hits

Jeg gjemmer meg p do i pausene p skolen

Girl Hiding
Bildet er en illustrasjon.


Licensed from: Creatista / yayimages.com

- Det er som mange ting i hodet mitt som bare vil ut, skriver 14 r gamle Maria*. Her er to dager i en ung jentes liv som har AD/HD og dysleksi.


Dag 1 hjemme:

Jeg har ingen venner, det er jvlig irriterende. Alle legger ut bilder p sosiale medier av dem selv og andre som har det kjempegy . 
Jeg har jo noen venner utenfor skolen, men de har aldri tid til vre med meg, s jeg sitter bare p rommet for meg selv 24/7. Mamma er jo hjemme, men det er ikke s mye vi kan gjre, vi kan liksom ikke dra ut som normale folk kan. Mamma er jo syk og hun blir fort sliten og da er det ikke noe poeng med g ut.


P skolen har jeg det ikke bra n, jeg har ingen venner. Eller det er bare at de andre p skolen ikke engang gir meg en sjanse. De har aldri invitert meg til noe som helst. De har allerede bestemt at de ikke vil vre med meg. Hvis jeg bare hadde visst hvorfor kunne jeg prvd gjort noe med det. Hvis det hadde vrt noe ved personligheten min, hadde jeg ikke gjort noe med det. Uansett hva det gjelder komme jeg aldri til endre personligheten min, bare fordi noen andre ikke liker meg for den jeg er.

Det er nesten s jeg gruer meg til g p skolen. En ting jeg vet er at jeg er sterk, sterkere en de fleste. Jeg skal bryte meg gjennom alle de tykke lagene med utfordringer som jeg kommer til mte p. Jeg har allerede kommet meg gjennom noen av lagene, men det er flere tusen lag som er igjen. De lagene kommer alltid til vre foran meg resten av livet. 


De tykke lagene er fylt med negativitet, sinne, stolthet, sorg og positivitet. Noen av lagene er den mrke siden og den andre siden er det lyse siden. Alle kommer til f utfordringer i livet. Men kommer ogs til f yeblikk hvor man mestrer noe. vre ungdom er ikke lett. vre en ungdom helt alene p skolen, uten noen som er der for deg, er enda mer utfordrende. 


De voksne sier at ungdomstiden er kanskje den mest utfordrende tiden i livet. Det er selvflgelig andre utfordringer i livet, men en av de utfordringene er ogs vre ungdom. Det som gjr meg mest sint er nr de voksne sier at de vet hvordan det er vre ungdom. De vet hvordan det var vre ungdom i den tiden de var det. Men de aner ikke hvordan det er vre ungdom i 2017. 


Det er som mange ting i hodet mitt som bare vil ut, jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare hvordan jeg har det og hvordan jeg fler meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hva som kan hjelpe meg eller hvordan man kan hjelpe. Jeg blir kvalm bare av tanken p at de voksne vet hvordan det er. Jeg sitter p rommet i mrket, klokken er 18:09. Gardinen min er oppe og gatelyset skinner inn p rommet mitt. Helt plutselig begynner det sn masse. P rommet sitter jeg og ser ut av vinduet, mens jeg prver forklare hvordan jeg har det inni meg. Men det gr bare ikke! 


Jeg prver s kjempehardt! Jeg klarer ikke skrive ned det, jeg klarer ikke si det. Jeg klarer bare hre det i hodet mitt. Ass jeg vet hva det er jeg vil si, men jeg klarer bare ikke si det! Akkurat den flelsen man har nr noen spr hva et ord betyr, men man klarer bare ikke forklare det selv om man vet kjempegodt hva det betyr. Akkurat den flelsen har jeg, bare mye verre! Jeg er sikker p at jeg kunne ha skrevet en hel bok om hva jeg har si.

