hits

Opprør og motkultur

kommentarer
Foto: Paul Bernhard

Av: Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter

Helt siden før bondesønnen Hans Nielsen Hauge gjorde opprør mot kirkelig overmakt og geistlig selvhøytidelighet tidlig på 1800-tallet, har kirken hatt motkrefter som kommer nedenfra, fra folkedypet. Nettopp det at Norge siden vikingtiden har hatt selvstendige, sterke bønder og fiskere som har reist seg opp i vanskelige tider, har vært et kjennetegn på det typisk norske og grunnleggende demokratiske. Den selvstendige Hauge ble siden finansmann, skipsreder og en aktiv bedriftseier som ifølge Francis Sejersted fikk en enorm betydning for fremveksten av den moderne, norske stat. Over hele landet oppmuntret han kvinner til å lede kristne forsamlinger og styre forretningsvirksomhet, stikk i strid med datidens kirkebestemmelser som nektet kvinnen dette. Biskopene motarbeidet feministen Hauge på det sterkeste, han satt over ti år i fengsel for å ha brutt konventikkelplakaten, - at legfolk ikke fikk lov til å undervise offentlig i trosspørsmål.

Les også: Ikke bli Ramadan-fundamentalist

Vi lever også i en tid der kirkens elite omtrent totalt har mistet gangsynet. Man har brukt årtier på å diskutere uvesentligheter, som om det ikke er selvsagt at Gud elsker de blant oss som er annerledes like mye som enhver annen. Og folket har respondert. I henhold til ISSP 2008 stiller kun 2 % av oss jevnlig til gudstjeneste, mens over 70 % tror på en Gud. I Europa sier over 80 % at de tror at Jesus Kristus er Guds sønn. Kun 2-6 % i verden er ateister, bare omlag 2 % er tilknyttet Human Etisk Forbund i Norge. Kirkens lederskap leder altså kirken inn i en bakevje der fåtallet ønsker å følge dem. Den amerikanske sosiologen George Barna og andres forskning på temaet viser sjokkerende at det ofte er de mest troende som også forlater kirkene og danner nye fellesskap på utsiden. De føler at de må ut av de politisk korrekte organisasjonene for å finne det genuint åndelige.

Man krangler altså om marginale detaljer, heller enn å rette blikket mot de store linjene, det som egentlig teller - at kirkens oppgave er å lære oss mennesker hvordan vi kan elske hverandre, være solidariske og finne åndelig kraft til å overleve i denne vanskelige verden der vi støter på så mange utfordringer. Jeg anklager dagens biskoper for å være mest opptatt av å tekkes det politisk korrekte etablissementet, - og få ære og berømmelse fra sekulære miljøer, heller enn å være åndelige ledere som taler Roma midt imot.

For kirkens rolle er først og fremst åndelig, ikke politisk. Man plikter å lære mennesker opp til nestekjærlighet, bort fra det ensidige fokus på materialisme, egoisme og selvrealisering. Religionens hensikt er å lære mennesker gode leveregler som gjør at de får bedre og lettere liv, slik at de i neste rekke kan hjelpe andre til det samme. Vi har nok sekulære institusjoner, om ikke også kirken skal være en sosialdemokratisk folkekult kun med politisk innhold i samsvar med Arbeiderpartiets tenkning. I dag tyranniseres vi av kirkeledernes veike smil og mildt snakk om utvannet venstresidepolitikk. Dette frustrerer de mange på grasrotnivå som ser dagens biskoper lede kirken inn i bakrus heller enn ut i åndelig frihet.

Les også: Takk gud for integreringen

Dette nevnte jeg ikke da jeg nylig deltok under Bislettmessen i en fullsatt Fagerborg kirke. Det var ikke nødvendig. For der møtte jeg grasrota. Det glitrende gospelkoret HIM fikk nesten taket til å løfte seg, sogneprest Sunniva Gylver, kjent fra avisen Vårt Land, var både smart og klok. Vi snakket om det som kirken egentlig handler om: Åndelig tro på det overnaturlige i jakten på å få hjelp til å bli et bedre menneske. Jeg fortalte om at det å være en troende er for meg en åndelig erfaring, en anerkjennelse av at mennesket ikke bare er kropp. Vi har også en sjel og en ånd som evner å ta kontakt med det som er større enn oss, det som er utover det synlige.

Vi blir fattigere som kultur uten dette metafysiske perspektivet som gir livet mening utover her og nå. Mennesket har et indre blikk, en indre spirituell evne til å se mye som ikke lar seg konkretisere ned til det materielle. Vi kan se det som ikke er synlig. Kjærlighet, for eksempel, handler om mentale prosesser som viser seg i handling. På samme måte vil det som skjer i det åndelige dimensjonen, få konkrete praktiske følger. Hvis vi styres av frykt eller hat, vil våre egne liv bli fylt av noe destruktivt. Og motsatt, den som velger være ekte, snakke sant, være ærlig vil merke at han høster kraft, livsglede og styrke. Han høster det han sår i eget liv. Moral handler egentlig om retningslinjer til et bedre liv, at det lønner seg å ha integritet, være til å stole på, - kvaliteter som gjør at andre blir glade i deg. Å ha god moral blir dermed en positiv kraft som gjør livet bedre og lettere å leve.

