Hvorfor notorisk løgner Clinton er verst tenkelige kandidat

Foto: Justin Sullivan/AFP

Av: Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter

Et hovedproblem ved norsk presse er at omtrent alle avisene mener det samme. Det virker som om gruppepresset og konsensustenkningen innad i media nå er så sterk at nesten ingen våger å stikke nakken ut og mene noe annet enn det «gutteklubben grei» har bestemt - disse som styrer med nærmest totalitær hånd hvilke oppfatninger som skal være «lov å ha» i Norge. Enten du leser Dagbladet, VG eller Aftenposten får du det identisk samme ideologiske perspektivet, påfallende samkjørt og helt ute av takt med det som en gang var idealet om objektiv informasjon og kritisk journalistikk.

Når pressen ikke lenger stiller kritiske spørsmål, glir journalistikk lett over i propaganda der makthaveres oppfatninger blir presentert som den eneste sannhet. Dette har vi opplevd før i europeisk historie. Og nå ser vi det samme i massiv skala under det amerikanske valget. Ensidig «Trump-hets» og «Hillary-hyllest» gjør at nyansene forsvinner og tung mediemessig manipulasjon styrer folkeopinionen i den ønskede retningen.

Les også: Slik kan Trump vinne

Dessverre fungerer ledende norske aviser omtrent ensidig som mikrofonstativ for ikke-demokratiske eliter i USA, som sitatformidlere fra amerikansk presse der over 90 prosent av mediene nå eies av 6 bedrifter, ifølge Business Insider. Samtlige av dem støtter Hillary Clinton. Det du får presentert er den kapitalsterke USA elitens meninger, ukritisk videreført rett inn i norsk presse via «cut and paste» metoden. Hillary Clinton kritiseres selvsagt ikke i ledende USA medier hvis kapitalsterke eiere støtter henne - norsk presse følger etter som nyttige idioter. Saken ble nylig tatt opp i «Kapitalen» på Radio Nova der jeg ble intervjuet om dette.

Det ser heller ikke ut til å bekymre norsk presse at USA ikke lenger regnes som et demokrati. Rapporter fra ledende universiteter som Princeton, samt opprop fra USAs viktigste intellektuelle betegner USA nå som et oligarki, der et fåtall styrer på vegne av folket. USA er ikke lenger et demokrati og folkestyre. Til det er maktkonsentrasjonen samlet i altfor få hender.

Norge har forøvrig virkelig tatt rollen som nyttige idioter og gode hjelpere for det ikke-demokratiske amerikanske maktapparatet. Som kjent er Norge og Saudi Arabia de to statene som betaler mest inn til Clintons private Clinton Foundation - en organisasjon som nå er under etterforskning i USA, blant annet fordi givere får påfallende mange saker igjennom ved hjelp av Demokratene. Dette ifølge Judiciary Watch som er en tverrpolitisk organisasjon i USA som har æren for å, etter årelange rettsaker, fått frigjort en rekke av de mye omtalte hemmelige emailene til Clinton. Dokumenter som i etterkant har bevist at Clinton har løyet, under ed, for Kongressen ved en rekke anledninger.

Innlegget fortsetter under bildet.

Hanne Nabintu Herland. Foto: Paul Bernhard

For Norges del har hundrevis av millioner gått til Clinton Foundation og andre amerikanske tiltak, med det påfallende resultatet at norske politikere i bemerkelsesverdig grad de siste årene får ledende stillinger innen USA kontrollerte internasjonale organisasjoner. Vi har Jens Stoltenberg, Espen Barth Eide, Torbjørn Jagland, Rune Andersen og så videre, nå også Erna Solberg som leder en eller annen «kjendisgruppe» i FN. Norge trer altså villig inn i det internasjonale segmentet der donasjon av penger til ledende politikere og deres «hjertesaker» omtrent automatisk resulterer i at man tildeles fine stillinger innenfor ønskede segmenter. Hadde det samme skjedd i Afrika, ville vi øyeblikkelig kalt det ren korrupsjon.

