hits

Sykepleier Michael, du er min helt!

kommentarer
Oslo 20151119.Legevakten i Oslo sentrum torsdag kveld. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
Legevakten i Oslo. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Jeg er stolt av å være sykepleier, og er enda litt mer stolt etter min erfaring som pasient.

Av Siri H. Myklebust, enhetsleder avdeling for kompleks epilepsi-SSE, Oslo universitetssykehus

Innlegget ble først publisert i Sykepleien. 

Oslo legevakt, en romjulsdag befinner jeg meg som pasient, akutt innlagt på Oslo kommunale legevakt. Jeg har liten erfaring som pasient, så dette var en uvant situasjon for meg. Jeg fikk virkelig erfare hvor liten man føler seg når man ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og blir akutt hjelpetrengende. Denne erfaringen skal jeg ta med meg videre i mitt arbeid som sykepleier, men jeg ønsker her å berømme de som var på vakt denne dagen. I deres øyne var nok dette en ganske ubetydelig hendelse, for meg var det en viktig erfaring!

Les også: Pasientenes rettigheter kommer først

Omsorgsfull holdning

Alle, fra AMK-personell på telefon, ambulansepersonell, leger og sykepleiere på Legevakten og drosjesjåføren som kjørte meg hjem til slutt, viste en omsorgsfull holdning og jeg erfarte en vennlig, profesjonell behandling i alle ledd. Dette til tross for at systemet var helt overbelastet; det var venting og atter venting.  Det var fullt på alle KAD/obs.poster og ingen isolater å oppdrive. Travelheten var sikkert enorm, men dere greide å beholde roen, slik at pasientene fikk informasjon og omsorg. Men, jeg vil særlig trekke frem én; sykepleier Michael, du er min helt!

Dette var sikkert en vanlig aftenvakt for deg, selv om den nok var litt ekstra travel.

Selve kjernen i faget

Jeg hadde mange timer med mulighet til å observere der jeg lå, fullstendig avhengig av hjelp. Jeg tror det var totalt 5 senger (bårer) i rommet, med en stadig utskiftning, gjennom to vaktskift. Pasientenes diagnoser varierte fra psykiatri, hodetraume, spørsmål om appendisitt, gallesten og virusinfeksjoner.

Jeg lå og lyttet til dine spørsmål til pasientene rundt meg; hvordan du tilpasset deg til hver enkelt pasient, og jeg anerkjente hvordan du presist sørget for å få informasjon uten å trette ut pasienten med mange spørsmål, hvordan du ga korte, oppmuntrende kommentarer uten å skravle, hvordan du informerte om hva som skulle skje og hvorfor, hvordan du sørget for å opptre rolig, med godt håndlag, behagelig stemmeleie og lydhør for endringer i pasientens tilstand.  Alle de små, små tingene som vi som sykepleiere har lært om viktigheten av, men som er så lett å glemme, lett å ignorere på en travel vakt. Mye kan virke så banalt når man er frisk, og lite betydningsfullt sett i forhold til f.eks. den teknologiske kompetansen som blir viktigere og viktigere i vår tid, men det er disse små detaljene som utgjør hele verden når du er hjelpetrengende, og som i Nightingales ånd er selve kjernen i faget.

Ser den hjelpetrengende

Jeg er stolt av å være sykepleier, og er enda litt mer stolt etter denne pasienterfaringen. Vi utgjør en forskjell for pasientene, hvis vi bare evner å se den hjelpetrengende, den som er avhengig av vår hjelp.