Det eneste norsk fotball er råest på er å falle på FIFA rankingen

KRITISK: Terje Liverød (til høyre) mener NFF har en lang vei å gå før norsk fotball igjen kan hevde seg.
KRITISK: Terje Liverød (til høyre) mener NFF har en lang vei å gå før norsk fotball igjen kan hevde seg.

Av: Terje Liverød

Etter snart ti år med dokumenterbart sammenhengende fall i norsk toppfotball; tilskuere, interesse, inntekter, resultater og ikke minst nivå (aspekter som forøvrig oftest henger sammen), burde Norges Fotballforbund, som styrer norsk fotball og med den toppfotballen, ført an en selvkritisk og konstruktiv debatt om tingenes tilstand. Slik tysk fotball gjorde på slutten av 90 tallet. I stedet for å gjøre det fornekter NFF de faktiske forhold. Som en selvbeskyttende sekt som baserer sitt budskap på tro og fanatisme fremfor undersøkelser, kunnskap, og fakta. 

Det må betegnes som oppsiktsvekkende når Håkon Grøttland, fagansvarlig for norsk landslagsskole (hva nå enn det er), frekt og freidig hevder at Norge kanskje er «det råeste forbund i Europa» på å dyrke enere. Han kunne for så vidt like gjerne sagt «råest i verden». Hvor Grøttland har vært, sett, spilt fotball og hva han sammenligner med vites ikke. Men sikkert er at han ikke har fattet hvordan utvikling av toppspillere, enere, skjer i de beste fotballnasjoner.

Utvikling av toppspillere skjer nemlig ikke i regi av forbund. De utvikles og dyrkes der hvor de fungerer og trener til daglig, av de profesjonelle toppklubbene som besitter de beste erfaringer, kunnskaper, trenere og fokus et forbund hverken kan eller skal ha. På det tyske laget mot Norge i forrige landskamp var fem spillere utviklet i Schalke 04 og tre i FC Bayern. (Hvor de fem utviklet i Schalke alle er oppvokst i beskjedne Gelsenkirchen med 250.000 innbyggere, færre en Trondheim.) Disse tendenser er de samme i alle ledende fotballnasjoner fra Tyskland via Holland og Spania helt til Uruguay og Argentina. I kveldens argentinske startelver er alle spillerne oppfostret i toppserieklubbene og hele fire av ti feltspillere i en klubb; River Plate.

Uten å skulle kaste bort unødig tid på å finne mere statistisk materiale kan jeg forsikre unge Grøttland om at det han hevder og ønsker er uttrykk for kunnskapsløst. Enerne utvikles ikke på landet, de utvikles i de beste klubbene. Dersom det finnes en norsk modell så har den ikke vært annet enn en gedigen, misforstått fiasko.

Årsakene til den nå snart ti år lange nedturen er dog flere og i hovedsak NFF sitt ansvar. Og begynte med investorenes inntogsmarsj i norsk fotball mot slutten av årtusenskiftet. Hvor de ansvarlige trodde det norske fotballtreet skulle vokse inn i himmelen. Hvor det ikke var grenser for visjonene, som at «norsk fotball skal bli blant de åtte beste i Europa innen 2014». Hvor NFF lukket øynene for deres egne lover og regler som at investorer (AS?er) ikke skulle ha direkte avgjørelse eller innflytelse på (sportslige) prosesser hvor klubbene skulle være selvstendige og uavhengige. Det motsatte skjedde derimot; ellers fornuftige ledere, investorer og til og med politikere mistet normalt gangsyn og disponerte penge sekker som fulle sjøfolk. Mens NFF passivt så på.

Noe bra ble gjort og svært mye dårlig. Og hvor det dårligste av alt var å lage en tyrkisk basar av den norske eliteserien fremfor å prioritere, stimulere til og investere i kunnskap og utvikling av spillere i toppserieklubbene. I tillegg til at man maktet kunststykket å utvide basaren til en «Norge Rundt» liga med 16 lag hvor fallende totalinntekter skulle fordeles på enda flere munner. Jeg deltok selv i investormøter på 2000 tallet og opplevde hvor lite man fattet og hvor galt det var. I et VG intervju sommeren 2007 og TV debatter med lederne i NFF og NTF påpekte jeg dette og advarte mot hva som ville skje. Noe som prellet av som vann på gåsa. Et snaut år senere sprakk boblen. I dag erfarer vi for alvor konsekvensene.

I samme periode etablerte det seg i norsk fotball i regi av NFF i tillegg holdninger, en slags sektmentalitet, og man innførte regler som har gjort det hele verre; som forbud mot at bare de beste kan spille sammen inntil en viss alder, om å vinne for mye og det naturlige ordet «topping» har blitt bannlyst som alkohol i forbudstiden.

Det har sneket seg inn en oppfatning om at man i Norge har et eget konsept og Norge-Rundt modell (landslagsskole) hvor spillere kan utvikles over alt på en annen måte og bli bedre enn alle andre. Kombinert med vannstyring og manglende investeringer i kunnskap og spillerutvikling i toppklubbene gjennom mange år og med fordeling av toppfotballinntekter på alt for mange munner, hvor det må kuttes i kostnader i stedet for det motsatte, kunne resultatet ikke bli annet enn i dag; ingen gode norske internasjonale spillere, mangel på utvikling av sådanne og nivå som bare blir og kommer til å bli dårligere i forhold til andre.

I de ledende fotballnasjoner, som også og ikke tilfeldig er best på å utvikle spillere, enere, og som norsk fotball bør lære av, er det nemlig veldig mange likhetstrekk; som at ligaene er skilt fra forbundene hvor sistnevnte konsentrerer seg på breddefotball og landslag. Og ligaen og toppklubbene på deres oppgaver, herunder utvikling av egne spillere. Alle som ønsker det skal få spille fotball, men ikke alle i samme klubb; det er ikke FC Bayern sin oppgave å engasjere flest mulig ungdomsspillere, men tvert i mot; det er svært vanskelig å bli tatt opp. Andre lokale klubber tar seg av den oppgaven.

Og videre er det et fellestrekk at det i toppklubbene i alle disse land toppes fra tidligst mulig alder, gjerne fra 6 år, og hvor det kun finnes ett lag på hvert alderstrinn. Bestående av de beste.  Som byttes ut etter hvert og hvor nye kommer inn. Og det er i de beste fotballnasjoner en gjennomgående sterk, positiv og profesjonell orden, respekt og disiplin helt ned til laveste alder. Det er fokus. Hvor det ikke bare er lov å vinne, men hvor man blir premiert for det. Uten innsigelser fra noe forbund. Og ikke minst trenes det vesentlig mere enn i norsk (topp) fotball og klubber.

Skal norsk fotball snu den negative trend og norsk toppfotball bli bedre vil det måtte innebære at NTF og toppklubbene skilles fra NFF for å kunne styre sin egen butikk og oppgaver, herunder salg av egne (TV) rettigheter, størrelsen på eliteserien og hvordan ungdomsfotballen organiseres. Med hvert sitt fokus; toppklubbene på toppfotball og NFF på breddefotball.

Det har ingen mening at Ørsta IL gjennom en stemme i NFF skal ha like stor innflytelse på dette som Vålerenga selv, eller omvendt. Det vil videre nødvendiggjøre reduksjon av antall lag i eliteserien, helst til ti lag. Hvilket vil medføre konsentrasjon av spillere og et umiddelbart høyere nivå på serien og ikke minst optimalisere inntekter per klubb som igjen vil øke muligheten for sterkere fokus og større investeringer, som utvikling av trenere og spillere. Og at treningsmengdene i toppserieklubbene økes på alle nivåer, at de har ett ungdomslag på hvert alderstrinn bestående av de til enhver tid best tilgjengelige spillere fra en så tidlig alder som mulig med sterkere disiplin som trenes etter en overordnet klubbstrategi av de beste trenerne.  Og at alle andre og flest mulig barne- og ungdomsspillere spiller i lokale klubber hvor det er naturlig for dem, med helt andre fokus hjulpet av NFF og kretser.

At dette skal skje er dog med dagens mentalitet og struktur i norsk fotball usannsynlig. Norsk fotball bør derfor omgjøre sine målsettinger til at eliteserien skal være distriktspolitikk som flest mulig skal kunne se, at man er fornøyd met et landslag som befinner seg mellom 50 og 120 på FIFA rankingen og at det ikke er noen målsetting at norske klubblag skal kvalifisere seg for e-cuper, men at det vil være hyggelig dersom de kanskje gjorde det. Halmstrået for norsk toppfotball er at NTF kan vise styrke, mere enn i dag. 

- Terje Liverød
 

hits