Les også: Jeg orker ikke en analyse til

At ikke utenriksministre som Børge Brende skammer seg over å så åpenlyst delta i denne typen aktiviteter, er for meg helt ubegripelig. At ikke norske medier hudfletter de samme politikerne og krever deres avgang, er tilsvarende ubegripelig. Dagbladet og enkelte andre er unntak her, de skrev om saken i sommer. Norge mister retten til å kritisere andre for korrupsjon, når vi så villig deltar i det samme korrupte systemet gjennom vår tilknytning til maktapparatet rundt Hillary Clinton, en person som nå, til og med, er under etterforskning i USA, etter tiltale tatt ut av FBI, - likevel smiler vi og støtter videre en kandidat som har løyet for Kongressen under ed - gang etter gang etter gang.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Utenriksminister Børge Brende. Foto: NTB Scanpix

Både Judicial Watch, Wikileaks og andre har aktivt bidratt til å avsløre den pil råtne løgnkulturen som omgir Clinton. Hun har løyet under ed om emailer, løyet under ed om sin rolle i Benghazi saken, vært aktivt innblandet i organiseringen av å transportere NATO våpen som endte i Al Qaida hender i Libya over til Syria rebeller med tilknytning til de samme terrorgruppene, via Tyrkia, men kritiseres altså likevel ikke i amerikanske medier - som eies av hennes støttespillere. De siste Wikileaks avsløringene viser også at Obama og Clinton aktivt har bidratt til å finansiere ISIS/Daesh, også bemerkelsesverdig lite omtalt i ledende amerikanske medier.

Husker ingen hvor «plutselig» ISIS oppsto i vestlige medier, med tilgang til hele den vestlige verdens aviser omtrent på samme dag? Disse gutta hadde åpenbart meget gode venner i USA, bemerkelsesverdig tilgang som de øyeblikkelig fikk til verdenspressen. Hvert eneste skritt de foretok seg, ble beskrevet og glitrende fotografert - foto som også på minutter fant veien til vestlig presse. Avstraffelsesmetodene ISIS bruker skiller seg forøvrig ikke fra vanlig praksis i Saudi Arabia, et land der ISIS/Daesh fremvekst har blitt hyllet fra dag en - nasjonen er som kjent også USAs største støttespiller i Midtøsten. Den som gransker Wikileaks dokumenter, finner raskt temmelig stygge informasjonsbiter, noe jeg forøvrig gjør om dagen og skriver bok om Midtøstens kriger de siste 20 årene. Aftenposten fikk jo eksklusiv tilgang til disse da de først kom, men skriver i likhet med amerikansk presse, svært lite om det man finner der.

Les også: Dette intervjuet kan ødelegge alt for Donald Trump

Hillary Clinton, som norsk presse ensidig hylles som eneste «verdige presidentkandidat», har vist en bemerkelsesverdig krigsvillighet til å støtte ødeleggelse av Midtøsten stater, nå sist uttrykt gjennom hennes stadige ønske om en «no fly zone» over Syria. Man blåser altså lang marsj i internasjonal lov og FNs statutter om respekt for nasjoners suverenitet. Og alle som har opplevd hvordan radikale islamister - med vestlig støtte - brutalt tok makten i land etter land under «den arabiske våren» og avsatte disse landenes sekulære styresmakter, vet hva «no fly zone» betyr. Det så vi i Libya: NATO - og et særs velvillig Norge - går inn og teppebomber et land på vegne av den ene parten i landets borgerkrig og hjelper Saudi støttede islamist grupper og jihadister som ønsker å innføre Sharia lovgivning, til makten. Vi husker alle Hillary Clintons rå latter da hun hørte at Libyas statsleder Gaddafi var brutalt drept. Clinton vil nå også eskalere Syria krigen og sende inn bakketropper. Russland har foreløpig respondert på de betydelige truslene som en Clinton seier ville medføre, med å flytte deler av sin militære flåte til havområdene rundt Kypros og i nærheten av Syria.

