hits

Afghanistan - hånen og det norske sviket

kommentarer

Belcheragh, Afghanistan 20100709.En soldat fra Telemark bataljon sikrer et hushjørne. Han blir beskutt fra høyden midt i bildet. Bilen til høyre er en norsk Iveco.Foto: PRT Meymaneh / Scanpix

Arkivbilde av en soldat fra Telemark bataljon sikrer et hushjørne i Belcheragh i Afghanistan. Illustrasjonsfoto: PRT Meymaneh / Scanpix

Av NN, soldat*


Jeg står ved graven hans. Øyekroken er våt. Kameraten min er borte. Kameraten vår er borte. Dypt savnet. Moren og faren hans holder rundt hverandre. For dem vil savnet være der bestandig.

Han tjenestegjorde i de norske styrker i Afghanistan. Han var villig, som over 9000 tusen norske menn og kvinner, til å gi sitt eget liv i kampen mot terroristenes grusomheter ute og hjemme. Han bidro til oppbygging av afghanske nasjonale sikkerhetsstyrker, for å reduserer terror i Europa og bidra til et fredeligere Afghanistan. Han var ikke alene om den innsatsen. Troen på å utgjøre en forskjell. Men til forskjell fra oss andre, kom han aldri hjem. Som mange andre av våre kamerater.


To perspektiver - minst. Men ble han egentlig lurt? Var det nødvendig at han dro? Var det egentlig bare tomme ord? Disse fine politiske grunnene. Og da tenker jeg ikke på høstens «Evalueringen av norsk afghanistaninnsats». Da vi avsluttet operasjonen «Enduring Freedom» var oppbyggingen av de afghanske sikkerhetsstyrkene godt i gang. Vi hadde kriget for dem. Lært dem. Vi i tet. Etterhvert motsatt, de mer og mer i tet. Vi bak, ettersom opptreningen gikk fremover. Offiserer og soldater var optimistiske i begge leire. Dette gikk den rette veien, selv om risikoen for liv og helse fortsatt var stor for oss alle. Sivilsamfunnet inkludert. Men sånn måtte det bli for de neste årene, alle visste om de store utfordringene, at mye blod og mange liv måtte ofres i kampen som kom. Så den afghanske hæren vokste raskt, det samme gjorde politistyrkene, grensepolitiet og så videre. Og de nærmest «skrek» etter folk. Rekrutter. Mange. Jeg selv var tett på. 

Les også: Flyktningene skremmer meg ikke. «Mine egne» gjør!
Og behovet for rekrutter ER fortsatt stort. Det høres kanskje merkelig ut. Men dette blir jeg minnet på innimellom her hjemme. For eksempel når jeg er i et treningsstudio. Hører surr av stemmer på pashto og dari. Unge afghanske gutter og menn som svetter, stønner, mens vektmanualene løftes og musklene pumpes. Potensielle rekrutter, gutter og menn i sin beste stridsmessige alder, som kan slåss for sitt lands frihet, tenker jeg. Men som har valgt noe annet. Som er her. Og så vet jeg at hærens og politistyrkens rekrutteringsbehov hver er på 5-6000 nye rekrutter hver eneste måned.


Så dro vi da. Avsluttet operasjonen i tid. Rett eller galt. Nå måtte de afghanske styrkene stå på egne ben.Og da blir det så innmari vanskelig å høre de unge afghanske mennene på fotballøkka ikke så langt unna graven på kirkegården, spille fotball. Å skjønne det. Eller de som bygger sine kropper på treningsstudioer. Å ja, som enkeltpersoner unner jeg dem det. Skjønner det. Hvem ønsker ikke nok mat, trygghet og så videre. Men tilbake til det STORE bildet. Å forstå at disse unge mennene som faktisk er i sin beste fysiske og stridsmessige alder, som er ressurssterke nok til å komme til Norge, til Vesten i hopetall, som kan utgjøre en forskjell, at de ikke tjenestegjør i de afghanske sikkerhetsstyrkene. Som ikke fortsetter der vi slapp. Som ikke fortsetter med vår innstilling - om nødvendig å ofre livet for seg og sine. Når behovet er så åpenbart og stort. Og vi, vi var tross alt i et fremmed land.


Så hvorfor døde kameraten min? For at norske politikere den ene dagen skulle kunne slå seg på brystet og stolt fremholde at vi deltar mot krig og terror? Mot å ofre norske liv. Forvente at vi som krigsmenn og -kvinner lojalt stiller opp når vi blir kallet. Og i neste omgang lover de samme politikerne, asyl og opphold for stridsdyktige (eller snart stridsdyktige) afghanere som ikke vil fortsette der vi slapp. Som ikke vil kjempe for sitt eget land og frihet? Henger dette på greip da?

