politiske grupper: de utskiftbare eller det nominelle selektoratet, som innbefatter alle som i noen grad har innflytelse på ledervalget (i et demokrati er dette de som har stemmerett); de innflytelsesrike eller det reelle selektoratet, som er de som i realiteten velger lederen (i et demokrati er dette de som faktisk avgir stemme); og de essensielle, hvis støtte virkelig betyr noe (i et demokrati er dette de som stemmer på vinnerkandidaten). Jo mindre demokratisk et system er, desto mindre er den sistnevnte gruppen, og dermed desto mer korrupt fordi systemet er avhengig av å sørge for at bare denne gruppen er tilfreds med de økonomiske betingelsene. Illustrerende nok er de ti mest korrupte økonomiene i 2016 IMD World Competitiveness Ranking demokratiske land ...

Selv om de fleste betrakter demokratier som eksemplariske steder å leve, får man et annet bilde når man går i dybden på landenes konkurranseevne. Som forsker på dette området kan jeg ikke anbefale alle land, særlig ikke nye land, å strebe etter å være demokratiske for enhver pris, særlig ikke i lys av noen av det siste årets rystende resultater av demokratiske prosesser.