Hudfargen min smitter ikke!

 


Foto: Arne Ristesund (Bergensavisen)
 

Av: Renuka Mohanalingam, student fra Loddefjord

Bussen var stappfull. Ungdommen hang etter stangen. De eldre ble tilbudt sitteplass av noen altfor vennlige sjeler. Kollektivtransport er viktig å ta i nytte, sier de, men hvor ofte kommer ikke denne bussen for sent da? Og hvor ofte er den ikke proppfull av mennesker med tunge skolesekker og våte paraplyer? Og hvor ofte setter fylkeskommunen opp reiseprisen?

Jo, altfor ofte, spør du meg. Og hvor mange sitteplasser er det på bussen da? Rundt 56 kanskje? I så fall 57 med sjåførsetet tatt i betraktning.

Når flere titalls skoleelever og en del eldre mennesker fra bingo-sammenkomstene sine stiger på bussen, enten glade og fornøyde eller gretne og utålmodige, kan ingen garantere at det er noen som helst sitteplass på bussen. For ikke å snakke om ståplassene som også fylles opp når klokken slår fire om ettermiddagen.

Spørsmålet mitt er da som følger: Hva er sannsynligheten for at det faktisk er en liten ledig sitteplass på en slik skyss-buss klokken halv fem en mandag ettermiddag?

La meg gi deg svaret på dette spørsmålet (og ikke les videre om du ikke har fått tenkt deg om) og svaret er ikke 0. Sannsynligheten er overraskende nok på et sted rett over én prosent. For å være eksakt, så er sannsynligheten på 1,78 prosent ekskludert sjåførsetet selvfølgelig, med mindre de 80 livene på bussen er villige til å la livene deres henge på en tynn tråd.

Hvis du kan en smule matematikk og prosentregning kommer du sikkert frem til at det faktisk er én ledig sitteplass i en slik smekkfull buss.

Hvordan i huleste er det mulig å la en sitteplass være, når bussen er såpass full? Jo; fordi personen som sitter på setet ved siden av det enslige setet, det er meg det.

Hvem er denne «meg»? Vel «Meg» er meg; ei forvokst og fyldig jente på 21 med litt for små skjeve firkantede briller. Det som kanskje er vel verdt å merke, er at hudfargen min ikke er det lyseste man kommer borti. Grovt sagt, så ligner fargen mer på brunost enn hvitost. Kan en slik utseende være grunnen til at folk unngår å sette seg på et ledig sete, når bussen er overfylt?

I USA var raseadskillelse, eller «racial segregation» som de kaller det, ganske vanlig ved midten av 1900 tallet. De mørkhudede ble, for eksempel, sendt av gårde på egne busser for så ikke å blandes med de såkalte «hvite». For mer info: mor deg selv med Hairspray filmen som kom ut i 2007. Tilbake til saken.

Altså eksisterte denne raseadskillelsen en god stund før Rosa Parks, en kjent amerikansk borgerretts aktivist, kjempet for de afrikansk-amerikanske borgerne av Amerika og deres rettigheter.

I 1964 kom loven om sivilrettigheten, hvor det ble vedtatt at ingen skulle bli diskriminert etter verken farge, kjønn eller utseende. Dette førte raskt med til at segregeringen på skoler og arbeidsplasser fant en ende. Ble det for mye fakta nå? Kanskje. Kanskje ikke.

Men poenget er, ikke døm et menneske etter deres farge, kjønn eller utseende. En bok er nødvendigvis ikke dårlig, selv om bokomslaget ikke er attraktiv.

Dessverre er det nok en gang slik at menneskeheten tiltrekkes av omslaget før innholdet, både når det gjelder medmennesker og bøker. Blir forresten interessant å se hva Donald Trump finner på i tiden fremover.

Usikkerheten i det å være annerledes i et samfunn, hvor lyse hudtoner dominerer, er krenkende. På veien hjem fra universitetet, på bussen, er dette kanskje det minste problemet verden opplever akkurat der og da. Likevel er det slike hverdagslige hendelser under normale omstendigheter som fremhever de rasistiske tankegangene den dag i dag.

Fra mitt ståsted, er alt jeg kan si: Ikke vær sjenert! Sitt ved siden av meg på bussen om plassen er ledig! Hudfargen min smitter ikke!

PS: Intensjonen min er overhodet ikke å henge DEG ut akkurat, men å «opplyse» deg, selv om denne teksten kan virke som en smule generaliserende. Beklager dette så mye!

Innlegget ble først publisert i Bergensavisen.

hits