For klare det trenger jeg bare masse tid for meg selv uten noen forstyrrelser. Meg, pc-en og stillhet. Lyden av tastaturet er ikke forstyrrende i det hele tatt, det er for meg bare til tenke bedre. Som fr meg til skrive bedre og skrive mer. Jeg tok snn ca 5 min pause med skrive, jeg gikk inn p Snapchat. De syv frste snapene jeg pnet var jenter fra niende trinn som var sammen og hadde det kjempegy. Jeg blir bare mer og mer fascinert over hvordan folk kan ha ett s svart hjerte. Ass i hodene deres finnes det bare dem, de vil og skal finnes. S nr de gr rundt ser de bare dem de vil se. 


Det eneste som hadde gjort meg glad, hadde vrt slutte p skolen, hatt hjemmeskole og bare utforsket litt. Gtt ut, sett litt p hvordan miljet vi bor i faktisk er. Studert alle de forskjellige menneskene som man mter p. Det hres sikkert veldig rart ut, men det er bare det jeg fler n. Jeg skjnner ikke hvorfor man m sitte inne hele dagen neste hver eneste dag og stirre p pc-skjermer. 


Man lrer ogs av utforske og dra andre steder. Jeg sier ikke at man liksom skal dra til USA, men i hvert fall la ungdommer f luft mens de lrer, to fluer i en smekk. Ungdommer trenger luft. Jeg bare skjnner ikke hvorfor skolen er s jvlig drlig til bruke penger. Ass jeg har ikke greier p snt, men jeg vet at hvis skolen faktisk gidder gjre jobben sin, hadde det vrt helt annerledes. 


Vi kommer til miste evnen til skrive riktig, jeg husker ikke sist jeg s en hel klasse gjre alt skolearbeidet i bker, ass det er som om alle vil at vi skal miste den evnen til skrive. Kan ikke noen for faen begynne tenke med hodet. 


Jeg blir jvlig sur av tenke p at alle sammen p skolen, spesielt de voksne som oppfrer seg som noen jvla aliens! Ass hva faen? Jeg har s innmari mye si om de voksne, det er ikke snille ting. Dere skal liksom vre forbilder. Akkurat n er dere alt annet den forbilder, aliens har ingenting her gjre. Med mindre romskipet deres er delagt, dra for faen tilbake til mars eller hvor enn dere kommer fra! For en ting som er helt sikkert er at dere er alt annet mennesker! 


En ting som ogs fr meg til skulke er at jeg hater aliens, jeg er ikke redd for dem, men det frister veldig filleriste noen av dem! Og det er ikke bare jeg som synes det! S dra tilbake til mars og aldri kom tilbake motherfuckers!

Alien
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Dag 2 p skolen:

Den flelsen nr man er helt alene p skolen er jvlig. Nr jeg ikke er i timen sitter jeg inne p do. Jeg sitter ogs p do i lunsj og i pausene. Vi har kantine p skolen, men jeg bare fler at hvis jeg gr ned ditt vil alle stirre. Nr jeg en sjelden gang spiser i kantina har jeg ingen sette meg med.  Jeg sitter og skjelver nr jeg spiser. Det som gjr meg mest sint og irritert er vel at jeg ikke fler meg trygg. Jeg trodde meningen med skolen var at man skal lre, men ogs fle seg trygg. Akkurat n fler jeg meg ikke trygg. 


Det er ikke snn at jeg tror noen skal gjre noe mot meg. Det er bare det at jeg fler meg truet. Det har ikke skjedd noe vold mot meg, men jeg bare har en snn flelse av at jeg m vre p vakt hele tiden. De alienene som jobber her har jo ikke noe peiling om hva som skjer p skolen. Det er ekstremt mange p skolen som ryker weed. Alienen som kaller seg rektor, vet ikke engang hva weed er. 


De andre alienene bare gr rundt som noen aliens. Det er et snt kurs som heter AART, mamma meldte meg p det. Der er det fire gutter ogs. Jeg vet ikke helt hva kurset er og hva meningen er med det, men jeg skal prve. Tre av guttene som er der, er de mest kjente p skolen. Alle vet hvem de er. De er ikke p AART, fordi de har lyst, men foreldrene deres har ogs meldt dem p. 