Les også: Stoltenberg forsvarer tilbaketrekning fra Afghanistan

De siste år, har den afghanske hæren (på ca 200 000 mann) slitt. Bare i fjor deserterte nesten en tredjedel av den. Så afghanske gutter og menn savnes. Alle offiserer vet at det tar tid å utdanne soldater. I enkeltmannsdisipliner, etterhvert på lagsnivå, troppsnivå og så videre. Ikke minst når mange av dem er analfabeter. Da kreves ekstra utdanningstid, penger og slit. Og så deserterer de som er i målgruppe. Mange meget ressurssterke. De stikker av fra tjenesten, rømmer fra landet, til fordel for drømmen. Sin personlige drøm. Familiens drøm. Drømmen om Vesten. For der lover de samme politikerne som sendte oss krigsmenn dit, som spilte på vår plikt og yrkesstolthet og vestlige demokratiske verdier, de samme politikerne lover altså asyl og opphold til afghanere som skulle fortsette der vi slapp. Og når de rømmer hit, lar sine egne i stikken, så honoreres de med asyl og opphold. Etter mottak, får de, «enslige unge» menn, som snart er i stridsdyktig alder, egne gode «hjem», skole/utdannelse, og en fremtid her. Og de i samme gruppe som fortsatt er igjen i Afghanistan, de får tilsendt e-poster og bilder om det forjettede land, av drømmegutterommet, treningsstudioer og gladfotball. Så de også drømmer om Vesten, de melder seg derfor ikke til tjeneste for sikkerhetsstyrkene. For Vesten gir dem konkret signal, om ikke å kjempe for den solidariske og kollektive drømmen om eget land og eget folks frihet, men for et liv i Vesten. Fordi våre politikere har «heist flagget om drømmelandet».

Les også: Dyrekjøpt lærdom fra Afghanistan
Og med det gis en feil innstilling. Nemlig at det er mulighet til å rømme til Vesten, fraskrive seg ansvar, fraskrive seg muligheten til å stå opp. Heller ta i mot et «Supertilbud» fra demokratiet Norge. Og da melder du deg ikke til tjeneste i sikkerhetsstyrkene. Da holder du heller lavest mulig profil, og sparer penger eller tar opp lån til den store reisen, mot vest. Heldigvis, de fleste av mine afghanske offiserskolleger har sin lojalitet til eget land. De skjønner det STORE, strategiske bildet. Så de blir. De kjemper. De dør.


Men hjemlige, norske politikere har ingen slik lojalitet. De dolker heller min(e) døde kamerat(er) i ryggen indirekte, men også mine gamle våpenbrødre der nede. For i praktisk politikk roper de egentlig, «Kom hit, kom hit», unge afghanske menn. Kom hit til Vesten, ta med familien, her er det trygt. For en naiv og ussel «heiagjeng». Jeg tenker på strofene fra egen nasjonalsang, «Og som fedres kamp har hevet det av nød til seir, også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir». 


Ja her gjelder det tydeligvis ulik praksis. Eller er det slik, at om utryggheten her hjemme en dag blir stor nok, og det manes til kamp og våpen, så er det i orden at vi stridsdyktige menn drar utenlands? For da kan man jo se for seg, at en regjering i et annet land sier, at det nå er så farlig i Norge, så dere må bare komme hit og få asyl og opphold, hjelp og støtte på «første klasse»? Vel, inntil enhver afghaner blir sendt hjem (alle for en, også familiemedlemmer), for i krig trengs alles hender og sinn, dog med unntak av de få afghanerne som allerede er her og som faktisk har tjenestegjort og således ofret mye (tolkene), er jeg av den oppfatning at min døde kamerat er offer for en hån. Og det gjenværende afghanske folk - i Afghanistan - for et svik.


Så til mine norske kolleger og kamerater sier jeg: Tenk dere om nok en gang, om dere vil dra ut i kamp og krig neste gang politikerne bestemmer seg for et norsk, militært bidrag i en utenlandsoperasjon. Vil dere ofre eget liv på frihetens alter, påføre egen familie mye sorg og elendighet, når politikerne våre i neste omgang, kun er en «heiagjeng» som roper «Kom hit, kom hit til Norge», til de innbyggerne som du har kriget for og som skal føre din kamp videre? Og således undergraver alt du var med på å bygge opp.


Hvil i fred kamerat. Det var endelig godt du ikke fikk med deg dette. Sviket. Og hånen.

*Nettavisen kjenner identiteten til forfatteren.