At amerikanerne er gode venner med terrorgrupper og jevnlig «bruker» disse som støttespillere i Midtøsten, bør nå ikke lenger komme som et sjokk på noen. Eksemplene er blitt altfor mange til at denne typen informasjon forsatt kan overraske. Mange husker selvsagt at det var dette NATO bidro til i Libya, - å hjelpe Al Qaida affilierte grupper til makten.

Ett eksempel som illustrerer det nære samarbeidet: Mannen som var en ledende støttespiller til NATO invasjonen, Abdulhakim Belhadj, ble militær guvernør i Tripoli straks byen falt, og deretter hyllet av amerikanerne som «libysk frihetsforkjemper og nasjonalhelt» - det finnes fine bilder av John McCain sammen med Belhadj. Den samme mannen var før Libya krigen leder av en av de Al Qaida affilierte gruppene i landet (LIFG), informasjon som var velkjent hos amerikanerne. I 2015 ble samme mann ISIS leder i Libya, altså bragt til makten med NATOs og Norges aktive hjelp.

Den amerikanske håndteringen av Midtøstens konflikter er jo dramatisk påfallende idet de støtter terrorgrupper ett sted, og kjemper mot de samme et annet. Det er et virrvarr uten like. Amerikanerne kjemper imot Daesh/ISIS og i Mosul, men kjemper for de samme gruppene og Al Qaidas Syria avdeling Al Nusra Front (al Sham) i Øst Aleppo. Amerikanske bombefly bidrar i Syria til å hjelpe Al Nusra, Daesh og andre, blant annet ved å bombe broer som gjør det lettere for disse å forskanse seg.  Dette er bare ett av de mange eksemplene som peker i retning av at det kan tenkes at USA ønsker å skape storkonflikter i regionen, konflikter som lett kan utvikle seg til en tredje verdenskrig. Til og med kinesiske slagskip har det siste året befunnet seg i Middelhavet. Man vet at dersom Clinton vinner valget, vil det være et ønske fra hennes side å bidra til en eskalering av krigen i Syria med øket støtte til Al Qaida gruppene der.

Den kyniske hauken Clinton er meget kapabel til å starte en verdenskrig, noe USA kunne trenge - slik som før andre verdenskrig da amerikansk økonomi også lå i grus på 1930-tallet og andre verdenskrig løste USAs økonomiske vanskeligheter og satte dem tilbake på toppen. Den elendige amerikanske økonomien står også i dag i sentrum. I The origin of financial crisis forklarer George Cooper godt hvorledes valget av å starte storkriger i historien har vært velbrukt som metode for å kvitte seg med tunge gjeldsbyrder. Den amerikanske sentralbanken er, som kjent, privat eid av noen få familier. Det kan lett antas at disse nå kjemper for å ikke miste sine penger - USA er som kjent betydelig begjeldet med rundt 20 trillioner dollar i gjeld, noe som lett, ved en enkel renteforhøyelse, kan sende landet inn i en brutal konkurs. Man har, som kjent, ikke løst 2008 finanskrisen, men videreført den ved å «kurere gjeld med mer gjeld». En følge av en konkurs vil være at USA går fra å være et såkalt I-land til et U-land på kort tid.

Det er rasjonelt å anta at realitetene er så brutale for dagens ikke-demokratiske amerikanske elite, at brutale virkemidler også vil brukes i et forsøk på å endre situasjonen. Mange, deriblant IMF, snakker om at drastiske internasjonale tiltak må til for å kunne redde amerikanske økonomi. Med andre ord, jeg vil anta at Hillary Clintons krigsvillighet og vilje til å bidra til det man på engelsk kaller «total war», kan her være USA elitens ønskede løsning på egne økonomiske utfordringer. Selvsagt ligger denne typen tenkning langt unna det vi forbinder med «demokratisk», men så er altså USA heller ikke et demokrati. Konklusjonen er at det skitne vannet rundt den notoriske løgneren Hillary Clinton er såpass opprørt at hun overhode ikke fremstår som noen god presidentkandidat. Hun kan lett bidra til en svært alvorlig opptrapping av internasjonale konflikter.

 

hits