hits

avlede barn

Copyright/fotograf: Caroline Andersson

Av Petra Krantz Lindgren, atferdsviter og forfatter av boken Barns sunne selvflelse - voksnes ansvar

Om hvorfor voksne avleder barn og hvorfor barn ikke liker bli avledet.

- Vi bryr oss ikke om dette n. Skal vi heller se om det er noe morsomt p tv? - Vet du hva som pleier hjelpe nr man er lei seg? En kake! Vil du ha en kake? - Se, en fugl!

Vi har nok gjort det alle. Prvd f et barn til slippe en flelse gjennom oppmuntre til skifte fokus. Fra isen barnet ikke fikk og til tv-en. Fra det avlyste mtet med lekekameraten og til kakeboksen. Fra skrubbsret p kneet til spurven p gjerdet.

Noen ganger, nr jeg vrt stresset, har jeg gjort det for spare tid.

Innlegget ble frst publisert p Lindgrens blogg. 

Jeg har oppmuntret datteren min til skifte fokus - "Se, en fugl!" - og lynraskt sluppet henne ned i regnbuksene. Noen ganger har jeg gjort det fordi jeg ikke orker barnets flelser. Jeg har ikke orket hre mer p min snns grt, eller ikke orket se ham s fortvilet. Men som regel har jeg gjort det i beste mening. Jeg vil hjelpe barna mine med slippe unna smerten, sorgen, uroen, redselen, sinnet... For jeg vet hvordan det fles. Det er krevende flelser.

Men til tross for at det er velment, tviler jeg p at barna setter pris p at vi avleder dem. Da datteren min var fem r kom hun en dag hjem fra barnehagen og sa:
- Nr jeg er lei meg i barnehagen, s pleier alltid de voksne si at jeg har s fine fletter eller s fin t-skjorte. Hvis de synes det, kan de vel bare tenke det? Hvorfor m de si det akkurat nr jeg grter?
- Jeg tipper at de gjr det for at du skal vre mindre lei deg, svarte jeg.
- Men jeg blir ikke mindre lei meg. Jeg blir mer lei meg, for det fles som om de ikke forstr meg.

Nr jeg snakker om minussidene ved avlede barn, fr jeg ofte kommentaren: Men det virker jo!. P hvilken mte mener du det virker spr jeg. Jo, alts...dersom gutten min er lei seg for at han ikke fr is, og vi begynner prate om at vi kan se p en morsom film etter maten, s slutter han jo grte!

Det er helt klart at avledning i denne betydningen kan fungere. Jeg har selv testet det, og det virker. En gang da mannen min og jeg satt foran tv-en, begynte han snakke om at han ikke var helt fornyd med sexlivet vrt. Akkurat da var det et innslag p tv om det svenske monarkiet, s jeg pekte p skjermen og sa med hy stemme: Hva er det kongen har funnet p n, da? Mannen min har faktisk ikke snakket om sexlivet vrt en eneste gang etter det.

Men spk til side. Mitt poeng er naturligvis at selv om avledning fungerer bra i den betydning at den som blir avledet slutter gi uttrykk for en negativ flelse, s fungerer det drlig ved at han eller hun ogs opplever at den som avleder ikke bryr seg eller ikke prver forst.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Little crying girl
Licensed from: friday / yayimages.com

 

Jeg tror vi glemmer et viktig poeng nr vi prver avlede et barn, nemlig at barnets flelser ikke har kommet uten grunn. Jeg pleier tenke p flelsene vre som et signalsystem for behovene vre. Noen flelser, som glede eller lettelse, signaliserer at viktige behov er blitt tilfredsstilt. Andre flelser, som redsel eller sorg, forteller at det finnes noen behov som ikke er tilfredsstilt. Og fordi flelsene er signaler fra vre behov, synes jeg vi skal hjelpe barna med lytte til sine flelser og p den mten forst sine behov og hjelpe dem med f det de trenger.

Les ogs: Forskere: - Barn tar skade av f grov kjeft

Det at vi avleder barnets oppmerksomhet og prver fremkalle en annen flelse hjelper ikke barnet med f tilfredsstilt sitt behov. Tvert om. Det er som stenge dren til et rom der brannvarsleren hyler. Man slipper kanskje hre den ubehagelige lyden, men det fortsetter likevel brenne. 
Hvordan kan det hres ut dersom man i stedet lytter til barnet og viser at man prver forst? Kanskje slik:
- Du fikk ikke is, og n er du kjempelei deg og sint?
- Jeg vet at du hadde gledet deg til leke med Samira. Jeg forstr at du er skuffet.
- Jeg ser at du har skrapet opp kneet ditt og at du grter, og jeg forstr at det er vondt.

Jo, men en del foreldre forsterker jo bare barnets reaksjon gjennom si og gjre slik du foreslr. Jeg hrer disse innvendingene ganske ofte og vil derfor vre tydelig p at det er forskjell p bekrefte og forsterke. Forskjellen ligger i timing og intensitet. Den som bekrefter barnets flelser avventer barnets reaksjon og lar sitt eget kroppssprk og tonefall signalisere en engasjert ro. Den som forsterker, reagerer sammen med barnet og gjerne like sterkt eller til og med sterkere enn barnet.

Les ogs: Da barna ikke takket for isen, gikk den rett i spla

Men kan man ikke frst bekrefte og s avlede? Det pleier jeg prve gjre nr barnet mitt lser seg i en flelse. Jeg lytter og viser at jeg forstr, og dersom jeg merker at hun lser seg i flelsen, s prver jeg f henne til skifte fokus gjennom begynne prate om noe annet.
Dette er en annet vanlig sprsml som pleier dukke opp. Jeg synes sprsmlet er spennende! For hva betyr det at et barn lser seg i en flelse? Og hvem er det som skal avgjre om barnet har lst seg? For min egen del tenker jeg p samme mte som den tterige jenta skriver i dette brevet til alle voksne: Den som bestemmer nr et barn er ferdig med en flelse, er barnet selv.
Det betyr naturligvis ikke at foreldrene m lytte til flelsen helt til barnet er ferdig med den. Men jeg mener det er noe helt annet si: N gr jeg, og lar deg vre i fred med flelsen din en stund enn si: N vil jeg at du tenker p noe annet, slik at du slutter fle det du fler.
Hva mener du?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar