Innvandring og kriminalstatistikk


 

Av Sigmund Hov Moen, høyskolelektor og frilansjournalist med fast spalte i Klassekampen. 


Den store forskjellen på Aslak B og de fleste andre når det gjelder saken om hvem som er over-representert i norske rettssaler, er at når Aslak B kanskje har har tatt munnen litt vel full og møter motbør i media så har han prompte hele Dagsavisredaksjonen i ryggen. Han blir sågar «midtsidepike», og får tildelt nær ubegrenset plass i avisa dagen etter.

Les også: Aslak Borgersrud skaper klima for mer rasisme, ikke mindre

En plass han stort sett fyller med å fortelle hvilket flott og inkluderende menneske han er. Og toleranse kan både han og jeg vise. Vi sitter begge noenlunde trygt på våre tuer. Herfra øser vi fra vår sareptakrukke - eiegode og vel gjennomtenkte tanker ut over den ofte villfarne allmuen. Ingen ordfattige og krigsskadde jobber i Dagsavisen, meg bekjent. Og den uvanlig ressurssterke Borgersrud trenger ikke bekymre seg over å bli utkonkurrert av våre «nye landsmenn», slik f.eks. en taxisjåfør her i byen må.


Jeg tipper tvert imot at hans omgangskrets teller likesinnede, rimelig velutdannede folk, muligens spektakulært krydret med passende multinasjonale innslag. Og du verden så enkelt det hadde vært om hele verden hadde vært slik. 
Men som Aslak sjøl muligens husker, eller har hørt om; store og små mindretall er ofte regelen og ikke unntaket. I den saken vi her snakker om er mindretallet kanskje 10 ganger større enn de mindretall han sjøl engang muligens tilhørte og krevde respekt for.

Les også: Når svenskesyken gjør deg dummere enn du er.


For her til lands fins det gud skje lov fortsatt et meningsmangfold. Var det ikke et av Vestens store idealer som en gang sa at der alle tenker likt tenker ingen særlig mye? Litt paradoksalt i et land som  betrakter seg sjøl som et mønsterdemokrati, er det kanskje at så mange som 99% aldri har skrevet en linje i en avis eller har tilkjennegitt meninger i en offentlig debatt.  Mediebildet beherskes av forbausende få, men tilsvarende meningssterke aktører. Men det betraktes som uinteressant fordi demokratiets kvalitet måles blindt ut fra valgdeltagelsen.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Aslak Borgersrud

Vi har akkurat i disse dager muligheten til å studere hvor presist dette målet er, under valgkampen hos en stor alliert. Men det er ikke alltid media får det slik de vil. Jeg husker ennå godt EU-avstemningen i 1994. Den gangen var både pressen og et stort flertall av landets førende politikere av den oppfatning at medlemskap i EU var et «must». De fikk nesten rett, men bare nesten. Også den gang ble det i årene som fulgte, viktig for flertallet å ta hensyn til de 47% som ønsket medlemskap. Og du skal se at det var noe lignende som skjedde i Storbritannia også og som førte til det mye omtalte «Brexit».

Les også: Uberettiget fremmedfrykt?


Om en ser deg rundt i Europa så kan en ikke unngå å legge merke til at skepsisen mot masseinnvandring slik vi har sett de siste åra er stor. I de fleste land vi vanligvis sammenligner oss med har denne skepsisen ført til partidannelser. Det er muligens ikke overraskende at denne skepsisen, ofte kalt fremmedfrykt, er størst i verdensdelens nordlige utkanter?


Det er kanskje også betimelig å minne om at Norge liker å vise seg frem som et land med små forskjeller på fattig og rik. Jeg husker fortsatt AP-høvdingen Håkon Lie som i en 1.mai-tale, med sedvanlig malmrøst, minnet forsamlingen om at den tid var forbi da husmannen sto med bøyd hode og hatten i handa når storbonden red framom! Men er det så sikkert at den tida er forbi?

Dersom vi ikke lykkes bedre med den såkalte integreringspolitikken enn vi har gjort så langt, er det mange som mener at vi om 20-30-40 år vil ha en ny underklasse. Husmenn fra den 3. verden som pleier oss, vasker husa våre, feier gatene, går med avisene vår?. Det er ingen tjent med. Og det er ikke sikkert at den raljering som Aslak Borgersrud demonstrerer i denne minidebatten gagner saken, hverken hans, eller hans meningsmotstanderes.

hits