Ytringsfrihet til besvær



Av Æsæl S. Manouchehri, formannskapsmedlem Lillesand Høyre

Vi mennesker besitter en umistelig rett til ytringsfrihet. En åpen debatt med tilgang til fakta og et bredt spekter av ulike tolkninger er grunnleggende for demokratiet. Et demokratisk samfunn må ha en høy toleranse for uenighet om politiske, moralske og personlige meninger. tolkningene er i mot deres egne politiske, moralske eller personlige syn.

Samtidig opplever vi stadig å høre krav om at ytringsfriheten ikke må misbrukes, og at den kun skal og bør garanteres og beskyttes når den brukes for samfunnets beste. Provokasjoner eller hån. mot andres verdier og tro fortjener ikke den samme beskyttelse. I virkeligheten har provokasjon og ydmykelse av andres verdier gjennom historien vært det som har ført til fremskritt og økt frihet . I Vesten og andre steder i verden.

Vi må tørre å stille oss selv spørsmålet hvordan henger «det felles beste» og de «felles rettigheter» sammen med FN-konvensjonens bestemmelser om ytringsfrihetens grenser. Er det en forutsetning for ytringer at for å kunne gjøre krav på lovens beskyttelse skal man fremme rettferdighet og det felles beste og i så fall hvem er det som definerer dette? Det vil her forekomme forskjellige holdninger og meninger på tvers av grensene.

Sannheten er at ingen av disse begrepene inngår i FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter, i konvensjonen om rasisme eller internasjonal lov om menneskerettighetene. Og hvis vi i likhet med generalsekretæren Ban Ki-Moon holder kritikk av andres verdier som rettesnor for hva som kan sies eller ikke, er det ikke stort man kan ytre i denne verden. Dette er nettopp en taktikk og språk diktatorer bruker for å kneble alle kritiske røster. Dette ser vi blant annet eksempler på fra Iran.

Etter terrorangrepet mot Charlie Hebdo har selvsensuren i store deler av den vestlige verden blitt ytterligere forsterket når det gjelder debatten om islam. Det skyldes til dels av frykt for eget liv og på den andre siden ubehaget det fører med seg å konfrontere et så følsomt emne.

Når vi angriper islamismen enten med satire eller med ord, forsvarer vi til gjengjeld muslimer som likeverdige borgere, som først og fremst er nordmenn, altså borgere i ett land bygget på verdslige prinsipper og på likhet for loven.

Selv om mange mener at hvis man kritiserer religionen, angriper man samtidig de troende, men det er ikke tilfelle. Islamismen stiller politiske krav, så den er noe mer enn bare religion. Dette er lettere å forstå i de landene der islamismen er mer utbredt.

Fritenkere i den muslimske verden støtter disse røstene og gir klar beskjed tilbake at det er nettopp sekularisme, et verdslig politisk system som sikrer religionsfriheten. Det er det som garanterer at ingen religion kan stille egne politiske krav. Det er ikke tilfeldig at nettopp de landene hvor religionen har politisk makt at religiøse mindretall blir fratatt sine rettigheter og utsettes for forfølgelse.

Det er naivt å tro at fanatikere vil falle til ro om vi bøyer av. Om enn bare litt. Det vil være som å mate en løve med hestekjøtt i den tro at løven dermed vil slutte med å gå på jakt etter andre dyr.

Vi må aldri godta at ytringsfrihetens grenser skal bestemmes  av sinte folkemengder og terrorister. Det gjelder også kravene om nye lover som kriminaliserer kritikk mot religiøse følelser og symboler, spesielt den stilltiende internaliseringen av grensene som intimidering, trusler og vold medfører.

hits