hits

Afghanistan - hnen og det norske sviket

Belcheragh, Afghanistan 20100709.En soldat fra Telemark bataljon sikrer et hushjrne. Han blir beskutt fra hyden midt i bildet. Bilen til hyre er en norsk Iveco.Foto: PRT Meymaneh / Scanpix

Arkivbilde av en soldat fra Telemark bataljon sikrer et hushjrne i Belcheragh i Afghanistan. Illustrasjonsfoto: PRT Meymaneh / Scanpix

Av NN, soldat*


Jeg str ved graven hans. yekroken er vt. Kameraten min er borte. Kameraten vr er borte. Dypt savnet. Moren og faren hans holder rundt hverandre. For dem vil savnet vre der bestandig.

Han tjenestegjorde i de norske styrker i Afghanistan. Han var villig, som over 9000 tusen norske menn og kvinner, til gi sitt eget liv i kampen mot terroristenes grusomheter ute og hjemme. Han bidro til oppbygging av afghanske nasjonale sikkerhetsstyrker, for reduserer terror i Europa og bidra til et fredeligere Afghanistan. Han var ikke alene om den innsatsen. Troen p utgjre en forskjell. Men til forskjell fra oss andre, kom han aldri hjem. Som mange andre av vre kamerater.


To perspektiver - minst. Men ble han egentlig lurt? Var det ndvendig at han dro? Var det egentlig bare tomme ord? Disse fine politiske grunnene. Og da tenker jeg ikke p hstens Evalueringen av norsk afghanistaninnsats. Da vi avsluttet operasjonen Enduring Freedom var oppbyggingen av de afghanske sikkerhetsstyrkene godt i gang. Vi hadde kriget for dem. Lrt dem. Vi i tet. Etterhvert motsatt, de mer og mer i tet. Vi bak, ettersom opptreningen gikk fremover. Offiserer og soldater var optimistiske i begge leire. Dette gikk den rette veien, selv om risikoen for liv og helse fortsatt var stor for oss alle. Sivilsamfunnet inkludert. Men snn mtte det bli for de neste rene, alle visste om de store utfordringene, at mye blod og mange liv mtte ofres i kampen som kom. S den afghanske hren vokste raskt, det samme gjorde politistyrkene, grensepolitiet og s videre. Og de nrmest skrek etter folk. Rekrutter. Mange. Jeg selv var tett p. 

Les ogs: Flyktningene skremmer meg ikke. Mine egne gjr!
Og behovet for rekrutter ER fortsatt stort. Det hres kanskje merkelig ut. Men dette blir jeg minnet p innimellom her hjemme. For eksempel nr jeg er i et treningsstudio. Hrer surr av stemmer p pashto og dari. Unge afghanske gutter og menn som svetter, stnner, mens vektmanualene lftes og musklene pumpes. Potensielle rekrutter, gutter og menn i sin beste stridsmessige alder, som kan slss for sitt lands frihet, tenker jeg. Men som har valgt noe annet. Som er her. Og s vet jeg at hrens og politistyrkens rekrutteringsbehov hver er p 5-6000 nye rekrutter hver eneste mned.


S dro vi da. Avsluttet operasjonen i tid. Rett eller galt. N mtte de afghanske styrkene st p egne ben.Og da blir det s innmari vanskelig hre de unge afghanske mennene p fotballkka ikke s langt unna graven p kirkegrden, spille fotball. skjnne det. Eller de som bygger sine kropper p treningsstudioer. ja, som enkeltpersoner unner jeg dem det. Skjnner det. Hvem nsker ikke nok mat, trygghet og s videre. Men tilbake til det STORE bildet.  forst at disse unge mennene som faktisk er i sin beste fysiske og stridsmessige alder, som er ressurssterke nok til komme til Norge, til Vesten i hopetall, som kan utgjre en forskjell, at de ikke tjenestegjr i de afghanske sikkerhetsstyrkene. Som ikke fortsetter der vi slapp. Som ikke fortsetter med vr innstilling - om ndvendig ofre livet for seg og sine. Nr behovet er s penbart og stort. Og vi, vi var tross alt i et fremmed land.


S hvorfor dde kameraten min? For at norske politikere den ene dagen skulle kunne sl seg p brystet og stolt fremholde at vi deltar mot krig og terror? Mot ofre norske liv. Forvente at vi som krigsmenn og -kvinner lojalt stiller opp nr vi blir kallet. Og i neste omgang lover de samme politikerne, asyl og opphold for stridsdyktige (eller snart stridsdyktige) afghanere som ikke vil fortsette der vi slapp. Som ikke vil kjempe for sitt eget land og frihet? Henger dette p greip da?

