Hvorfor skal jeg sitte på bakerste benk og holde kjeft, bare fordi jeg er en jente?

Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Av gjesteredaktør Hanna Visnes (17)

Som jente i et av verdens rikeste land er det vanskelig å kunne forestille seg hvordan det ville vært å ikke ha krav på de rettighetene jeg faktisk har som jente. Jeg har muligheten til å få en utdannelse og til å være med å forme samfunnet - akkurat slik jeg ønsker. Jeg har en stemme som blir hørt, og som jeg kan bruke når noe er urett. Når jeg står opp på morgenen, frykter jeg ikke utfallet av hvordan dagen vil bli. Jeg har en fantastisk utdanningsplattform, et trygt sted å komme hjem til og mat på bordet hver dag. Likevel glemmer vi ofte at disse mulighetene ikke er gitte. Vi er den heldige lille prosentandelen i verden som har trukket lykkeloddet.

Jeg heter Hanna Visnes, er 17 år og går på videregående i Haugesund. Jeg er svært samfunnsengasjert (og kritisk) og har drevet bloggen min www.hannavi.blogg.no i et par år. Jeg har vokst opp i et særdeles feministisk hjem hvor jeg alltid har blitt fortalt at jeg kan gjøre hva som helst, og at min stemme er like verdifull som hvem som helst andres. Selv har jeg gjort meg opp erfaringer i livet som har gitt meg en brennende trang til å bidra i samfunnet. Jeg nekter å slå meg til ro med at «verden er urettferdig». Det finnes alltid en mulighet til forbedring. Jeg er ungdomsambassadør for Plans jentekampanje 2016, og som jente selv, er det en stor ære for meg å kunne få bruke denne plattformen til å sette fokus på jenters rettigheter på FNs internasjonale jentedag, den 11. oktober.

Les også: Ungdomsambassadør i Plan er gjesteredaktør i Nettavisen: - Jeg bestemte meg for å gå naken

I forbindelse med denne dagen har jeg fått muligheten til å delta på Plans internasjonale arrangement, GirlsTakeover.  Diskriminering resulterer i at kvinner blir ekskludert fra sentrale områder for makt og innflytelse. Med dette arrangementet ønsker Plan å skape en global bevegelse for å sette fokus på jenters mulighet til å forme samfunnet vi lever i. Ved å plassere unge jenter verden over i viktige maktposisjoner viser vi verden at utviklingen av et samfunn avhenger av at begge kjønn tar en viktig del.

I dag skal jeg ta over rollen som sjefsredaktør i Nettavisen for å sette fokus på dette temaet, og å inspirere andre jenter til ta det samme standpunktet som jeg har gjort.

Et viktig engasjement

Jeg engasjerer meg i jentesaken fordi jeg ser på alle mennesker som likeverdige. Jenter har like mye rett som gutter til en god utdanning, helsetilbud og et verdig liv. Vi ser likevel gang på gang at dette for mange ikke er realiteten. 

Hvert år blir 15 millioner jenter giftet bort. Dette tilsvarer 1 jente hver annet sekund og er et grovt brudd på barns rettigheter og samtidig et brudd på minst seks menneskerettigheter. Barneekteskap er en av de største hindringene til utdannelse og likestilling for jenter, og for økonomisk vekst i mange land. Barneekteskap er ofte løsningen på økonomiske vansker, og også ofte en konsekvens av kultur, svakt lovverk og tradisjon.  Unge jenter som blir giftet bort blir kastet inn i en seksuell relasjon og voksenrolle som de overhodet ikke er klar for. Det som kanskje er det aller verste er den alvorlige dominoeffekten dette får: når jenta er gift, blir hun tatt ut av skolen og mister retten til en utdannelse. Majoriteten av jenter som blir giftet bort i ung alder forblir analfabete, og sjansene for at det samme igjen skjer med deres døtre er store.

1 av 5 av verdens jenter går ikke på skole. Dette bryter med FNs barnekonvensjon, som klart og tydelig sier at alle barn har rett til å gå på skole og få utdanning. I svært mange kulturer blir gutter sett på som mer verdifulle i samfunnet, og derfor kommer jenta ofte i andre rekke om foreldrene bare har råd til å forsørge en skolegang.

Jeg tror kvinnesynet er en konsekvens av en ringvirkning i samfunnet. Når det i stor grad er gutter som får utdannelse blir jenter sett på som mindreverdige. De mister med andre ord muligheten til å delta aktivt i samfunnet og retten til en stemme som blir hørt. Religion og kulturell praksis spiller også inn som en viktig faktor. Blant annet er vold mot kvinner en praksis som i stor grad blir akseptert i mange samfunn.   

I tillegg ser vi også en større tendens til avvik fra utdannelse i forbindelse med konflikter og krig i forskjellige land. I dag er 22 millioner barn på flukt fra krig og uroligheter, og mister dermed muligheten til en trygg og verdig skolegang.  Når bare halvparten av landets befolkning bidrar til bruttonasjonalproduktet, fremmer dette svært lav økonomisk vekst og arbeidsledigheten øker, som fører til større fattigdom. Uten kvinners deltagelse i samfunnet vil landet fortsette å befinne seg i denne onde sirkelen.

Når jenter derimot får muligheten til å fullføre skolegang får hun høyere inntekt, gifter seg og får barn senere. En kvinne som får barn i 20-24 års alderen har fem ganger større sjanse for å overleve enn en ung tenåringsjente. Med disse kunnskapene og ferdighetene får jenta muligheten til å bryte den onde sirkelen av fattigdom. Vi trenger flere jenter som bidrar til å drive samfunnet videre, for uten dem er samfunnet fortapt.

Hva skjer egentlig i Norge?

Som ung jente har jeg erfart hvor vanskelig det faktisk kan være å bli hørt i et samfunn hvor vi blir fortalt at vi skal holde kjeft. Et annet særdeles godt eksempel på dette er Mannegruppa Ottar, hvor medlemmer aktivt går inn for å blant annet trakassere kvinnelige mediepersonligheter for deres uttalelser og meninger. De deler «humoristiske»  innlegg om voldtekt, pedofili og hevnpornografi. Noen av medlemmene kommer med stygge karakteristikker og oppfordring til voldtekt av jenter, en av de så ung som 13 år. Hvilket voksent individ kan stå innenfor å spøke med at en 13 år gammel jente fortjener å bli voldtatt?

For min del holder det ikke å unnskylde disse uttalelsene med utsagn som at «det var bare en spøk» eller at «jeg satt i min egen boble, hadde drukket tre pils og jazzet med gutta. Du vet hvordan det er». Nei, det jeg vet virkelig ikke hvordan er. Disse holdningene hører ikke hjemme noen steder. Verken på gata, eller i en lukket gruppe på Facebook. Det er nettopp holdninger som dette som forhindrer mange jenter og kvinner fra å utnytte sitt fulle potensiale i samfunnet. Det kreves ganske mye bein i nesa for å kunne ignorere disse uttalelsene uten å ta det med seg videre overhodet.

Jeg har aldri vært redd for å si ifra når noe er urett, men å bli møtt med utsagn som «hold kjeft, ditt jævla kvinnfolk» er for meg helt uakseptabelt. Hvorfor skal jeg sitte på bakerste benk og holde kjeft, bare fordi jeg er en jente? Hvorfor forventes det mindre av meg enn av en gutt? Dette er også holdninger vi jenter har oss i mellom. Jeg tror at det kjente «jenter som hater jenter»-fenomenet er en konsekvens av det konstante motpresset vi møter i samfunnet. Det er nemlig ikke nok plass til at alle jenter skal få kunne bruke sin stemme, når vi gang på gang blir bedt om å være stille. Det blir til en konkurranse om å rope høyest, og vil glemmer fort hele utgangspunktet.

Vi må heie på hverandre

Gjennom disse erfaringene har jeg bestemt meg for å ikke la kjønnet mitt være en begrensing for hva jeg kan klare og urette i samfunnet. Jenter i alle aldre må stå sammen for et felles mål om et samfunn hvor vi alle blir sett på som likeverdige. Vi må heie på hverandre, og våge å si ifra når noen behandles urettferdig ut ifra hvilke forutsetninger de har. Vi skal ikke være redde for å rase når diskriminerende utsagn kommer fram for almenheten. Vi må vise nulltoleranse for undertrykkelse og diskriminering, og ikke slå oss til ro med at det er nytteløst.  

La oss stå sammen på denne dagen for å vise verden at jenters deltakelse er den viktigste instansen vi har for et bedre samfunn.

hits