hits

Å avlede barn

kommentarer

Copyright/fotograf: Caroline Andersson

Av Petra Krantz Lindgren, atferdsviter og forfatter av boken «Barns sunne selvfølelse - voksnes ansvar»

Om hvorfor voksne avleder barn og hvorfor barn ikke liker å bli avledet.

- Vi bryr oss ikke om dette nå. Skal vi heller se om det er noe morsomt på tv? - Vet du hva som pleier å hjelpe når man er lei seg? En kake! Vil du ha en kake? - Se, en fugl!

Vi har nok gjort det alle. Prøvd å få et barn til å slippe en følelse gjennom å oppmuntre til å skifte fokus. Fra isen barnet ikke fikk og til tv-en. Fra det avlyste møtet med lekekameraten og til kakeboksen. Fra skrubbsåret på kneet til spurven på gjerdet.

Noen ganger, når jeg vært stresset, har jeg gjort det for å spare tid.

Innlegget ble først publisert på Lindgrens blogg. 

Jeg har oppmuntret datteren min til å skifte fokus - "Se, en fugl!" - og lynraskt sluppet henne ned i regnbuksene. Noen ganger har jeg gjort det fordi jeg ikke orker barnets følelser. Jeg har ikke orket å høre mer på min sønns gråt, eller ikke orket å se ham så fortvilet. Men som regel har jeg gjort det i beste mening. Jeg vil hjelpe barna mine med å slippe unna smerten, sorgen, uroen, redselen, sinnet... For jeg vet hvordan det føles. Det er krevende følelser.

Men til tross for at det er velment, tviler jeg på at barna setter pris på at vi avleder dem. Da datteren min var fem år kom hun en dag hjem fra barnehagen og sa:
- Når jeg er lei meg i barnehagen, så pleier alltid de voksne å si at jeg har så fine fletter eller så fin t-skjorte. Hvis de synes det, kan de vel bare tenke det? Hvorfor må de si det akkurat når jeg gråter?
- Jeg tipper at de gjør det for at du skal være mindre lei deg, svarte jeg.
- Men jeg blir ikke mindre lei meg. Jeg blir mer lei meg, for det føles som om de ikke forstår meg.

Når jeg snakker om minussidene ved å avlede barn, får jeg ofte kommentaren: «Men det virker jo!». «På hvilken måte mener du det virker» spør jeg. «Jo, altså...dersom gutten min er lei seg for at han ikke får is, og vi begynner å prate om at vi kan se på en morsom film etter maten, så slutter han jo å gråte!»

Det er helt klart at avledning i denne betydningen kan fungere. Jeg har selv testet det, og det virker. En gang da mannen min og jeg satt foran tv-en, begynte han å snakke om at han ikke var helt fornøyd med sexlivet vårt. Akkurat da var det et innslag på tv om det svenske monarkiet, så jeg pekte på skjermen og sa med høy stemme: «Hva er det kongen har funnet på nå, da?» Mannen min har faktisk ikke snakket om sexlivet vårt en eneste gang etter det.

Men spøk til side. Mitt poeng er naturligvis at selv om avledning fungerer bra i den betydning at den som blir avledet slutter å gi uttrykk for en negativ følelse, så fungerer det dårlig ved at han eller hun også opplever at den som avleder ikke bryr seg eller ikke prøver å forstå.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Little crying girl
Licensed from: friday / yayimages.com

 

Jeg tror vi glemmer et viktig poeng når vi prøver å avlede et barn, nemlig at barnets følelser ikke har kommet uten grunn. Jeg pleier å tenke på følelsene våre som et signalsystem for behovene våre. Noen følelser, som glede eller lettelse, signaliserer at viktige behov er blitt tilfredsstilt. Andre følelser, som redsel eller sorg, forteller at det finnes noen behov som ikke er tilfredsstilt. Og fordi følelsene er signaler fra våre behov, synes jeg vi skal hjelpe barna med å lytte til sine følelser og på den måten forstå sine behov og hjelpe dem med å få det de trenger.

Les også: Forskere: - Barn tar skade av å få grov kjeft

Det at vi avleder barnets oppmerksomhet og prøver å fremkalle en annen følelse hjelper ikke barnet med å få tilfredsstilt sitt behov. Tvert om. Det er som å stenge døren til et rom der brannvarsleren hyler. Man slipper kanskje å høre den ubehagelige lyden, men det fortsetter likevel å brenne. 
Hvordan kan det høres ut dersom man i stedet lytter til barnet og viser at man prøver å forstå? Kanskje slik:
- Du fikk ikke is, og nå er du kjempelei deg og sint?
- Jeg vet at du hadde gledet deg til å leke med Samira. Jeg forstår at du er skuffet.
- Jeg ser at du har skrapet opp kneet ditt og at du gråter, og jeg forstår at det er vondt.

«Jo, men en del foreldre forsterker jo bare barnets reaksjon gjennom å si og gjøre slik du foreslår». Jeg hører disse innvendingene ganske ofte og vil derfor være tydelig på at det er forskjell på å bekrefte og forsterke. Forskjellen ligger i timing og intensitet. Den som bekrefter barnets følelser avventer barnets reaksjon og lar sitt eget kroppsspråk og tonefall signalisere en engasjert ro. Den som forsterker, reagerer sammen med barnet og gjerne like sterkt eller til og med sterkere enn barnet.

Les også: Da barna ikke takket for isen, gikk den rett i søpla

«Men kan man ikke først bekrefte og så avlede? Det pleier jeg å prøve å gjøre når barnet mitt låser seg i en følelse. Jeg lytter og viser at jeg forstår, og dersom jeg merker at hun låser seg i følelsen, så prøver jeg å få henne til å skifte fokus gjennom å begynne å prate om noe annet.»
Dette er en annet vanlig spørsmål som pleier å dukke opp. Jeg synes spørsmålet er spennende! For hva betyr det at et barn låser seg i en følelse? Og hvem er det som skal avgjøre om barnet har låst seg? For min egen del tenker jeg på samme måte som den åtteårige jenta skriver i dette brevet til alle voksne: Den som bestemmer når et barn er ferdig med en følelse, er barnet selv».
Det betyr naturligvis ikke at foreldrene må lytte til følelsen helt til barnet er ferdig med den. Men jeg mener det er noe helt annet å si: «Nå går jeg, og lar deg være i fred med følelsen din en stund« enn å si: «Nå vil jeg at du tenker på noe annet, slik at du slutter å føle det du føler».
Hva mener du?