hits

Jeg tror ikke folk helt forstår hva en voldtekt gjør med noen

kommentarer


 

Av Yousef Bartho Assidiq

For noen år siden da jeg jobbet i konfliktrådet møtte jeg en jente fra Romania på toget. Hun satt og gråt med et bilde av datteren i hånden og vi begynte å snakke. Hun fortalte at hun var blitt lurt til Norge av en kjekkas hun hadde forelsket seg i, og de skulle ut på eventyr. Hun var fra en fattig familie og hadde aldri vært utenfor landet sitt og ble med. Da de kom til Norge ble hun låst inn i en leilighet og solgt hver eneste dag og natt. Da jeg møtte henne var hun full av blåmerker og var så nedbrutt at det var ikke mer igjen av henne.

Les også: Hun ble ikke nok voldtatt

Turte ikke si noe

Vi dro på legevakta. Legene undersøkte og hele underlivet hennes var fullstendig ødelagt. Politiet kom og gjorde et avhør. Men av frykt turte hun ikke si noe. Moren hennes hadde de også fått hit og hun ble tvunget til å tigge på gata mens datteren hennes var en sexslave. Her i Norge. Ikke i den islamske staten eller andre grusomme steder.

Jeg husker fortsatt en regntung natt. Tror ikke jeg var eldre enn 18 år gammel og en av mine beste venninner ringer meg og ber meg komme med en gang. Hun har blåmerker på armene og hun gråter, nei hun hikster. Hun klarer knapt å puste. Hun sliter med å fortelle hva som har skjedd og når hun først klarer det anbefaler jeg å gå til politiet. Hun sier at hun ikke kan gjøre det fordi om det blir rettssak så blir det bare verre for henne. Om familien får vite blir det verre for henne. Jeg er så sint at jeg får lyst til å knuse noe og spør om hvem det er, navnet hans.

Les også: Farlig hets av meddommerne

Grensesløst forbanna

Jeg er ikke noen voldelig person, men jeg husker tilbake til den dagen at jeg lett kunne vært det da. Å se noen ødelagt og vite at noen har gjort det, med overlegg og med visshet om at han er trygg fordi hun ikke vil anmelde. Det gjorde meg så grenseløst forbanna at jeg rett og slett kunne fjernet alle grenser for meg selv.

Hun sa ikke navnet hans, og det gjorde hun fordi hun så i øynene mine hva jeg hadde tenkt å gjøre med det navnet, og hun ville ikke sette meg i den situasjonen. Hun ville ikke ødelegge livet mitt, fordi hennes liv allerede var ødelagt. Det var nok ofre allerede, hun ville ikke at det skulle bli ett til.

Gjenopplever gang på gang

For en drøy måned siden satt jeg igjen på legevakta med en av mine beste venninner. Hun hadde prøvd å ta livet sitt og rakk så vidt å komme frem til legevakta i tide. Hun hadde opplevd å bli voldtatt for litt over et år siden. Voldtekt er ikke bare en handling som skjer der og da. Det er noe man gjenopplever hver eneste dag. Det kan være en lukt, en følelse, en situasjon eller bare et håndtrykk som varer litt for lenge. Det er det første du våkner til og det siste du sovner til. Du vet aldri når følelsen av fullstendig maktløshet bare skylder over deg og gjør at du mister kontrollen.

En psykolog sa en gang til en av disse jentene at å overleve en voldtekt og leve med det i ettertid er som å løpe marathon hver eneste dag. Det er så fysisk og psykisk påkjennende. Jeg vet ikke med dere, men jeg orker ikke å løpe 42 kilometer hver eneste dag.

Det verste er at man blir frastjålet selvtilliten, selvfølelsen, verdigheten og muligheten til sunne relasjoner i lang tid. Noen klarer aldri å stole på et annet menneske ordentlig igjen. Du føler deg svak og er mest av alt redd for at noen skal se deg sånn.

Frykter familiens reaksjon

Flere av de jentene jeg kjenner som har blitt voldtatt er fra muslimske kulturer. I tillegg til å få livet sugd ut av seg og miste seg selv, er de redd for at hvis de anmelder forholdet vil de risikere å bli kastet ut av familien, æresdrept eller bli sett på som horer og miste all mulighet til å gifte seg i fremtiden. I enkelte kulturer ser man forbi voldtekten og fokuserer heller på at man har hatt sex utenfor ekteskap. Den berømte (og fordømte) jomfruhinna er hellig. Sannheten er at voldtekt er ikke verken samleie eller sex. Det er et brutalt overgrep som ofret verken har noe skyld i, eller noe man skulle ha gjort med. Det sentrale i en voldtekt er at man blir dominert, ydmyket og utsatt for en brutal makt.

Dette vet også voldtektsmennene godt. De sitter med et «ut av fengsel» frikort, som det man kjenner fra Monopol. De vet at man nesten aldri blir dømt uten fysiske bevis og disse bevisene forsvinner etter få timer. De vet at de aller færreste anmelder, og av de som går til anmeldelse er det de aller færreste sakene som blir reist. De vet at av de sakene som blir reist er det svært få som ender med domfellelse. Ingen av disse jentene er villig til å ofre hele livet sitt på en mikroskopisk sjanse for å få rettferdighet.

Alt annet enn svake

For å være helt ærlig er det få ting jeg har større respekt for, eller som jeg synes er modigere eller tøffere enn de som reiser seg opp hver gang de snubler eller tryner. De som reiser seg opp etter hver gang de har knekt sammen eller forsøkt å ende livet sitt. De som aldri slutter å kjempe selv om de har noen skikkelig dårlige dager. Mange føler seg svake og er redd for at andre skal se dem som svake, men det er ikke sant. De har gått igjennom noe av det verste et menneske kan oppleve. De har opplevd en av de verste formene for tortur, de har overlevd og forsøkt å stable livet på beina. De er alt annet en svake, og selv om de har noen vanskelige dager så er det umulig å ikke se styrken.

Ikke en mann

Når man vet hvor jævlig en voldtekt er, og man fortsatt utsetter et annet menneske for det. Da er man ond, da er man tvers igjennom ond. Det finnes ingen annen beskrivelse. Hvis man er villig til å ødelegge noens liv for egen nytelse og spenning. Da er man ikke en mann, da er man ikke engang et menneske. Det er lov å angre, det er lov å rette opp i det man har gjort og be om tilgivelse, men de som lever tilfreds med seg selv uten anger etter å ha gjort noe sånt er ikke mennesker, de er ikke engang dyr. De er monstre og de vet hvem de er.

Til vanlig jobber jeg med ekstremister som samfunnet ofte ser på som monstre og jobben vår handler om å se mennesket. Jeg er sint på meg selv fordi jeg lar følelsene ta overhånd når det kommer til dette temaet og vet at vi må klare å se mennesket i overgriperne om vi skal ha noe som helst sjanse til å nå inn til dem og hjelpe dem, men jeg klarer ikke. Jeg klarer bare ikke. Én person som kan se inn i øynene på noen man har voldtatt og smile som om ingenting har skjedd, det er en person som jeg ikke klarer å se noe menneskelig i.