Jeg gjemmer meg på do i pausene på skolen

Girl Hiding
Bildet er en illustrasjon.


Licensed from: Creatista / yayimages.com

- Det er som mange ting i hodet mitt som bare vil ut, skriver 14 år gamle «Maria»*. Her er to dager i en ung jentes liv som har AD/HD og dysleksi.


Dag 1 hjemme:

Jeg har ingen venner, det er jævlig irriterende. Alle legger ut bilder på sosiale medier av dem selv og andre som har det kjempegøy . 
Jeg har jo noen venner utenfor skolen, men de har aldri tid til å være med meg, så jeg sitter bare på rommet for meg selv 24/7. Mamma er jo hjemme, men det er ikke så mye vi kan gjøre, vi kan liksom ikke dra ut som normale folk kan. Mamma er jo syk og hun blir fort sliten og da er det ikke noe poeng med å gå ut.


På skolen har jeg det ikke bra nå, jeg har ingen venner. Eller det er bare at de andre på skolen ikke engang gir meg en sjanse. De har aldri invitert meg til noe som helst. De har allerede bestemt at de ikke vil være med meg. Hvis jeg bare hadde visst hvorfor kunne jeg prøvd å gjort noe med det. Hvis det hadde vært noe ved personligheten min, hadde jeg ikke gjort noe med det. Uansett hva det gjelder komme jeg aldri til å endre personligheten min, bare fordi noen andre ikke liker meg for den jeg er.

Det er nesten så jeg gruer meg til å gå på skolen. En ting jeg vet er at jeg er sterk, sterkere en de fleste. Jeg skal bryte meg gjennom alle de tykke lagene med utfordringer som jeg kommer til å møte på. Jeg har allerede kommet meg gjennom noen av lagene, men det er flere tusen lag som er igjen. De lagene kommer alltid til å være foran meg resten av livet. 


De tykke lagene er fylt med negativitet, sinne, stolthet, sorg og positivitet. Noen av lagene er den mørke siden og den andre siden er det lyse siden. Alle kommer til å få utfordringer i livet. Men kommer også til å få øyeblikk hvor man mestrer noe. Å være ungdom er ikke lett. Å være en ungdom helt alene på skolen, uten noen som er der for deg, er enda mer utfordrende. 


De voksne sier at ungdomstiden er kanskje den mest utfordrende tiden i livet. Det er selvfølgelig andre utfordringer i livet, men en av de utfordringene er også å være ungdom. Det som gjør meg mest sint er når de voksne sier at de vet hvordan det er å være ungdom. De vet hvordan det var å være ungdom i den tiden de var det. Men de aner ikke hvordan det er å være ungdom i 2017. 


Det er som mange ting i hodet mitt som bare vil ut, jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare hvordan jeg har det og hvordan jeg føler meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hva som kan hjelpe meg eller hvordan man kan hjelpe. Jeg blir kvalm bare av tanken på at de voksne vet hvordan det er. Jeg sitter på rommet i mørket, klokken er 18:09. Gardinen min er oppe og gatelyset skinner inn på rommet mitt. Helt plutselig begynner det å snø masse. På rommet sitter jeg og ser ut av vinduet, mens jeg prøver å forklare hvordan jeg har det inni meg. Men det går bare ikke! 


Jeg prøver så kjempehardt! Jeg klarer ikke å skrive ned det, jeg klarer ikke å si det. Jeg klarer bare å høre det i hodet mitt. Asså jeg vet hva det er jeg vil si, men jeg klarer bare ikke å si det! Akkurat den følelsen man har når noen spør hva et ord betyr, men man klarer bare ikke å forklare det selv om man vet kjempegodt hva det betyr. Akkurat den følelsen har jeg, bare mye verre! Jeg er sikker på at jeg kunne ha skrevet en hel bok om hva jeg har å si.

