Om klimavitenskap og klimaskeptikere

Av: dr. philos. Jon Gulbrandsen, biolog

"Vitenskap fungerer" er et argument som brukes flittig for å målbinde klimaskeptikere.  Argumentet bygger på at fly, mobiltelefoner og medisiner fungerer, fordi de er produkter av vitenskap, og at siden klimaforskning også er vitenskap, så må nødvendigvis den også fungere.  Av dette utledes det at klimaskeptikere er anti-intellektuelle, og så avsluttes debatten med å peke på at de er i mindretall.

Det siste offeret for denne taktikken var Frp-nestor, Carl I Hagen.

Du kan vinne en avisdebatt eller en politisk debatt på denne måten, men særlig redelig er det ikke.  All vitenskap er nemlig ikke god eller sann vitenskap, fordi store deler av vitenskapen er politisert.   Dette gjelder spesielt samfunnsvitenskapene som ofte er underlagt direkte politisk styring, og i noe mindre grad naturvitenskapene, som er underlagt en indirekte form for politisk styring.

Dette betyr at vitenskap i ulik grad er korrupt, og at det derfor ikke alltid er lett å vite hva som er god og dårlig vitenskap.  Men ytterpunktene er lette å identifisere.  Eksempelvis vil de fleste forstå at en kvinneforsker som konkluderer med at kvinner er flinkere enn menn, ikke har like rent mel i posen som en fysiker som måler egenskapene til en elementærpartikkel.  Men mellom disse to ytterpunktene finnes det masse forskning hvor korrupsjonsnivået ikke er så lett å få øye på. 

Jeg skal gi et eksempel fra akvakulturforskningen, hvor jeg selv har hatt mitt virke:

En forsker fikk en gang for seg at vi burde forsøke kveite som ny oppdrettsart.  Ikke akkurat noen strålende idé, fordi det var adskillig mer lovende arter, slik som Makrellstørje, som vokser 10 ganger raskere og er 20 ganger bedre betalt.  Men han ønsket å gjøre dette, så han ba Forskningsrådet om penger, og begrunnet det med at kveite "antakelig er en lovende fremtidig oppdrettsart".

Han fikk pengene, fisken overlevde og han åpnet neste søknad med at "kveite er en lovende fremtidig oppdrettsart".  Han fikk enda mer penger, andre forskere oppdaget hva som skjedde, og for å få forskningsmidler skrev også de at "kveite er en lovende fremtidig oppdrettsart", selv om dette langt fra var klart for noen av oss.

Også de fikk penger, og nå var det plutselig et samlet norsk forskningsmiljø som alle sa at "kveite er en lovende fremtidig oppdrettsart", og et samlet norsk forskningsmiljø kunne jo ikke ta feil, så Forskningsrådet kopierte frasen og gjorde arten til et satsningsområde. 

Her begynte snøballen virkelig å rulle, og slik klarte vi å bruke opp et par milliarder kroner, uten at kveite ble noen ny suksess, og sannsynligvis kommer den heller aldri til å bli det.

Kritiske røster fantes hele tiden, men vi ble hysjet ned av frykt for tap av grunnbevilgninger og prosjektstøtte, som i neste omgang ville bety masseoppsigelser.  Denne redselen gjennomsyret alt vi gjorde, og i ett tilfelle beordret forskningssjefen min meg faktisk til å endre en negativ rapport til en positiv rapport, av frykt for at vi skulle miste et annet program.

Prosessen var på dette tidspunktet gjennompolitisert og byråkratisert, og derfor irreversibel.  Forskere hadde derfor ikke lenger noen muligheter til å gjøre logiske korrigeringer og vi var nå å likne med en supertanker på autopilot, uten navigatør.  Men slik fungerer forskningspolitikk i praksis.

Så hvor ligger klimaforskningen i dette landskapet?  På overflaten ser jeg umiddelbart noen paralleller; det begynte med et enkeltutspill som raskt ble politisert, debatten ble kneblet, forskningsmidler ble gitt bare til støttespillere, fagkritikere består stort sett av pensjonerte forskere og mediene tier.  Jeg har altså sett alt dette før, men det er i seg selv ikke nok til å felle noen dom.

Men i mine ører skurrer det også på et dypere nivå, eksempelvis når det politiske målet er at CO2-nivået skal ned.  Dette skjønner jeg ikke, fordi CO2-nivået heller er kritisk lavt enn kritisk høyt; den nedre grensen for planters evne til å overleve ligger på 150 ppm CO2, dagens nivå ligger på 400 ppm (hvorav 15 ppm er menneskeskapt), og det optimale nivået for plantevekst ligger mellom 600 og 1200 ppm, mens det prehistoriske nivået har ligget på opp til 7.000 ppm, i perioder hvor livet blomstret både på jorda og i havet.  Planter er grunnlaget for alt liv, inkludert oss selv.

Forsuring av havet?  I min tid som kjemistudent lærte vi at bufferkapasiteten til havet var så stor at dette aldri kunne bli noe problem, i høyden vil vi få et noe mindre alkalisk hav, men ikke et surt hav.

Det er også mer jeg ikke skjønner.  Vi snakker om en global temperaturøkning på bare 0,8 ℃ siden slutten av den lille istid, hvor den menneskeskapte delen ikke en gang er mulig å måle, som vel bare kan bety at et temperaturfall som følge av reduserte CO2-utslipp heller ikke vil være mulig å måle. 

Men for å nå dette ikke målbare målet, kreves det at vi båndlegger millioner av mål dyrket mark for å produsere biodrivstoff, i en tid hvor verden trues av matmangel.  I mine øyne er dette en katastrofalt dårlig vurdering som vil kunne få konsekvenser av apokalyptiske dimensjoner.

Og her får jeg følge av andre som heller ikke skjønner noe, slik som Øystein Heggdal som forleden pekte på denne selvmotsigelsen: "Vi kan ikke på den ene siden si at det er klimanøytralt å dyrke opp 3,4 millioner dekar jord for å produsere biodrivstoff, mens å dyrke opp nyland til matproduksjon fører til økte CO2-utslipp. En av dem er feil."

Nå er det selvfølgelig mulig at jeg har gått glipp av et eller annet veldig viktig poeng, men i så fall bør det være mulig å si dette på en sivilisert måte, og så heller ta debatten.  Men her skjærer det seg altså igjen; dette gjøres bare ikke.  Den foretrukne løsningen er å kalle dissidenter for høyreekstreme og anti-intellektuelle, og så heller hinte til at vi er rasister (min kone er for øvrig sentralafrikaner).

Nå er jeg klar over at det ikke er IPCC selv som gir disse håpløse svarene, men de er likevel presumptivt kapable støttespillere som heller burde ha funnet argumentene sine i IPCCs publikasjoner, og ikke i den liberale elitens vokabular av skjellsord. 

Normalt oppstår slike konflikter når politikk og logikk kolliderer.  Men akkurat i dette tilfellet tror jeg problemet er at politikerne ikke forstår hvordan politikk, byråkrati og vitenskap interagerer, og at de i neste omgang får de svarene de selv ber om, sannsynligvis uten å forstå det heller.

Men prisen vi må betale for denne uforstanden er en evigvarende spiral av tanketom forskning uten mål og mening, og hvor de virkelig store problemene i verden, slik som overbefolkning, mat- og ressursmangel forbigås i stillhet.

hits