hits

En liten taxitur i Oslo kan koste mer enn en flybillett, tur-retur London

kommentarer
Illustrasjon. BIldet er manipulert.

Av Roger Dørum Pettersen, drosjesjåfør i Oslo

I 1999 fikk taxiene i Oslo lov å øke prisene sine på fritt grunnlag. Det vokste frem et overpris-kaos. 

Grobunnen var 1780 drosjeeiere (som har hatt enerett i 16 år) -som kan forlange priser på fritt grunnlag. De grupperte seg i flere sentraler og laget en slags kvasi-konkurranse seg imellom for å øke prisene og utbytte markedet.

Publikum ble bedratt til å tro det var ordinær konkurranse.

Dette har ført til at prisene har gått til himmels med en prisvekst fire ganger høyere enn prisveksten ellers i samfunnet-samt ekstreme prisforskjeller

For publikum er det håpløst å orientere seg. Prissystemene er forvirrende og bakvendt-konkurransen helt uforståelig. Jo nyere sentral, desto dyrere.

For å gjøre kaoset komplett har Oslo kommune konstruert en tilstand der kun halvparten av Oslos 1780 taxier får bestillinger. Den andre halvdelen får ikke bestillinger og har passert 80 prosent dødtid. De er desperate i ?drop in-markedet? for å lokke uvitende inn i taxiene sine -og ta skyhøy betaling for å dekke dødtidsunderskuddet.

Les også: Betaler over en milliard for mye for å ta taxi

En 10-minutters taxitur koster tilsvarende leie av en premiumbil med sjåfør i 60 minutter, fordi prisen skal også skal dekke 50-minutter dødtid.

Ankomststedene i Oslo har blitt taxienes viktigste ?matfat?, nå som innbyggerne har halvert taxibruken pga prisveksten. Her blir turister, tilreisende og uvitende nærmest bondefanget av taxier med blodpriser

Når folk setter kurs mot taxiholdeplassen er sjåføren raskt ute, imøtekommer, smiler og åpner døren. Det handler om å få folk inn i første taxien og starte taksameteret, uten spørsmål. En taxi kan koste dobbelt så mye som en annen. Av Oslos 1780 taxier er halvparten ekstremoverpriset og resten bare overpriset. De ekstremoverprisede jakter på folk som tror en bil med taklampe er en offentlig og ens priset tjeneste.

På kvelder og netter står de utenfor inngangen til barer, restauranter og hoteller. Det handler om å være lett tilgjengelig når folk kommer ut. Hopp inn! Et kvarter senere passerer taksameteret en pris som tilsvarer en flybillett, tur -retur London.

Nordmenn er ikke er skrudd sammen for å diskutere pris. Men det koster så lite å be om pris før du hiver deg inn. Hør med flere taxier. Husk at en sjåfør som gir ca-pris er mer erfaren enn en som ikke evner å estimere pris.

Spør og vær den som gjør at taxiene må kjempe om deg. Ikke hiv deg inn i første (og verste?) taxien. Da gjør du deg til et offer for taxiene! Det handler ikke bare om å spare et par hundrelapper, men om at taxiene skal tilpasse seg folks behov.

Årsaken til overpriskaoset er Oslo kommunes drosjepolitikk.

Byråden for Miljø -og samferdsel har fattet et absurd vedtak som går ut på at Oslos faste 1780 taxier skal ha 2,2 milliarder kroner i årlige inntekter, koste publikum -og samfunnet hva det koste vil.

Byrådens vedtak er et klart insentiv og oppmuntring til drosjeeierne om å øke prisene i takt med at kundene rømmer, selv om dette er like idiotisk som å pisse i buksa for å holde varmen.

I tillegg sørger samferdselsbyråden for at drosjeeierne ikke blir forstyrret av innovasjon, utvikling og ekte konkurranse, med å håndheve forbud mot nyetableringer.

Jeg har spurt Byråden om hvorfor den regulerer drosjemarkedet så, til de grader, forkvaklet -og til så stor ulempe for alt og alle.

Byråden har svart at kommunen er pålagt å regulere drosjemarkedet forkvaklet, fordi det står at drosjetillatelser skal være behovsprøvde i loven.

Når jeg spurte hva «behovsprøvd drosjeløyve» har å gjøre med å sikre en fast kvote med drosjeeiere sine inntekter, ønsket ikke Byråden å snakke mer om det. Oslos Byråd, med ansvar for byens taxitjeneste, lar dermed taximarkedet styre mot kollaps med lukkede øyne.

Nå har det kommet til det paradoksale punkt at jeg selv ikke lenger har råd til å bruke taxi, med min taxisjåførlønn. Jeg må seriøst vurdere å bruke Uber.

Innlegget ble først publisert i Pettersens blogg.