Han brydde seg ikke om at jeg bare var 15 år

Innlegget er anonymisert av Nettavisen etter avtale med bloggeren. 

I kjølvannet av den store fraværsgrensediskusjonen er det kanskje på tide å skrive litt om akkurat dette. Når 10 prosent-grensa kom på banen ble det et svært oppstyr blant vgs-elever landet over, og et delt engasjement jeg ikke før har sett maken til mellom unge mennesker oppstod. Leserinnlegg om hvorfor fraværsgrensa ikke burde tre i kraft ble delt i hytt og pine på Facebook, og det var stor strid i ulike kommentarfelt og politikksnakk-grupper om hva som var rett og ikke. 

Hvordan påvirker dette meg? Jeg har jo alltid gjort det bra på skolen, jeg hoppet over syvende klasse - og når jeg var ferdig på ungdomsskolen fortalte en av de gamle lærerne meg at en elev hadde brukt en av mine gamle tentamensbesvarelser som kilde på sin egen tentamen. Jeg seilte glatt gjennom de første månedene på videregående, men en hendelse så tidlig som i november det første året skulle komme til å ødelegge resten av utdanningsløpet mitt - om ikke fullstendig, så var det ihvertfall farlig nært. 

Drakk meg aldri full

Jeg var 15 år. Jeg bodde på hybel alene. En helg skulle jeg i 16-årsfeiring til en av mine nærmeste venninner, og ja, det var litt alkohol inne i bildet. Nå skal det sies at jeg hadde mitt første møte med alkohol når jeg var 13, og selv om det kanskje var veldig ungt så var de fleste vennene mine opp mot tre år eldre enn det jeg var. Jeg hadde aldri drukket for å bli full, og jeg hadde kontroll på inntaket mitt - kjente jeg at det begynte å bli litt mye så trappet jeg ned. Jeg HATER å ikke ha kontroll. Uansett, utover kvelden bestemte vi oss for å dra videre på en fest. Vi hadde det veldig gøy, vi snakket med nye folk og hørte på høy musikk. Noen hadde blandet en drink som de ville jeg skulle smake på. Etterhvert hadde den ene venninna mi fått i seg litt for mye alkohol, og jeg endte opp med å holde håret hennes i det hun lå over toalettskåla. 

Så ble det svart. Jeg husker faktisk ingenting. 

La ut video på Snapchat

Om det var fordi jeg var så dum at jeg smakte på drikken til noen jeg ikke kjente vet jeg ikke, og det kommer jeg heller aldri til å få vite. Dagen etter våknet jeg opp på en helt ukjent plass. Jeg lå i fotenden i ei seng med tre andre. Tre personer jeg ikke engang kjente eller hadde hatt noe som helst med å gjøre. Sjokkert, redd og fortvilet, fortsatt uklar i hodet. Jeg spurte hvor jeg var - og fikk beskjed om en by en times kjøretur unna. Som om jeg ikke var redd nok fra før. Det viste seg derimot at det hele var en veldig dårlig spøk. Men, på et eller annet vis hadde jeg kommet meg helt til andre siden av byen. Da jeg reiste meg møtte jeg blikket mitt i et speil, men jenta jeg så var ikke noen jeg kunne kjenne igjen. Hvor var genseren min? Trusa mi? Der sto jeg i kun bh og skjørt, med svære vonde merker over hele halsen min. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro - men etter hvert kom det fram at jeg hadde vært på fest i det huset den natta. Det kom fram at det hadde kommet en uinvitert fyr dit helt alene, og at vi hadde sex på stuegulvet MENS alle andre sto å så på. Filmet. På Snapchat. Ingen hadde gjort noe for å forhindre det. De andre på festen hadde også snakket om at jeg bare var 15, noe som ikke er så rart når de andre var rundt 20. I en av vitneforklaringene sto det at en av de på festen forsøkte å fortelle vedkommende at jeg bare var 15, men at han ikke brydde seg. I flere av de andre vitneforklaringene sto det at jeg ikke hadde vist noen form for interesse for denne personen, og at det var han som var pågående og som prøvde å få kontakt med meg. Ingen stoppet det.

