hits

Slik er det egentlig å være fattig

kommentarer
Svenske Mattias og kona har ikke én krone på kontoen.

Fattigdom er et mye debattert tema i Sverige om dagen. Mattias Annwall forteller om sine erfaringer som fattig. 

Av Mattias Annwall, lnagtidssykemeldt førskolelærer

Innlegget ble først publisert hos Nyheter 24 og er oversatt av Nettavisen.

Det har ikke alltid vært slik. Det finnes en «begynnelse» og en «midte» av min fattigdomsreise. Forhåpentligvis finnes det også en slutt. Bare at den ikke er synlig enda. Både jeg og kona har vært sykemeldt i lang tid, noe som innebærer en risiko for å havne mellom to stoler både sosialt og økonomisk. 

Min personlige reise mot fattigdom begynte høsten 2013 da jeg som førskolelærer gikk steinhardt inn i den «berømte» veggen og ble sykemeldt for utmattelsessyndrom. Til tross for hvile ble jeg ikke piggere eller mindre følsom for stress. 

Manglende ork

Siden min utbrenthet sakte men sikkert bygde seg opp i løpet av et halvt års tid, hadde jeg valgt å se bort ifra alle varslene som vitnet om for mye stress og press. Dette i et yrke som dessuten passet meg og min personlighet svært dårlig allerede fra starten. 

Så etter et voksent liv i ren misforståelse, avbrutte studier og ansettelser på grunn av manglende ork fra min side, bestemte jeg meg til slutt for å søke profesjonell psykiatrisk hjelp. Det resulterte i en neuropsykiatrisk utredning som igjen viste at jeg hadde de nevropsykiatriske lidelsene Aspergers syndrom, ADD (attention deficit disorder) og tilbakevennende depressive perioder. 

Les også: Nav «stalker» deg på Facebook

Da jeg under min sykemelding på 100 prosent fikk utbetalt mye mindre en min tidligere heltidslønn som førskolelærer, hopet de økonomiske bekymringene seg opp nesten umiddelbart. 

Klarte ikke betale 

Helt plutselig sto vi uten mulighet til å betale alle regningene våre. Vi hadde heller ingen buffer eller sparekonto da vi helt enkelt savnet og savner muligheten til langsiktig planlegging. Noe som er vanlig blant personer med ADD/Aspbergers. 

Siden våre utgifter helt plutselig oversteg inntektene, førte en ting til en annen. Jeg tok opp store banklån for rett og slett å kunne klare å sørge for vår hverdagslige utgifter. Noe som selvsagt ikke holdt oss flytende veldig lenge. Til slutt hadde vi ingen betalingsevne i det hele tatt.

Purringer ble til inkassokrav, som raskt og ubehagelig ble forandret til Kronofogdeärenden (Tilsvarende Statens innkrevingssentral, men gjelder også privat sektor, red. anm.). Min kredittverdighet var en saga blott og betalingsanmerkningene hopet seg opp.

Les også: Dette misforstår folk om sykmelding

Det kan skje alle

Det som er viktig å tenke på er at det som skjedde med meg, kan skje med oss alle. Og det går fort! Før jeg ble syk var det å registrere og betale alle regningene mine noe av det viktigste jeg gjorde før jeg brukte lønna på noe som helst annet. 

Nå har jeg sunket så langt ned i den «relative fattigdommen» at min gjeld til Kronofogden (Statens innkrevingssentral) overskrider godt over en en halv million kroner. Penger jeg trolig aldri kommer til å betale tilbake da min arbeidsevne aldri kommer til å tillate meg å jobbe 100 prosent igjen. 

Hver måned er fylt med angst. Hver eneste tanke ender med et økonomisk spørsmål som «kan jeg virkelig kjøpe dette?» eller «har vi råd til vintersko til alle fire barna i år? Og hvis ikke. Hvem skal ikke få det?» Jeg ligger ofte søvnløs og tenker på økonomien vår som ligger i ruiner. 

Null kroner på konto

Når jeg skriver dette har jeg og min kone null kroner på våre respektive bankkontoer. Altså ingen penger i det hele tatt. Nå tenker sikkert mange av dere noe sånt som «hva klager han på? Det er vel bare å gå på sosialen så får han penger samme dag?»

De som har slike tanker har trolig aldri trengt å «søke hjelp» selv. Eller søke hjelp forresten? Man slutter helt å være en medborger med fullstendige demokratiske rettigheter når man velger å registrere seg på sosialkontoret. Det er i alle fall min opplevelse. 

Ditt menneskeverd minskes betraktelig siden du heretter kommer til å mistenkeliggjøres og bedømmes utifra alle de privatøkonmiske vurderingsverktøy som finnes tilgjengelig. 

Det finnes helt ærlig ingenting som redder deg når du begynner å falle gjennom det såkalte «sosiale sikkerhetsnettet». At dette skal tilby noen som helst trygghet, noe mange fortsatt tror, stemmer ikke med virkeligheten.

Systemet hjelper ingen

Systemet tilbyr ingen hjelp, hverken til deg eller meg. Det er der for å kontrollere deg. Så hvis du har en buffer som tilsvarer to til tre årslønner, en støttende og forståelsesfull familie eller venn å lene deg på, eller helt enkelt aldri blir syk så har du flaks. Da er det ikke sikkert min tekst berører deg i det hele tatt. 

Men til alle dere andre, det er alt for lett å havne i en slik situasjon som jeg har havnet i. Våre politikere må løfte blikket og erkjenne den fattigdommen som tross alt eksisterer i Sverige. 

Selv om det virker vanskelig å oppdage så må våre sosialforsikringer og sosialtjenester styrkes betraktelig for at denne opprørske og nedadgående spiralen skal kunne vendes oppover.