Les også: Seksuell reform i Islam

I vår del av verden er vi i ferd med å miste kunnskapen om det overnaturlige. Vi vet lite om hvilken hjelp man kan få fra den andre dimensjonen til livsmestring, mindre frykt for andre mennesker, hjelp til et friere liv. Og vi plages mer enn noen gang av livsstilssykdommer, mangel på indre balanse, ensomhet, pille- og alkoholmisbruk, skilsmissestatistikken er skyhøy, barnevernet flommer over av problemstillinger, psykiatrien eksploderer.

Noe er galt i det materielt rike Norge. Vi mangler likevekt, åndelig ekvilibrium. Dette produserer frykt, og menneskefrykt er kanskje den vanligste folkesykdommen i Norge. Vi er redd for hva andre mener om oss, redd for media, redd for hva naboen skal si, redd for å skille oss ut, redd for å bryte med konsensus. Vi kunne sannelig trenge en dose åndelig trygghet og forankring i noe som er større enn norsk politikk, arrogante kultureliter og tyngende jantelov. Og så er vi forferdelig redd for islam, mens mange muslimer er langt mindre fryktdrevet, kanskje nettopp på grunn av deres åndelige forankring i en sterk religion med sterke kulturelle røtter.

Tiden på jorden er jo kort for oss alle. Vi regner med rundt 80 år, det går så altfor fort. Livet har en begynnelse og det får en slutt. Vi skal alle møte den veggen som kalles døden, og da blir spørsmålet: Hvordan levde jeg? Hvilke valg tok jeg? Lot jeg bitterheten ta overhånd og hatet mine medmennesker, eller maktet jeg å tilgi og overlate hevnen til Gud, som Jesus anbefaler? Var jeg opptatt av å gjøre godt mot andre, eller tenkte jeg stort sett på meg selv? Hva blir mitt ettermæle? Sto jeg opp for de undertrykte, støttet jeg de marginaliserte, snakket jeg sant eller levde jeg likegyldig og apatisk i livsløgnen? Hvordan forvaltet jeg tiden? Slike spørsmål stiller den religiøse sjel seg, og frykter også litt for livet etter døden.

Den troende ønsker å forberede seg på det som kommer, og kristentroen forteller om at det er en Skaper som har laget denne jorden og alt som er i den. Han er bærer av en endeløs kjærlighet til alt det skapte. Gud lengter etter å bryte det luciferiske mønster, den sataniske ondskap som skiller oss fra ham. Han lengter etter å treffe oss slik Michelangelo har malt i Det Sixtinske Kapell i Roma der Guds finger treffer Adams og gir ham åndelig liv. Men vi må velge det selv. Vårherre overstyrer ikke menneskets vilje. Hvis livet ikke slutter ved døden, blir perspektivet mye større enn 80 år, livslengden lengre og den troende mye sterkere.

Hvordan Gud kontakter mennesket er et spirituelt mysterium som den troende erfarer som en realitet, det innebærer et bevisst valg og en overgivelse til det usynlige. Først da får man erfaringen av Guds eksistens. Den som leter etter Gud med et åpent hjerte, vil finne Ham og kobles til en kraftkilde som er langt større enn en selv. Like naturlig som kjærligheten, er Kristi eksistens for den troende. Han har åpnet sitt sinn for en helt, ny dimensjon i tilværelsen og henter styrke til å gjøre det rette der.

Gud er også streng, han er ikke billig, han ler av de som ler av ham og viser seg ikke for dem. Men han viser seg for den ydmyke, den som erkjenner sin svakhet. Kristi kropp, som vi sier vi mottar i nattverden, handler om dette. Om det mysterium at det skapte kan forenes med den overnaturlige Gud, slik et barn finner tilbake til sin far, - og forenes i Hans familie. Slik erkjenner den troende i nattverden at Kristus er den eneste rene, hvis liv ble til soning for vår urenhet. I Hans renhet finner vi kraft til å renses fra denne verdens ondskap og hat. Mange religioner snakker om dette. I den gamle norrøne troen, blotet man og ofret dyr og spiste rituelt kjøttet og drakk blodet. Her ligger stor symbolikk, også i tanken om å ta sitt kors opp og følge Kristus. Man kommer ikke inn i et nytt mentalt rom, uten å spasere ut av det gamle.

I religionen er det mye symbolikk, det ser man også i Bibelen, mange lag med sannheter, derfor trengs tolkningsevne og oversikt. De filosofiinteresserte vil finne mye verdifullt i Bibelen. I dag er det liten respekt for religiøse menneskers livsholdninger. Dette er påfallende historieløst, også fordi den store majoriteten er troende. Bibelen er verdens mest leste bok, du finner den i alle verdens hjørner. Det er ikke uten grunn.

Historiker Karsten Alnæs sier at foruten at De Hellige Skriftene er episke eventyr med store fortellinger som ryster, er de også selve bakteppet for vår kultur. Her får man høre nakent om folks seire og nederlag, håpløshet, fortvilelse og livsglede. Forfatter Roy Jacobsen hevder at Det gamle testamentet rager over all annen litteratur. Jeg er helt enig. Å være en troende handler, for meg, om å søke den åndelige kraften som setter meg i stand til å håndtere livet med styrke, selvtillit, livsglede - slik at jeg bedre kan elske min neste. Her forenes vi på tvers av politiske skillelinjer. Ærlighet, sannhet, trofasthet, godhet, rettferdighet, å stå opp for de svake, alt dette er sentrale verdier i den kristne tro. Vi trenger mer, ikke mindre av dette i dagens egosentriske, selvopptatte kultur.