Ble undersøkt på voldtektsmottaket

Jeg fant genseren min i stua, og trusa på kjøkkenet. Hva faen, hva faen, hva faen. Nå kommer toppen av kransekaka - jeg hadde kjæreste på denne tiden. Hodestups forelska, og betatt til de grader. Avstandsforhold på tre timer som jeg var fast bestemt på skulle fungere. Forholdet som jeg kunne se gå i tusen knas rett foran øynene mine, og det skulle være min feil - selv om jeg verken kunne forstå at jeg hadde vært med på noe sånt, og selv om jeg ikke husket så mye som et eneste glimt av hele natta. Selv om vi har hatt våre ups and downs slik som de fleste andre par, så er vi sammen den dag i dag.

Alt er så uklart. Jeg husker jeg gikk derfra for å møte en av venninnene som jeg var med kvelden før, jeg tror jeg gråt når jeg så henne på veien. Jeg husker jeg spiste frokost men henne hos kjæresten hennes. Jeg husker jeg følte meg så ekkel, stygg og skitten. Jeg husker jeg gikk tilbake til samme huset jeg våknet opp i og fikk dem til å kjøre meg hjem. Jeg husker jeg la meg ned og gråt. Herregud som jeg gråt. Jeg husker at jeg samme kveld dro på skolen for å øve til en danseoppgave med noen i klassen, at jeg hadde på meg et svært skjerf for å dekke til merkene jeg hadde. Jeg husker jeg gråt med en gang jeg viste dem hva som skjulte seg under, og at jeg, som holdt på å falle fra hverandre av uvitenhet, hulket fram at jeg ikke hadde peiling på hva som hadde skjedd. Jeg husket at jeg på et eller annet tidspunkt fikk en melding på Facebook fra ei jente som tydeligvis hadde vært på den siste festen, og at jeg sendte de samme meldingene til tanta mi. Jeg husker at hun senere på kvelden tok meg med på overgrepsmottaket hvor jeg ble møtt av en politimann og måtte avgi forklaring. Og som om jeg ikke hadde det vanskelig nok, så var legen som skulle undersøke meg uten klær, som skulle undersøke underlivet mitt og ta bilder av meg naken, en mann. Jeg var også helt sikker på at jeg hadde blitt dopet ned på et eller annet på den første festen jeg var på, men jeg kom meg ikke på overgrepsmottaket før det hadde gått så lang tid at det ikke ville vært synlig på blodprøvene. Hva kunne ellers forklare en så langvarig blackout når man hadde hatt et kontrollert alkoholinntak?




 

Saken ble henlagt


På overgrepsmottaket fikk jeg beskjed om at merkene på halsen var etter stump vold, nærmere bestemt kvelertak. 

Hele natta ble brukt til å være på overgrepsmottaket, på politistasjonen og i en bil for å identifisere huset jeg hadde vært i. Jeg var hjemme klokken seks den mandags morgenen. Jeg tror ikke jeg var på skolen hele den uka. 

Et helt år skulle det ta før jeg fikk svar om det kom til å bli rettsak eller ikke. Det ble det ikke, saken ble henlagt. Saken ble henlagt selv om de hadde en stor samling med ulike vitneforklaringer som var på min side og det kun var gjerningsmannen selv som sa at jeg var med på det. Den ble henlagt selv om jeg var under seksuell lavalder, og han var nesten 20 (?) år. Saken ble henlagt selv om jeg hadde merker på halsen som var så vonde at jeg ikke kunne vri på hodet mitt eller svelge ordentlig i to uker etterpå. Den ble henlagt selv om de fant hans DNA i underlivet mitt, og selv om han hadde tilstått og sagt at det var et samleie. Hvorfor? Fordi jeg ikke husket noe. Fordi begge var beruset. Forskjellen er - jeg husket ikke noen verdens ting, mens han kunne beskrive ting nærmest i detalj i hans forklaring. Advokaten min greide å si noe så dumt som "kanskje du liker å bli behandlet røft, hvem vet?". Det var ille nok at hun en stund før hadde begynt å slutte å møte opp til avtalene våre, men nå hørtes det nærmest ut som at hun prøvde å legge skylden over på meg. 

Mye skolefravær

Nevnte jeg forresten at jeg ble spurt mange personlige spørsmål om mitt forhold til sex og mine seksuell erfaringer, som kom på min vitneforklaring? I gjerningsmannen sin vitneforklaring stod det ingenting om dette, for de hadde ikke spurt han slike spørsmål. Hvorfor var min seksuelle forhistorie så viktig, og ikke gjerningsmannens? 

Hjertet mitt blør for det norske rettssystemet som nok en gang har vist at de prioriterer å bruke ressurser på å straffe de som parkerer feil og kjører for fort istedenfor de som har ødelagt en person ved å begå et overgrep. Hvilket signal sender rettsvesenet ut til de som opplever overgrep, når 80% av overgrepssaker blir henlagt, i mitt tilfelle med det man skulle tro var tilstrekkelig bevis?

Så - det sier seg kanskje selv, men i tiden etter denne hendelsen falt jeg helt ut av skolen. Masse fravær. Møter på politistasjonen, advokatmøter og timer hos BUP. Dager hvor jeg ikke engang greide å komme meg opp av senga. Det kjentes ut som at jeg prøvde å bære et fjell på skuldrene. Jeg fikk varselbrev etter varselbrev. Selv om karakterene ikke var helt etter min egen standard så var det en stor prestasjon i seg selv å komme seg gjennom skoleåret uten å stryke i et eneste fag - spesielt med tanke på hvor mye jeg slet med både PTSD, angst og depresjon. Jeg følte at jeg ikke hadde noen venner igjen, for jeg hadde ikke greid å opprettholde kontakten med noen. Ingen å snakke med, og jeg greide heller ikke å være med på noe som helst sosialt. Jeg var livredd for å være alene offentlig, for å få blikk. Hver gang noen så litt for lenge på meg tenkte jeg at de visste hva som hadde skjedd med meg, og at de dømte meg uten å vite min versjon av saken. Tomme gater på kveldstid ble min verste fiende, for selv om jeg ikke taklet store folkemengder, så var det bedre at det var folk der enn at jeg ble et enkelt bytte dersom en eller annen mann plutselig skulle dukke opp på min side av fortauet. Jeg var på gråten bare jeg måtte gå hjem alene på kvelden, og enda verre var det hvis jeg møtte på folk i beruset tilstand. 

Problematisk fraværsgrense

I løpet av andreåret mitt kom nyheten om fraværsgrense. TI prosent fravær så skulle du ikke få vurdering i faget. Vet du hvor lite ti prosent er i et fag du bare har en eller to timer i uka? Til jul i fjor hadde jeg over 10% i seks fag tror jeg det var, så jeg forsto jo ganske fort at jeg måtte begynne å innse at jeg ikke måtte komme igjennom videregående så fort som mulig bare fordi alle andre forventer at man skal det. Fraværet mitt har ikke forbedret seg i år, jeg sliter enda med mange ting. Konklusjonen min ble rett og slett at hvis jeg kunne dele opp sisteåret mitt og ta halvparten av fagene det ene året, og siste halvdel året etterpå, så ville jeg få mye mer tid til å bygge opp meg selv. Til å kunne gjøre det bra på skolen, og få med meg undervisningen på en ordentlig måte. Når så mye tid blir gjort om til fritid sier det seg selv at jeg får en "ny sjanse" til å jobbe med konsentrasjonsevnen, jobbe med skolearbeidet, jobbe med meg selv. Bli frisk. Gjøre ting jeg ikke har hatt tid til å gjøre på grunn av skolen og som jeg har savnet. Bli personen jeg var før alt av verdighet og selvtillit smeltet vekk. Helt ærlig så tror jeg også at det er det beste alternativet for min del, og jeg gleder meg til å kunne bruke tid på å finne meg selv som person - istedenfor at jeg skal gå rundt og være fortvilet fordi jeg ikke har kapasitet nok til å være åtte timer eller mer på skolen hver dag og fortsatt ha omfattende innleveringer og danseoppgaver som skal gjøres i løpet av det lille jeg har av "fritid". Kanskje hadde flere hatt godt av å tilpasse skoleløpet for å få pusten tilbake?

Ganske nylig greide et familiemedlem å påstå at jeg bare ble deltidselev sånn at jeg kunne sove litt lengre på morgenen. Uttalelsen gjorde meg både sint og trist, mest fordi hun ikke hadde peiling på hva hun snakket om. Jeg forlenger skoleløpet mitt slik at jeg skal kunne fullføre videregående på en ordentlig måte, med karakterer jeg kan leve med - og ikke minst, lavt fravær. Siden jeg hoppet over et skoleår på grunnskolen er jeg jo ferdig på videregående samtidig som de andre i mitt kull, så jeg ser egentlig ikke problemet? Er det i det hele tatt et problem uansett hvor gammel man er? Det aller viktigste er jo at man fullfører? 

Vær til hjelp

- Jeg er ikke for at så og så mye fravær automatisk skal bli stryk. Jeg har skjønt det sånn at fraværet MÅ dokumenteres av lege eller helsesøster, men jeg har ikke tenkt å dra til legen min flere ganger i måneden og betale over 300kr hver gang for å få dokumentasjon på at jeg har hatt et angstanfall eller at jeg ikke har greid å gå ut av døra for å møte andre mennesker. Ikke er det ting jeg vil eller får til å snakke om heller. Hvis jeg skulle dratt til helsesøstra hver gang noe sånt hindret meg i å dra på skolen for å få et ark hvor hun bekrefter ditt og datt og skriver under, så ville jeg rett og slett bare stjålet tid fra de som har behov for å virkelig snakke med helsesøstra. Nei, skal fraværsgrensa innføres burde det være nok med EN bekreftelse fra lege, psykolog eller en annen person som er "kvalifisert" til å snakke om elevens psykiske tilstand. En samtale med en forelder burde fungere det også, så lenge det er utdypende. Jeg håper bare at folk har forståelse for at det ikke er alt fravær som kan dokumenteres, og at de øvre maktene er litt forsiktig med å stemple alt fravær som skulk. Jeg håper at det istedenfor å tvinge vanskeligstilte elever på skolen, blir viktigere å tilrettelegge og være til hjelp. Hvorfor dytte "svake" elever ut av skolen istedenfor å tilrettelegge for at de får fullført utdanning selv om de har problemer? Det aller, aller viktigste burde jo være at elevene har tatt prøver og gjort seg vurderbar? Om eleven har veldig høyt fravær kan man jo gi dem en åpen oppgave hvor de selv velger tema innenfor pensum og viser kunnskapen de har, så får man jo en oversikt over hvilken forståelse eleven har for faget. På slutten av mitt første vgs-år tok jeg gladelig tre prøver på en uke like før sommerferien for å få vurdering i faget, det sier seg selv at man ikke kan få karakter uten å ha vært igjennom noen vurderingssituasjoner. Jeg var bare glad for at læreren min var villig til å lage prøver til meg for å redde karakteren min, gi meg en sjanse og ha forståelse for min situasjon, istedenfor å stryke meg. Jeg fikk 3 i standpunkt i det faget, og jeg hadde sannsynligvis fått høyere karakter hvis det ikke hadde vært for det høye fraværet mitt. 

Innlegget ble opprinnelig publisert på jentas blogg og er gjengitt etter avtale. 

hits