Han ene av guttene heter Gunnar. P ungdomsskolen er det snn at man har en lringspartner som man m sitte med. Det er fire stykker som man er p gruppe med, men man sitter to og to. Og selvflgelig sitter jeg med Gunnar. De andre p gruppa heter Lise og Per. Lise er liksom den personen som irriterer alle, og derfor liker de kule folka erte henne, hun synes det er morsomt, men det er veldig irriterende. 


Selv om jeg hater meg p skolen, prver jeg vre s positiv som mulig. Jeg er snill mot alle. Om det er en person som jeg hater veldig mye som er lei seg eller fler seg uvel, gjr jeg fortsatt alt jeg kan fr vre positiv. Men uansett hva jeg gjr er det ikke bra nok for de p skolen.


Jeg vet at jeg er en veldig sterk person, jeg har en unik personlighet, som er unik p en unik mte. Jeg har bde ADHD og dysleksi. Jeg skal f ekstra hjelp, men jeg fr ikke den hjelpen jeg trenger. S jeg har egentlig begynt gi opp, Jeg forteller meg selv hele tiden at uansett hva de andre synes her, har jeg en mye bedre personlighet enn de andre. Som jeg har sagt tidligere har mesteparten av folka p skolen et svart hjerte. 


Tilbake til de jvla alienene. De bruker jvlig lang tid p fikse romskipet! Ass jeg har ikke ord for hvor jvla retarded de er. Jeg har s innmari mange tanker i hodet som m ut, det er ikke s lett. 


N er ‪klokka 10:31‬ og jeg sitter inne p den ene doen og skriver. Jeg har time n, men jeg klarer bare ikke hndtere de elevene i den timen. Det er bare selvopptatte brunkremer med litt jenter. Alts det er mer brunkrem enn kropp. Man blir bare helt kvalm.  


Vi har lunsj ‪fra 11:15 til 11:45‬. Det er kyllingfrikass til lunsj. Jeg vet ikke hva det er, men vanligvis pleier plastelinamaten som barna i barnehagen lager smake mye bedre.

 

Lipstick fashion girls barbie doll makeup retro 1980s
Licensed from: lunamarina / yayimages.com


Jeg har helt glemt skrive det, men annenhver mandag og tirsdag er jeg i barnehagen i stedet for p skolen, Jeg elsker barn, s jeg fr lov til det. Det tar liksom bare 17 minutter g ditt fra huset mitt. Nr jeg er i barnehagen kan jeg slappe av.  leke og ha det kjempegy med barna. Siden jeg er 14 r er jeg mye mer aktiv med barna, enn det de andre voksne i barnehagen er. Det er ikke noe grnt med det. Barna i barnehagen gleder seg alltid til jeg skal komme, og jeg gleder meg til jeg skal dit.


Jeg kjenner at jeg begynner bli veldig sulten. Klokka ‪10:48‬, s det er 30 min til lunsj. Magen min rumler veldig mye n. Jeg har bestemt meg for spise lunsj i dag. Mamma betaler ganske mye for at jeg skal f varm lunsj, s jeg m spise. Jeg fr vel bare vente og se hvordan det kommer til g.

 
, jeg hper de jvla motherfuckings av noen aliens, setter maten i halsen. Da hadde dagen min blitt bra, hvis det skjedde med alle aliensene! Jeg hadde et mte med skolen hvor vi snakket om hvordan jeg har det p skolen. Jeg vet ikke hvorfor vi hadde det mtet, fordi aliens kan ikke snakke menneskesprk. I hvert fall ikke de jvla retarde aliene p skolen! 


Helvetes jvla motherfuckings marsboere. Jeg er vel ndt til lre meg fuckings aliensprk, s jeg kan fortelle dem hvor retarda de er. Jeg fr vel lre meg noe stygge ord i samme slengen?


E.T. phone home, Motherfuckers!

*Nettavisen kjenner Marias identitet og innlegget er godkjent av en foresatt. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar