hits

Miljømyter for fall

kommentarer

Vi knuser noen myter om norske miljøspørsmål.

Av Christoffer R Klyve, konstituert leder i Framtiden i våre hender

Marit Arnstad

Marit Arnstad hisset seg nylig opp over debatten om bensinpriser og akket seg over «miljøeliten».

Begrepet «miljøeliten» bekrefter den retorikken som for tiden synliggjør likhetene mellom Frp og Senterpartiet. Teknikken er enkel: skriv ordet «elite» sammen med de man ønsker å angripe. Slik kan man avspore enhver viktig debatt.

Klimapanelet har gitt oss tyve år på å redde kloden. Da er det viktig at vi avkler de vanligste mytene og hersketeknikkene som brukes mot norsk miljøbevegelse. Vi har gått gjennom ulike debatter, og fire myter virker spesielt sentrale. Her kommer de i forkortet form, med våre svar: 

1) «Miljølobbyen har alt for stor makt». 

La oss starte med Marit Arnstads påstand over, som tydelig bekrefter slektskapet med Fremskrittspartiet. Hør bare hvor likt det er Frps Per Willy Amundsens uttalelse: «Dette er et knefall for den statsfinansierte miljølobbyen, og et svik mot Nord-Norge og den industrielle utviklingen av landsdelen» sa Amundsen da de rødgrønne ville vente med å lete etter olje i Lofoten.

Selv skulle vi ønske at miljøbevegelsen i Norge hadde en hånd på rattet når de store beslutningene ble tatt. Men ser en på de store veivalgene de siste tiårene, er det stort sett en historie om mange tapte slag. Med unntak av Lofoten-saken, som må kjempes på nytt hvert fjerde år, har oljebransjen fått fritt leide på norsk sokkel. 

Christoffer R Klyve

Norge klarer ikke å kutte i egne utslipp, utslippene fra biltrafikken går opp, og vi bygger stadig mer vei. Prisen på flybilletter er på et historisk bunnpunkt og motiveres til ytterligere vekst gjennom den særnorske taxfreeordningen. Samtidig når miljøbelastningen fra nordmenns forbruk stadig nye høyder.

Vi skulle ønske at miljøbevegelsen ble lyttet til oftere, men ser en på hvordan makten er fordelt i Norge i dag, er det våre motstandere som trekker i trådene og bestemmer kursen for samfunnet. 


2)«Norge er så lite, så det har ingenting å si om vi kutter utslipp».
Dette er en annen myte som repeteres ofte i norsk debatt. For eksempel ved Rögnvaldur Hannesson, professor emeritus, Norges Handelshøyskole i BT: «Hvis verden har et klimaproblem, er det ikke noe som et enkelt og meget lite land kan løse på egen hånd.»  

Det gir ingen mening å summere opp tall på nasjonsnivå i denne sammenheng. Her må vi også se på hvor mye hver og en av oss slipper ut. I snitt ligger en nordmann over dobbelt så høyt som gjennomsnittet på verdensbasis. Tar du med forbrenningen av oljen vi selger til utlandet, slipper Ola Nordmann ut 23,5 ganger mer enn gjennomsnittet. 

Dessuten kan norsk klimapolitikk på sitt beste få konsekvenser globalt. Elbilpolitikken er blitt et globalt fyrtårn, som gjør at bilbransjen nå lanserer sine heteste nyheter i Norge først. Vi kan være i ferd med å få til det samme innenfor ferge- og skipstrafikk.


3) «Oljefondet må ikke bli en brikke i et politisk spill for særinteresser».
Både sentralbanksjef Øystein Olsen og Siv Jensen har gjentatte ganger advart mot å bruke Oljefondet for å fremme «særinteresser».

Dette tar utgangspunkt i at oljefondets investeringer er i en slags «nøytral» posisjon så lenge det bare søker profitt. Men plasserer du penger i fossil industri som driver klimaendringene framover, i selskaper som bryter menneskerettigheter eller er tungt investert i palmeolje, har du valgt side. 

Du kunne nemlig valgt å la være å plassere pengene dine i en annen industri. Alternativer er det nok av! 
Hva verdens største fond gjør, er viktig. Det sender sterke signaler til et helt finansmarked. Det ser vi for eksempel på uttrekket fra selskaper i kullindustrien, hvor flere både norske og internasjonale aktører nå endrer sin praksis i tråd med Oljefondet. 

 
4)Miljøorganisasjonene er subsidiert av oljebransjen
Ola Borten Moe gjentok den gamle myten i et ferskt intervju til Teknisk Ukeblad (15.12.16): «Miljøbevegelsen i Norge lever på statstilskudd og verdier skapt av den næringen de kritiserer». Moe etterlater et inntrykk av at miljøorganisasjonene lever på statens nåde og ikke kunne klart seg uten. 

Sannheten er for eksempel at Greenpeace ikke mottar en krone fra staten, mens Framtiden i våre hender kun får om lag 25-30 prosent av inntektene våre fra staten, mens vi skaffer oss resten av midlene på egenhånd. Få av de store miljøorganisasjonene får så mye statsstøtte at de ikke kunne klart seg uten, ettersom alle også har solid annen finansiering fra privatpersoner eller næringslivet. 

Dessuten er det ikke slik at alle offentlige penger i Norge er oljepenger. Det meste av norsk verdiskaping, arbeidsplasser og skatteinntekter, kommer fra andre næringer enn olje og gass.