Norsk fotball står overfor store utfordringer

Av: Terje Liverød

Terje Liverød (t.h) og Sebastian Eguren.

Den økonomiske nedtur som i 2008 kom i norsk fotball advarte jeg mot lang tid i forveien, allerede sommeren 2007 i så vel et VG intervju som senere i noen TV debatter med daværende presidenter i NFF og NTF. Slik det ble drevet i norsk fotball var det uunngåelig. Mange klubber var i realiteten finansiert gjennom tilnærmet pyramidespill, som FC Lyn som jeg kjente og analyserte og så galskapen i.

Konsekvensen har blant annet, naturlig nok, blitt et kraftig og fortsettende fall i nivået i norsk topp fotball. Av mange naturlige og åpenbare årsaker. Dersom strukturen og organiseringen av norsk fotball hadde vært annerledes ville dette trolig vært unngått.

Norsk fotball står overfor store utfordringer. Som man ikke vil makte å løse med mindre man oppdaterer organisasjon, drift og beslutningsprosesser i tråd med den utvikling som generelt har funnet sted. Noe norsk fotball i realiteten aldri har gjort; mens fotballen har utviklet seg, og stadig befinner seg i utvikling, er beslutningsprosessene de samme.

Samtidig som man har fått profesjonell fotball, med dyrking av elite etter kommersielle prinsipper hvor man skal betale etter behov og kvalitet, er NFF som besluttende og styrende organ tuftet på amatørisme med eksempelvis ønske om mest mulig moderasjon og beskjedne lønninger. Hvor beslutningsprosessene er de samme; foreldede, umoderne og ineffektive; på NFF sitt forbundsting, som er det overordnede organ og beslutter strukturen i norsk fotball, med blanding av amatør, bredde og kommersialisme (profesjonell fotball), har nemlig alle medlemmer (klubber) med hver sine og ulike fokus hver sin stemme, uansett tema. Noe som i seg selv ikke bare er en selvmotsigelse, men skaper interessekonflikter.

NFF basert på bredde og amatør hverken bør eller skal ta beslutninger om profesjonelle klubber, organisering og drift hvis lønninger og annet skal være basert på kommersielle og markedsmessige betingelser, og omvendt. 

Noe av dette (problemstillingen er dog langt mere kompleks enn dette) ser man også i debatten om utvikling av spillere. Som NFF styrer tuftet på amatørisme drevet av trenere som stort sett alltid vil ha utilstrekkelig profesjonell kompetanse, med samtidige holdninger om bredde; at alle skal være med, ingen tape osv. Holdninger som er genuine nok, som passer i bredde-, men ikke i profesjonell fotball med ønske om å dyrke toppfotball. Dette er ikke noe jeg tror, men har kunnet konstatere gjennom erfaring i de miljøer som er dyktigst på dette. 

Generelt vil det over tid være ugunstig, nærmest umulig, at en organisasjon driftet av bredde- og amatørklubber skal styre og ivareta disses interesser samtidig som man skal legge premissene for drift av profesjonelle klubber og toppfotball. Denne situasjonen kan ei heller neppe være ønskelig for noen. Aller minst ledelsen i NFF som vil komme i konstant interessekonflikt.

Dersom man ikke bare ønsker å utvikle bredden, men også toppen i norsk fotball må den profesjonelle delen og klubber skilles ut i egen organisasjon. I prinsippet som NTF i dag, men helt suverent. Og la de, fullt og helt, med det fokuset de har styre sitt eget produkt; drive sine klubber og liga, utvikle spillere, avgjøre prinsipper og ansette de ungdomstrenere de vil, suverent selge sine rettigheter, avgjøre antall lag og størrelse på ligaen, når og hvor det spilles og ikke minst gjennom egen kontroll og lisensnemnd ha kontroll på lønnsnivå, ansettelser og drift av klubber og lisenser.

Som eksempelvis i tysk Bundesliga som knallhardt kontrollerer driften av de profesjonelle klubbene. Hvor fotballforbundet har sitt fokus og de profesjonelle klubber med deres liga sitt. Et fotballforbund basert på bredde og amatør er ikke et organ for å styre og kontrollere kommersiell kapitalisme. Resultatet av det så vi på 2000 tallet.

I Tyskland har denne drift og organisasjonsform vært fundamental for deres fremgang og suksess. Norge bør se til og lære av de som er bedre, fordi de trolig gjør noe som er riktig. Og for øvrig; profesjonell fotball har ikke noe med eierskapet av klubber å gjøre. De fleste klubber i dag, som eksempelvis i Tyskland, er medlemsbaserte klubber, ikke eierstyrte.

Jeg gjorde en undersøkelse for tre år siden som sterkt indikerer, nesten dokumenterer, at klubbstyrte ligaer er vesentlig mer effektive og produktive enn ligaer med eier(«investor»)styrte klubber. Som eksempelvis Premier League som har de største inntekter, men samtidig forvalter ressursene på en svært lite effektiv måte.

Konsekvensene er utover at man ikke produserer egne spillere, eller trenere for den del, blant annet inflasjon (lønninger, andre kostnadsforhold, herunder kjøp (avskrivning) av spillere). Noe av det samme som skjedde i Norge under investorenes inntogsmarsj på 2000 tallet. Blant annet fordi det er umulig for såkalte «investorer» å tjene penger på norske fotballklubber. Og utgangspunktet dermed helt galt. Og dermed dødfødt. Noe det som regel tar tid for de som putter penger inn å forstå. I Tyskland er derimot det motsatte tilfelle.

Et problem i Norge er dels at man er svært anglofil, dels baserer sine oppfatninger og beslutninger på følelser, ikke fakta. Et tema som egentlig ikke blir berørt, angrepet og diskutert på et riktig grunnlag. Til tross for et lovverk og begrensninger i NFF om AS og deres innflytelse på sportslige avgjørelser og drift har det samme NFF ikke bare lukket øynene for dette, men tvert i mot på mange måter litt schizofrent hyllet det motsatte. Hvilket var en hovedårsak til den ukontrollerte drift og kollapsen i 2008.

Poenget er dog at denne debatten og disse avgjørelser om profesjonell fotball, hva avgjørelsene og struktur enn måtte bli, ikke er hjemmehørende i en organisasjon tuftet på amatørisme og bredde. Men i det forum det gjelder; de profesjonelle klubbene. Som helt og holdent bør skilles fra NFF. Og avgjøre det de vil, om seg selv. Slik vil man også unngå de underliggende konflikter man i dag aner konturene av i norsk fotball.

Terje Liverød

hits