Integrering, en livsstilsendring?

Av Æsæl S. Manouchehri, formannskapsmedlem i Lillesand Høyre

Hvordan skal vi lykkes med integreringen? Det er og blir et brennhett tema på den politiske dagsorden.

Det mangler ikke på gode forslag. Listen over krav til en vellykket integreringsprosess som rettes til regjeringen, politikere, kommunene, frivilligheten, organisasjonene eller til den jevne nordmann ? og kvinne blir stadig lengre.

Om de ikke oppfylles, kan de ansvarlige forvente seg en streng dom, med skjerpende omstendigheter.

Det er selvsagt at myndighetene har et særskilt ansvar og at et samarbeid mellom flere ansvarlige parter gir et godt grunnlag for å oppnå de beste resultater.


Foto: Privat

Likevel, kan en bli slått av fraværet av krav til de som selv skal gjennom denne integreringsprosessen.  

Jeg og min familie har med vår innvandrerbakgrunn vært i gjennom en slik integreringsprosess. Det kan sammenlignes med en «livsstilsendring». En personlig endringsprosess som må gjennomføres over tid for å lykkes.

Alle typer personlige livsstilsendringer innebærer et samspill av flere elementer. Blant annet bevisstgjøring, kunnskap og individuell tilpasning.

Innenfor bevisstgjøringen ligger stikkordene innsatsvilje, målsetting, gevinstoppnåelse og realisme. Det er viktig å ha realistiske mål for å oppnå gevinstene som ligger i det å bli godt integrert i det norske samfunnet. Den som skal integreres må selv ha et eierforhold til dette.

Like viktig er det å erverve kunnskap om samfunnet en skal integrere seg i. Det bør stilles krav til den som skal integreres at han eller hun har god kjennskap til verdiene, kulturen, landskapet og ikke minst lovene. Dette bidrar til en mer helhetlig integrering og en får en bredere forståelse for endringer.

De individuelle tilpasningene må skje etter evne og begrensninger. Her er fokuset på hva som fungerer best for den enkelte og motivere deretter. Det er helt avgjørende at den som skal integreres har et sterkt ønske om å gjennomgå en endring selv.

I realiteten er det dessverre ikke slik. Av frykt for å bli stemplet som rasist, falle i unåde, miste velgere, skille seg ut, eller hva det måtte være, våger ikke politikere og andre samfunnsaktører å plassere et ansvar hos de som skal integrere seg. Der det faktisk hører hjemme.

De som oppnår resultater med livsstilsendringer innenfor feks kropp og helse er de som ønsker en endring selv og ikke lener seg til svake unnskyldninger. Innenfor integreringsarbeidet blir religion og kultur brukt som unnskyldninger for å ikke delta aktivt i samfunnet for å nå målene.

Den manglende viljen til å stille krav til nye landsmenn som bør ha et selvsagt ansvar for å integrere seg i det samfunnet de av egen vilje og innsats har ønsket og lykkes med å bosette seg i, er basert på en grunnløs «barmhjertighetstankegang».

Til sammenligning, tenk deg at du har en usunn livstil og får gratis tilgang til en personlig trener som setter opp en detaljert treningsplan, kostholdsplan og abonnement på et treningssenter. Når resultatene likevel uteblir fordi du mangler motivasjon, ikke møter til treningstimene, og unnlater å følge kostholdsplanen. Ville du da finne på å legge skylden på den personlige treneren? Jeg tror ikke det.

Mennesker som kommer til Norge bør bli behandlet som ett enkeltmenneske på lik linje med alle andre i resten av samfunnet, uavhengig av nasjonalitet, farge eller språk. Definisjonen på det sosiale og politiske fenomenet forskjellsbehandling eller diskriminering som stadigvekk er å lese som overskrifter, innebærer at en person eller gruppe av personer særbehandles eller behandles på særskilt vis kun eller hovedsakelig på grunn av gruppetilhørighet eller andre faste personlige egenskaper.

Det burde være en selvfølge at de samme kravene som blir stilt til den etniske norske innbygger, stilles også til nye landsmenn.

Ved å stille like krav til alle innbyggerne i Norge følger vi likhetsprinsippet som er forankret i norsk lov og dermed blir vi som har utenlandsk bakgrunn også likestilt med resten av befolkningen på denne måten.

Alt annet er i praksis en form for diskriminering.

 

hits