Da «den grønne reisen» endte midt i en muggost

Søppelet har rent over etter at Veireno overtok ansvaret, her fra en bakgård sentralt i Oslo.

Av Bente Lund, jurist og Master of Science in Communication, London School of Economics and Political Science

I vårt lille land finnes det et bittelite parti som heter Miljøpartiet De Grønne. Partiet vil ha oss med på en grønn reise til ukjent destinasjon, og på turen kan vi knaske gulrøtter mens partiledelsen vurderer om reisen går enda bedre hvis vi også får røyke litt cannabis.

Underveis på turen kan vi bytte til oss ting som andre har laget med ting vi har laget selv, og reisen ender antagelig ikke før vi får tildelt kvoter for hvor mye CO2 hver av oss kan puste ut i løpet av en dag. Ja, det siste vet vi jo ikke helt om det kommer til, men det hadde ikke forbauset så mange av oss om det bittelille partiet foreslo noe sånt.

Les også: 5 grunner til at Miljøpartiet er en trussel mot folk flest

MDG mener at vi ikke blir lykkeligere av å ha to mobiletelefoner og den slags, og vil jobbe for at vi skal ha færre ting og mere tid. Vi skal tilbake til byttesamfunnet så vi kan fokusere på de viktige tingene her i livet, og MDG kommer nok snart til å fortelle oss hva de mener er aller viktigst. Det eneste vi vet allerede nå er at lav effektivitet i veinettet - og dermed i resten av landets produktivitet - tydeligvis inngår i målbildet.

Les også: Oslo bruker 685.000 kroner på gransking av søppel

MDG mener at den grønne reisen går raskest hvis de forbyr ting, og noe av det eneste de ikke har forbudt i disse dager er søppeltårn og muligheten til å tjene seg søkkrik på ikke å oppfylle renovasjonskontrakter. Sammen med resten av byrådet kunne MDG krevd dagbøter for hvert eneste kålhode som ligger på gatene rundt Grunerløkka, men noen inndrivelse blir det altså ikke. Risikoen for å provosere frem en konkurs uten at noen kan ta over er så stor at det i stedet opprettes lokale komposthauger midt i bybildet. -Og at det ikke er noen som fjerner søppelet uansett akkurat nå spiller visst liten rolle for handlekraften her.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Bente Lund

Les også: Om Sylvi Listhaug og andre ulver

Dette handler om en kontraktør som har tatt seg vann (eller i dette tilfellet søppel) over hodet. Når sånt skjer må det være vilje og evne til å kreve kontrakter oppfylt etter sitt innhold, og man kunne jo sett for seg at dagbøtene eksempelvis ble brukt til miljøtiltak som ikke handler om muggdannelse i Oslo sentrum. Men da måtte jo sånne hensyn vært en del av den grønne reisen - og det er de kanskje ikke.

Hadde MDG fått det helt som de ville så hadde vi faktisk målt «Brutto Nasjonal Lykke» i tillegg til Brutto Nasjonalprodukt. «Brutto nasjonal lykke» er en målestokk som MDG har hentet fra et land som det selvsagt er veldig naturlig å sammenligne oss med; nemlig Bhutan. Det er kanskje derfra de også henter ideer om at hest og kjerre fortsatt bør være det foretrukne transportmiddelet, men å tenke sånn blir selvsagt spekulasjon.

-Og akkurat nå er det nesten litt synd at det ikke ble flertall for å innføre «lykkemålestokken». Særlig følbare utslag ville man nok fått hvis man testet lykkefølelsen i Vestkorridoren og blant alle som mister tid på jobb og med barna sine fordi det er noen som vil ta dem med på en grønn reise. For den grønne reisen har ledet oss rett inn i en muggost i et søppelrom i Oslo et sted, så det føles langt mer nærliggende å innføre en målestokk som tester hvor mange som egentlig finner det naturlig at vi snart må kjøpe oss hester for å komme oss på jobb.

hits