hits

Om klimavitenskap og klimaskeptikere

Av: dr. philos. Jon Gulbrandsen, biolog

"Vitenskap fungerer" er et argument som brukes flittig for mlbinde klimaskeptikere.  Argumentet bygger p at fly, mobiltelefoner og medisiner fungerer, fordi de er produkter av vitenskap, og at siden klimaforskning ogs er vitenskap, s m ndvendigvis den ogs fungere.  Av dette utledes det at klimaskeptikere er anti-intellektuelle, og s avsluttes debatten med peke p at de er i mindretall.

Det siste offeret for denne taktikken var Frp-nestor, Carl I Hagen.

Du kan vinne en avisdebatt eller en politisk debatt p denne mten, men srlig redelig er det ikke.  All vitenskap er nemlig ikke god eller sann vitenskap, fordi store deler av vitenskapen er politisert.   Dette gjelder spesielt samfunnsvitenskapene som ofte er underlagt direkte politisk styring, og i noe mindre grad naturvitenskapene, som er underlagt en indirekte form for politisk styring.

Dette betyr at vitenskap i ulik grad er korrupt, og at det derfor ikke alltid er lett vite hva som er god og drlig vitenskap.  Men ytterpunktene er lette identifisere.  Eksempelvis vil de fleste forst at en kvinneforsker som konkluderer med at kvinner er flinkere enn menn, ikke har like rent mel i posen som en fysiker som mler egenskapene til en elementrpartikkel.  Men mellom disse to ytterpunktene finnes det masse forskning hvor korrupsjonsnivet ikke er s lett f ye p. 

Jeg skal gi et eksempel fra akvakulturforskningen, hvor jeg selv har hatt mitt virke:

En forsker fikk en gang for seg at vi burde forske kveite som ny oppdrettsart.  Ikke akkurat noen strlende id, fordi det var adskillig mer lovende arter, slik som Makrellstrje, som vokser 10 ganger raskere og er 20 ganger bedre betalt.  Men han nsket gjre dette, s han ba Forskningsrdet om penger, og begrunnet det med at kveite "antakelig er en lovende fremtidig oppdrettsart".

Han fikk pengene, fisken overlevde og han pnet neste sknad med at "kveite er en lovende fremtidig oppdrettsart".  Han fikk enda mer penger, andre forskere oppdaget hva som skjedde, og for f forskningsmidler skrev ogs de at "kveite er en lovende fremtidig oppdrettsart", selv om dette langt fra var klart for noen av oss.

Ogs de fikk penger, og n var det plutselig et samlet norsk forskningsmilj som alle sa at "kveite er en lovende fremtidig oppdrettsart", og et samlet norsk forskningsmilj kunne jo ikke ta feil, s Forskningsrdet kopierte frasen og gjorde arten til et satsningsomrde. 

Her begynte snballen virkelig rulle, og slik klarte vi bruke opp et par milliarder kroner, uten at kveite ble noen ny suksess, og sannsynligvis kommer den heller aldri til bli det.

Kritiske rster fantes hele tiden, men vi ble hysjet ned av frykt for tap av grunnbevilgninger og prosjektsttte, som i neste omgang ville bety masseoppsigelser.  Denne redselen gjennomsyret alt vi gjorde, og i ett tilfelle beordret forskningssjefen min meg faktisk til endre en negativ rapport til en positiv rapport, av frykt for at vi skulle miste et annet program.

Prosessen var p dette tidspunktet gjennompolitisert og byrkratisert, og derfor irreversibel.  Forskere hadde derfor ikke lenger noen muligheter til gjre logiske korrigeringer og vi var n likne med en supertanker p autopilot, uten navigatr.  Men slik fungerer forskningspolitikk i praksis.

S hvor ligger klimaforskningen i dette landskapet?  P overflaten ser jeg umiddelbart noen paralleller; det begynte med et enkeltutspill som raskt ble politisert, debatten ble kneblet, forskningsmidler ble gitt bare til stttespillere, fagkritikere bestr stort sett av pensjonerte forskere og mediene tier.  Jeg har alts sett alt dette fr, men det er i seg selv ikke nok til felle noen dom.

Men i mine rer skurrer det ogs p et dypere niv, eksempelvis nr det politiske mlet er at CO2-nivet skal ned.  Dette skjnner jeg ikke, fordi CO2-nivet heller er kritisk lavt enn kritisk hyt; den nedre grensen for planters evne til overleve ligger p 150 ppm CO2, dagens niv ligger p 400 ppm (hvorav 15 ppm er menneskeskapt), og det optimale nivet for plantevekst ligger mellom 600 og 1200 ppm, mens det prehistoriske nivet har ligget p opp til 7.000 ppm, i perioder hvor livet blomstret bde p jorda og i havet.  Planter er grunnlaget for alt liv, inkludert oss selv.

Forsuring av havet?  I min tid som kjemistudent lrte vi at bufferkapasiteten til havet var s stor at dette aldri kunne bli noe problem, i hyden vil vi f et noe mindre alkalisk hav, men ikke et surt hav.

Det er ogs mer jeg ikke skjnner.  Vi snakker om en global temperaturkning p bare 0,8 ℃ siden slutten av den lille istid, hvor den menneskeskapte delen ikke en gang er mulig mle, som vel bare kan bety at et temperaturfall som flge av reduserte CO2-utslipp heller ikke vil vre mulig mle. 

Men for n dette ikke mlbare mlet, kreves det at vi bndlegger millioner av ml dyrket mark for produsere biodrivstoff, i en tid hvor verden trues av matmangel.  I mine yne er dette en katastrofalt drlig vurdering som vil kunne f konsekvenser av apokalyptiske dimensjoner.

Og her fr jeg flge av andre som heller ikke skjnner noe, slik som ystein Heggdal som forleden pekte p denne selvmotsigelsen: "Vi kan ikke p den ene siden si at det er klimanytralt dyrke opp 3,4 millioner dekar jord for produsere biodrivstoff, mens dyrke opp nyland til matproduksjon frer til kte CO2-utslipp. En av dem er feil."

N er det selvflgelig mulig at jeg har gtt glipp av et eller annet veldig viktig poeng, men i s fall br det vre mulig si dette p en sivilisert mte, og s heller ta debatten.  Men her skjrer det seg alts igjen; dette gjres bare ikke.  Den foretrukne lsningen er kalle dissidenter for hyreekstreme og anti-intellektuelle, og s heller hinte til at vi er rasister (min kone er for vrig sentralafrikaner).

N er jeg klar over at det ikke er IPCC selv som gir disse hplse svarene, men de er likevel presumptivt kapable stttespillere som heller burde ha funnet argumentene sine i IPCCs publikasjoner, og ikke i den liberale elitens vokabular av skjellsord. 

Normalt oppstr slike konflikter nr politikk og logikk kolliderer.  Men akkurat i dette tilfellet tror jeg problemet er at politikerne ikke forstr hvordan politikk, byrkrati og vitenskap interagerer, og at de i neste omgang fr de svarene de selv ber om, sannsynligvis uten forst det heller.

Men prisen vi m betale for denne uforstanden er en evigvarende spiral av tanketom forskning uten ml og mening, og hvor de virkelig store problemene i verden, slik som overbefolkning, mat- og ressursmangel forbigs i stillhet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar