hits

Den norske modellen versjon 2.0 

kommentarer
Japanske Yaskawa Electric's industrirobot Motoman lager mat på en messe. Hva skal vi leve av hvis mange jobber erstattes av roboter? Foto: Yoshikazu Tsuno/AFP

Av Øyvind Steensen, talsperson for Borgerlønn BIEN Norge 

Den Norske modellen har fungert. Borgerlønn er en naturlig fortsettelse på det vi har gjort riktig i Norge. 

Artikkelen Nettavisens publiserte om borgerlønn 19. oktober gjør en god jobb med å belyse utfordringer og endringer vi står overfor. Artikkelen inneholder også uttalelser om emnet fra en norsk økonom som Nettavisen ironisk nok kalte «fremtredende» samtidig som hen forholdt seg anonym. Det ønsket er kanskje forståelig ettersom uttalelsene ikke fremstår helt informerte. I rådende borgerlønn-modeller snakkes det lite om barn som mottakere, men når det er sagt, har vi jo allerede to slags borgerlønnordninger i Norge, i form av barnetrygd og minstepensjon. Det stemmer at et større borgerlønnprogram er ment å forenkle velferdssystemet og erstatte flere ordninger, men vi er opptatt av at det ikke skal gå ut over f.eks. aleneforsørgere, uføre og gamle. 

Å utarbeide detaljerte planer er en inngående prosess, men i hovedtrekk skal en grunnleggende borgerlønn gis uten behovsprøving til alle voksne bosatt i landet, og være så høy at man kan leve av den og delta i samfunnet, men ikke så høy at det ikke lønner seg å jobbe.  

Organisasjonen BIEN sprang ut av belgisk akademia for 30 år siden. Som affiliert organisasjon har BIEN Norge en politisk uavhengig, rådgivende funksjon, og i den ånd vil vi si at borgerlønneksperimentet i Finland trolig skulle hatt større utbetalinger for å gi best effekt, og at mottakerne burde vært en mer variert gruppe for å få optimale data. Vi er selvsagt spente, men også på ulike borgerlønnprosjekter og relaterte piloter i Århus i Danmark, Ontario i Canada, i Nederland og muligens også Frankrike hvor de har kommet langt med utredninger, og statsminister Valls er villig. På Island har Piratpartiet nylig gjort et brakvalg på en plattform med bl.a. et borgerlønnprosjekt. 

Innlegget fortsetter under bildet. 


 

Full borgerlønn i Norge vil selvsagt være et stort tiltak. Vi trenger perspektiv, og å fastslå noen premisser som de lærde stort sett er enige om: 

Vi har økende økonomiske forskjeller, både i Norge og utenfor. Det blir flere fattige barn og unge i Norge. Bortsett fra det åpenbare moralske imperativet er økende klasseskille dårlig for økonomien hvor penger helst bør sirkulere og passere gjennom hendene til forbrukere. Stor ulikhet skaper sykdom, samfunnsuro, vold og kriminalitet som koster samfunnet mye. 

Antall faste arbeidsplasser minsker mens det blir flere deltids- og frilansjobber, korttidskontrakter og småbedrifter. Mange tradisjonelle jobber overtas av maskiner og kunstig intelligens, og henviser oss til de oppgaver som krever menneskelig intelligens, spesialkunnskap, intellektuell og kreativ virksomhet. 

Vi er i en omstillingsfase hvor oljeøkonomien skal erstattes. Men hvordan får vi det til å spire og gro godt nok? John Gapper skrev nylig i Financial Times at han mener Norges oljerikdom legger lokk på vår innovasjon; hans inntrykk er at vi liker tanken på kreativitet, men frykter endring. 

Om vi vil eller ikke, verden forandrer seg fortere og fortere. Tilpasningsdyktigheten vår avhenger av hvor fleksible vi er som samfunn. Hvorfor klappet ingen i Statoil-salen da Live Nelvik i en fin tale fornuftig foreslo at de burde omstille seg for å ikke ende opp som CD-industrien? Kanskje fordi et slikt stort selskap har en viss treghet og innarbeidet programmering? Fleksibilitet kommer ikke ved å være avhengig av politiske kompromisser eller at storkonserner skal bli overbevist om at tiltak har lav nok risiko og høy nok avkastning. Vi trenger å utnytte vårt individuelle mangfold og frihet til å samle oss rundt det som appellerer mest, og det gjøres gjennom stimuli nedenfra, ikke kontroll ovenfra. 

Borgerlønn kan være nøkkelen til å løse disse utfordringene. Gitt premissene, hva er alternativet? Skal NAV ese ut i takt med økende arbeidsledighet og usikkerhet? Hvor kostbart blir ikke dét? I dag ser vi allerede antydningene til et mer fiendtlig forhold mellom velferdsstatens organer og folkene den skal hjelpe. Når arbeidsløsheten øker vil rop om at folk må «komme seg opp om morran», jobbe hardere, lengre og konkurrere mer med hverandre være asosialt og destruktivt. 

Vi må se til det vi vet fungerer - Den norske modellen. Dens bærebjelker er sosialdemokratisk styring, velferdsstaten, desentralisering, delingsøkonomi og et fritt marked av aktivitet og idéer. Vi har alltid fått et bedre samfunn når vi har tatt vare på og stolt på hverandre, satt hverandre fri og oppmuntret til samarbeid. Vi trenger å stabilisere kursen mot disse idealene.  

Å bo i Norge gir en viss rett til liv og opphold, det har vi bestemt. I tillegg har vi en rekke tilskuddsordninger og subsidier for å hjelpe norsk nærings- og kulturliv. Det holder nemlig ikke bare å overleve; vi er født aktive og skapende, og søker mening og tilhørighet. 

Vår velferdsstat ble skapt på et tidspunkt hvor arbeidere som stort sett jobbet i industrien kjempet hardt for rettigheter og trygghet. Kvinner var stort sett hjemmeværende og hadde liten mulighet til å være selvstendige. Å være ensom forsørger var nærmest umulig. Siden har flere og flere programmer blitt innført, men samtidig har det oppstått både smutthull og velferdsfeller. Som dataspillutvikler forstår jeg at jo mer komplisert et program er, jo flere ting kan gå galt. Jo mer kode man skriver, og argumenter man lager for å dekke ulike situasjoner, jo flere elementer kan kollidere og «bugs» oppstå. Med mindre det holdes enkelt er det lett å miste oversikten, og vanskelig å få programmet til å fungere slik man ønsker. Vi burde modernisere og forenkle Norges programmering. 

Staten er vårt organ for å organisere samfunnet og forvalte våre ressurser. Samtidig skal vi verne mot over- og detaljstyring fra et slikt sentralt organ. Vår unike desentraliseringspolitikk har holdt liv i mangfoldet i vårt langstrakte land. Vi må også verne mot en annen type sentral makt i storselskapene og storkapitalen som nyter økt innflytelse i politikken, ofte fra over landegrensene. Maktbalansen er forskjøvet mot noe rigid og uorganisk. En rigget type kapitalisme bringer med seg en sentralstyrt og udemokratisk styreform med mye svinn og ineffektivitet. Tullejobber, møteaktivitet, papirflytting ? det minner om baksidene av sosialismen som til tross for velmenende tiltak kan kritiseres for å lett bli for byråkratisk, tilegne seg for stor makt i folks liv, og innføre programmer som får utilsiktede negative utslag og er sårbare for korrupsjon. 

Borgerlønn kombinerer det beste fra venstre og høyre, og kaster det dårlige. Det vil skape et stort, fritt spillerom for individuell utfoldelse samtidig som det løfter bunnen og gjør den mer solid. 

Jeg ønsker å skisse opp en modell jeg håper skaper interesse. Om staten gir alle voksne under pensjonsalder 2G, altså 190 000 kr. i året, vil det kunne bety at den tar over en betydelig del av næringslivets lønnsbyrde. Når tradisjonelle lønnsutgifter går ned, må besparelsene for allerede profitable selskaper kompenseres for gjennom høyere skatt, men effekten på små og mellomstore bedrifter blir svært interessant. Med borgerlønn vil ikke bare potensielle gründere ha mer økonomisk trygghet, men det blir billigere og langt mindre risikofylt å utvide med ansettelser. Dette utgjør i så måte en effektiv subsidie for alle, og gir nytt liv til entreprenører, bønder, fiskere og kunstnere, og det skaper attraktive synergieffekter: 

  • Norske lønninger blir mer konkurransedyktige i det internasjonale jobbmarkedet. Ergo beholdes flere jobber i Norge. 

  • Det ligger mindre økonomisk gevinst i å erstatte arbeidsstokken med maskiner. Det bremser den dramatiske utviklingen og gjør den mer håndterbar. 

  • Våre egne bedrifter blir vanskeligere å utkonkurrere for utenlandske giganter. 

  • Flere levedyktige oppstarter betyr mer mangfold og større sjanse for norske suksesshistorier. Initiativer blir mindre avhengig av byråkrater og investorers støtte - to grupper som ofte er tvunget til å operere konservativt. 

  • Flere på lønningslista og på jobb gir mer overskudd til problemløsing, nyskaping og bedre tjenesteytelse. 

  • Borgerlønn gir lønnstakeren sterkere forhandlingskort. Arbeidskraft vil spille en større rolle i det frie markedet. Samfunnsvirksomheten styres mer demokratisk og organisk mot det vi synes er viktig og riktig.  

Samfunnet er et forhold mellom oss alle, og alle fruktbare forhold er bygget på tillit. Godt lederskap er å snu organisasjonskartet opp-ned. Staten blir i mindre grad en mikromanager fra oven, og mer en tilrettelegger - en trygg og vis forelder. Ja, for vi har jo gått bort fra at det er fruktbart eller akseptabelt å basere oppdragelse på frykt og straff. Psykologien forteller oss at mennesker blomstrer i trygge miljøer hvor vi føler oss til nytte og erfarer sammenhengen mellom frihet og ansvar. Borgerlønn setter mennesker fri fra maktstrukturer sårbare for misbruk, og det er alltid riktig. 70-tallets borgerlønnprosjekter møtte sterk motstand fordi skilsmissetallene økte ettersom kvinner med garantert minsteinntekt ble mer selvstendige og frigjorde seg fra dårlige forhold. Det er ikke mange som ville kritisert det fenomenet i dag. Men det merkes at motstanden mot borgerlønn inneholder noe av den samme tankegangen - frykt for å miste kontroll over mennesker. Den impulsen må vi stritte imot, for den er alltid på feil side av historien. 

Så hvordan kan borgerlønn finansieres? Noen vil alltid mene at slike store fremskritt ikke er gjennomførbare, men borgerlønnmodeller må vurderes av ikke bare økonomer, men samfunnsforskere, psykologer og sosiologer som forstår hvordan samfunnskomponentene fungerer. Ikke minst må de veies opp mot alternativene. 

Forsøk med borgerlønn viser jevnt over en betydelig bedring i helse og spesielt mental helse, færre ulykker og sykehusbesøk og mindre vold i heimen. Helse- og rettsvesen vil trolig spares for mye i og med at småkriminalitet også vil minske i omfang, og innsparingene vil trolig øke over tid gjennom tilvenningsfasen.  

Selv om vi i fremtiden i gjennomsnitt vil jobbe mindre, gir det en verdiskapende effekt at flere vil kunne ta høyere utdanning og/eller jobbe med det de ønsker; flere vil ha høy kompetanse og ha mulighet til å skape noe nytt og eget. Vi vet at suksess kommer fra folk som brenner for det de driver med. Slikt blir det verdier og nye arbeidsplasser av, og man slipper negative effekter i økonomien som indikert av tallene fra USA, hvor 70% av arbeidstakere mistrives og en fjerdedel er «aktivt uengasjerte» i jobben. 

Borgerlønn vil spise seg kraftig inn i utgiftene til byråkrati, statlige lønninger, velferdsordninger, tilskudd og subsidier. Antall uføre vil over tid gå ned fordi insentivene endres

Med eller uten borgerlønn er velferdsstaten i dag truet av urettferdig fordeling av skattebyrden, av skatteflukt og asosial bruk av smutthull i skattesystemet. Med velferdsreform følger skattereform. Et interessant forslag er å finansiere borgerlønn gjennom at fellesskapet får en eierandel i alle selskaper som børsnoteres.  

Nylig uttalte Elon Musk at han anser borgerlønn som en nødvendighet. Tech-elitene er positive til borgerlønn fordi de vet de utvikler teknologier som tar jobbene til folk. Det skulle bare mangle at de betaler for seg ved at deres store inntekter skattlegges og fordeles som borgerlønn, og personlig er de heller ikke tjent med å skape en voksende underklasse som lever med stor usikkerhet og lav kjøpekraft. Alle drar fordel av en viss omfordelingspolitikk, slik Henry Ford skjønte da han begynte å lønne sine ansatte såpass at de hadde råd til å kjøpe bilene de produserte. 

Sosiale og økonomiske insentiver til å jobbe vil uansett eksistere. På sofaen havner bare de som er nedkjørt mentalt, fysisk eller ressursmessig. Nylig uttalte Obama at vi burde snakke om borgerlønn, og verdsette nyttig aktivitet utover det som finnes i kortsiktige regnskap. I Norge investerer vi f.eks. i at foreldre kan ta lang permisjon med små barn. Vi anser det som nyttig på sikt, både økonomisk og for livskvalitet at vi har tid til å ta vare på hverandre og engasjere oss i vårt miljø.  

Vi har vært på riktig vei i Norge. Dagens utfordringer viser at vi gjør galt i å gå bort fra prinsippene som har tjent oss hittil. Istedenfor å spare oss til fant må vi investere i å bygge Den norske modellen versjon 2.0, som vil gi oss nødvendig fleksibilitet, stimulere til nytenking og konstruktiv aktivitet, og øke livskvaliteten.