hits

Religionskritikk - et gode kun forbeholdt Vesten?

kommentarer

Av Shahram Shaygani, leder for Senter for Sekulær Integrering (SSI) og psykiater/psykoanalytiker


Opplysningsfilosofen Spinoza, skrev i Tractatus Theologico-Politicus (1670) dette:

«De (referert til konservative religiøse) hevder at selv diskusjonen av religion er syndefull og med sine massive dogmer får de et slik tak på den enkeltes dømmekraft at det blir ingen plass for sunn fornuft eller kapasitet til å tvile i psyken.»

Jonathan Israel, som er opplysningshistoriker, hevder at opplysningen i Europa skjedde ved hjelp av en rekke individer som klarte å tenke radikalt annerledes enn det som var etablert og akseptert dogma for deres tid.
Ordet «kritikk» eller «kritisk» er ofte negativt ladet. Går det an å tenke at kritisk refleksjon over sin bakgrunn, sin religion og sin kultur er et gode, et tegn på modenhet og mot? Går det an å tenke at en slik kritisk refleksjon er en sunn kraft som motarbeider stagnasjon, i verste fall regresjon? Det var denne kritiske tenkningen som førte Vesten ut av sitt trange middelalderske rom. Hvorfor kan ikke vi, muslimer, også få benytte oss av et slikt redskap?

Les også: Burkini, det nye symbolet for islamismen

 
Er retten til å være kritisk til sin religion forbeholdt den vestlige borgeren?


For meg virker det slik at enkelte tror at retten til å ytre seg kritisk til sin religion og kultur er forbeholdt den vestlige borgeren. Det virker slik at noen mener at vi muslimer ikke skal tenke kritisk over vår egen religion og bakgrunn. Er ikke dette en måte å nedvurdere en gruppe mennesker på? Hindre dem i å utvikle seg? 


I motsetning til Spinoza som ble forfulgt og plaget i hovedsak av konservative krefter innenfor sin egen kultur, får de muslimske religionkritikere motstand fra 5 fronter:

1)    De voldelige og fundamentalistiske muslimer som truer islamkritikeren på livet.  

2)    De konservative muslimer som lett blander religionskritikken med et angrep på deres person, som et angrep på muslimer. De opplever et svik fra en likesinnet, føler seg krenket og bedratt.

3)    Sekulære muslimer, som i grunn er enig med religionkritikeren, men av frykt for høyrepopulismens fremvekst enten velger de å være stille eller kritisere religionkritikeren for å være høyrepopulistenes medløper.

4)    De vestlige borgerne som er så preget av frykt for rasisme eller islamofobi at de forsvarer alt som lukter orientalsk.

5)    Den høyreekstreme populisten, som har hverken noe til overs for konservative eller sekulære muslimer, heller ikke for religionkritikeren og generaliserer alle sammen i en gruppe som ikke er velkommen i Europa.

Les også:Til alle kvinner som bruker hijab og til alle kvinner og menn som støtter bruk av hijab



Den muslimske religionkritikerens vanskelige oppgave og ansvar


Vi er en håndfull innvandrere med muslimsk bakgrunn som har valgt å ta bladet fra munnen og ønsker en reformasjon i vår egen religion og kultur. Vi har en vanskelig oppgave foran oss. Vi må holde ut i en krevende posisjon, fortsette med vår kritiske tenkning og samtidig opprettholde et humanistisk og demokratisk klima i debatten. Vi trenger støtte fra alle som ønsker seg en bedre fremtid, fordi vårt bidrag kan være avgjørende for utviklingen av en muslimsk opplysningstid.  

Les også: Homofili er ikke en synd