For å klare det trenger jeg bare masse tid for meg selv uten noen forstyrrelser. Meg, pc-en og stillhet. Lyden av tastaturet er ikke forstyrrende i det hele tatt, det er for meg bare til å tenke bedre. Som får meg til å skrive bedre og skrive mer. Jeg tok sånn ca 5 min pause med å skrive, jeg gikk inn på Snapchat. De syv første snapene jeg åpnet var jenter fra niende trinn som var sammen og hadde det kjempegøy. Jeg blir bare mer og mer fascinert over hvordan folk kan ha ett så svart hjerte. Asså i hodene deres finnes det bare dem, de vil og skal finnes. Så når de går rundt ser de bare dem de vil se. 


Det eneste som hadde gjort meg glad, hadde vært å slutte på skolen, hatt hjemmeskole og bare utforsket litt. Gått ut, sett litt på hvordan miljøet vi bor i faktisk er. Studert alle de forskjellige menneskene som man møter på. Det høres sikkert veldig rart ut, men det er bare det jeg føler nå. Jeg skjønner ikke hvorfor man må sitte inne hele dagen neste hver eneste dag og stirre på pc-skjermer. 


Man lærer også av å utforske og å dra andre steder. Jeg sier ikke at man liksom skal dra til USA, men i hvert fall la ungdommer få luft mens de lærer, to fluer i en smekk. Ungdommer trenger luft. Jeg bare skjønner ikke hvorfor skolen er så jævlig dårlig til å bruke penger. Asså jeg har ikke greier på sånt, men jeg vet at hvis skolen faktisk gidder å gjøre jobben sin, hadde det vært helt annerledes. 


Vi kommer til å miste evnen til å skrive riktig, jeg husker ikke sist jeg så en hel klasse gjøre alt skolearbeidet i bøker, asså det er som om alle vil at vi skal miste den evnen til å skrive. Kan ikke noen for faen begynne å tenke med hodet. 


Jeg blir jævlig sur av å tenke på at alle sammen på skolen, spesielt de voksne som oppfører seg som noen jævla aliens! Asså hva faen? Jeg har så innmari mye å si om de voksne, det er ikke snille ting. Dere skal liksom være forbilder. Akkurat nå er dere alt annet den forbilder, aliens har ingenting her å gjøre. Med mindre romskipet deres er ødelagt, dra for faen tilbake til mars eller hvor enn dere kommer fra! For en ting som er helt sikkert er at dere er alt annet mennesker! 


En ting som også får meg til å skulke er at jeg hater aliens, jeg er ikke redd for dem, men det frister veldig å filleriste noen av dem! Og det er ikke bare jeg som synes det! Så dra tilbake til mars og aldri kom tilbake motherfuckers!

Alien
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Dag 2 på skolen:

Den følelsen når man er helt alene på skolen er jævlig. Når jeg ikke er i timen sitter jeg inne på do. Jeg sitter også på do i lunsj og i pausene. Vi har kantine på skolen, men jeg bare føler at hvis jeg går ned ditt vil alle stirre. Når jeg en sjelden gang spiser i kantina har jeg ingen å sette meg med.  Jeg sitter og skjelver når jeg spiser. Det som gjør meg mest sint og irritert er vel at jeg ikke føler meg trygg. Jeg trodde meningen med skolen var at man skal lære, men også føle seg trygg. Akkurat nå føler jeg meg ikke trygg. 


Det er ikke sånn at jeg tror noen skal gjøre noe mot meg. Det er bare det at jeg føler meg truet. Det har ikke skjedd noe vold mot meg, men jeg bare har en sånn følelse av at jeg må være på vakt hele tiden. De alienene som jobber her har jo ikke noe peiling om hva som skjer på skolen. Det er ekstremt mange på skolen som røyker weed. Alienen som kaller seg rektor, vet ikke engang hva weed er. 


De andre alienene bare går rundt som noen aliens. Det er et sånt kurs som heter AART, mamma meldte meg på det. Der er det fire gutter også. Jeg vet ikke helt hva kurset er og hva meningen er med det, men jeg skal prøve. Tre av guttene som er der, er de mest kjente på skolen. Alle vet hvem de er. De er ikke på AART, fordi de har lyst, men foreldrene deres har også meldt dem på. 


Han ene av guttene heter «Gunnar». På ungdomsskolen er det sånn at man har en læringspartner som man må sitte med. Det er fire stykker som man er på gruppe med, men man sitter to og to. Og selvfølgelig sitter jeg med «Gunnar». De andre på gruppa heter «Lise» og «Per». «Lise» er liksom den personen som irriterer alle, og derfor liker de kule folka å erte henne, hun synes det er morsomt, men det er veldig irriterende. 


Selv om jeg hater meg på skolen, prøver jeg å være så positiv som mulig. Jeg er snill mot alle. Om det er en person som jeg hater veldig mye som er lei seg eller føler seg uvel, gjør jeg fortsatt alt jeg kan får å være positiv. Men uansett hva jeg gjør er det ikke bra nok for de på skolen.


Jeg vet at jeg er en veldig sterk person, jeg har en unik personlighet, som er unik på en unik måte. Jeg har både ADHD og dysleksi. Jeg skal få ekstra hjelp, men jeg får ikke den hjelpen jeg trenger. Så jeg har egentlig begynt å gi opp, Jeg forteller meg selv hele tiden at uansett hva de andre synes her, har jeg en mye bedre personlighet enn de andre. Som jeg har sagt tidligere har mesteparten av folka på skolen et svart hjerte. 


Tilbake til de jævla alienene. De bruker jævlig lang tid på å fikse romskipet! Asså jeg har ikke ord for hvor jævla retarded de er. Jeg har så innmari mange tanker i hodet som må ut, det er ikke så lett. 


Nå er ‪klokka 10:31‬ og jeg sitter inne på den ene doen og skriver. Jeg har time nå, men jeg klarer bare ikke å håndtere de elevene i den timen. Det er bare selvopptatte brunkremer med litt jenter. Altså det er mer brunkrem enn kropp. Man blir bare helt kvalm.  


Vi har lunsj ‪fra 11:15 til 11:45‬. Det er kyllingfrikassè til lunsj. Jeg vet ikke hva det er, men vanligvis pleier plastelinamaten som barna i barnehagen lager å smake mye bedre.

 

Lipstick fashion girls barbie doll makeup retro 1980s
Licensed from: lunamarina / yayimages.com


Jeg har helt glemt å skrive det, men annenhver mandag og tirsdag er jeg i barnehagen i stedet for på skolen, Jeg elsker barn, så jeg får lov til det. Det tar liksom bare 17 minutter å gå ditt fra huset mitt. Når jeg er i barnehagen kan jeg slappe av. Å leke og ha det kjempegøy med barna. Siden jeg er 14 år er jeg mye mer aktiv med barna, enn det de andre voksne i barnehagen er. Det er ikke noe gærnt med det. Barna i barnehagen gleder seg alltid til jeg skal komme, og jeg gleder meg til jeg skal dit.


Jeg kjenner at jeg begynner å bli veldig sulten. Klokka ‪10:48‬, så det er 30 min til lunsj. Magen min rumler veldig mye nå. Jeg har bestemt meg for å spise lunsj i dag. Mamma betaler ganske mye for at jeg skal få varm lunsj, så jeg må spise. Jeg får vel bare vente og se hvordan det kommer til å gå.

 
Å, jeg håper de jævla motherfuckings av noen aliens, setter maten i halsen. Da hadde dagen min blitt bra, hvis det skjedde med alle aliensene! Jeg hadde et møte med skolen hvor vi snakket om hvordan jeg har det på skolen. Jeg vet ikke hvorfor vi hadde det møtet, fordi aliens kan ikke snakke menneskespråk. I hvert fall ikke de jævla retarde aliene på skolen! 


Helvetes jævla motherfuckings marsboere. Jeg er vel nødt til å lære meg fuckings alienspråk, så jeg kan fortelle dem hvor retarda de er. Jeg får vel lære meg noe stygge ord i samme slengen?


E.T. phone home, Motherfuckers!

*Nettavisen kjenner «Maria»s identitet og innlegget er godkjent av en foresatt. 

hits