Les ogs: Stoltenberg forsvarer tilbaketrekning fra Afghanistan

De siste r, har den afghanske hren (p ca 200 000 mann) slitt. Bare i fjor deserterte nesten en tredjedel av den. S afghanske gutter og menn savnes. Alle offiserer vet at det tar tid utdanne soldater. I enkeltmannsdisipliner, etterhvert p lagsniv, troppsniv og s videre. Ikke minst nr mange av dem er analfabeter. Da kreves ekstra utdanningstid, penger og slit. Og s deserterer de som er i mlgruppe. Mange meget ressurssterke. De stikker av fra tjenesten, rmmer fra landet, til fordel for drmmen. Sin personlige drm. Familiens drm. Drmmen om Vesten. For der lover de samme politikerne som sendte oss krigsmenn dit, som spilte p vr plikt og yrkesstolthet og vestlige demokratiske verdier, de samme politikerne lover alts asyl og opphold til afghanere som skulle fortsette der vi slapp. Og nr de rmmer hit, lar sine egne i stikken, s honoreres de med asyl og opphold. Etter mottak, fr de, enslige unge menn, som snart er i stridsdyktig alder, egne gode hjem, skole/utdannelse, og en fremtid her. Og de i samme gruppe som fortsatt er igjen i Afghanistan, de fr tilsendt e-poster og bilder om det forjettede land, av drmmegutterommet, treningsstudioer og gladfotball. S de ogs drmmer om Vesten, de melder seg derfor ikke til tjeneste for sikkerhetsstyrkene. For Vesten gir dem konkret signal, om ikke kjempe for den solidariske og kollektive drmmen om eget land og eget folks frihet, men for et liv i Vesten. Fordi vre politikere har heist flagget om drmmelandet.

Les ogs: Dyrekjpt lrdom fra Afghanistan
Og med det gis en feil innstilling. Nemlig at det er mulighet til rmme til Vesten, fraskrive seg ansvar, fraskrive seg muligheten til st opp. Heller ta i mot et Supertilbud fra demokratiet Norge. Og da melder du deg ikke til tjeneste i sikkerhetsstyrkene. Da holder du heller lavest mulig profil, og sparer penger eller tar opp ln til den store reisen, mot vest. Heldigvis, de fleste av mine afghanske offiserskolleger har sin lojalitet til eget land. De skjnner det STORE, strategiske bildet. S de blir. De kjemper. De dr.


Men hjemlige, norske politikere har ingen slik lojalitet. De dolker heller min(e) dde kamerat(er) i ryggen indirekte, men ogs mine gamle vpenbrdre der nede. For i praktisk politikk roper de egentlig, Kom hit, kom hit, unge afghanske menn. Kom hit til Vesten, ta med familien, her er det trygt. For en naiv og ussel heiagjeng. Jeg tenker p strofene fra egen nasjonalsang, Og som fedres kamp har hevet det av nd til seir, ogs vi, nr det blir krevet, for dets fred slr leir. 


Ja her gjelder det tydeligvis ulik praksis. Eller er det slik, at om utryggheten her hjemme en dag blir stor nok, og det manes til kamp og vpen, s er det i orden at vi stridsdyktige menn drar utenlands? For da kan man jo se for seg, at en regjering i et annet land sier, at det n er s farlig i Norge, s dere m bare komme hit og f asyl og opphold, hjelp og sttte p frste klasse? Vel, inntil enhver afghaner blir sendt hjem (alle for en, ogs familiemedlemmer), for i krig trengs alles hender og sinn, dog med unntak av de f afghanerne som allerede er her og som faktisk har tjenestegjort og sledes ofret mye (tolkene), er jeg av den oppfatning at min dde kamerat er offer for en hn. Og det gjenvrende afghanske folk - i Afghanistan - for et svik.


S til mine norske kolleger og kamerater sier jeg: Tenk dere om nok en gang, om dere vil dra ut i kamp og krig neste gang politikerne bestemmer seg for et norsk, militrt bidrag i en utenlandsoperasjon. Vil dere ofre eget liv p frihetens alter, pfre egen familie mye sorg og elendighet, nr politikerne vre i neste omgang, kun er en heiagjeng som roper Kom hit, kom hit til Norge, til de innbyggerne som du har kriget for og som skal fre din kamp videre? Og sledes undergraver alt du var med p bygge opp.


Hvil i fred kamerat. Det var endelig godt du ikke fikk med deg dette. Sviket. Og hnen.

*Nettavisen kjenner identiteten til forfatteren. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar