Kjære norske, heterofile, hvite - hvor er det du gjemmer deg?


 

Av Farjam Movafagh, styremedlem i Senter for Sekulær Integrering (SSI)

Jeg vet at du finnes. Og jeg vet at du heier på meg når ingen av dine egne ser deg. Det fortalte du meg senest i går, i form av en personlig melding på face. For det er alltid slik jeg får tilbakemeldingene dine når jeg poster kritikk av eksotiske religioner på veggen min.

Er virkelig tanken på å vise din støtte offentlig med en like på face så skremmende for deg?

Og det er ikke bare jeg som savner deg. Også mine med-utlendinger som offentlig kritiserer elementer i Islam har observert at de får likes stort sett fra andre som også er mørke i huden, og personlige meldinger fra deg som tilhører majoriteten.

Les også: Ramadan er ikke hellig for meg

Prisverdig nok viste du for noen uker siden (dog flere dager senere enn meg) offentlig støtte da noen unge kvinner med minoritetsbakgrunn nektet å la seg diktere av ære og skam. Det samme gjorde du også til en viss grad for 11 år siden, da hele kongeriket fikk se rumpa til Shabana Rehman. Men hvor var du i mellomtiden?

Jeg har sett flere ganger at du kan være nådeløs mot religion når den setter dine medmennesker i andre rekke. Senest da du aggressivt motarbeidet og overvant diskriminering av homofile i Den Norske Kirke. Men hvor er din radikale humanisme når enda verre holdninger mot homofile  forkynnes fritt i landets moskéer?

Les også: Til alle kvinner som bruker hijab og til alle kvinner og menn som støtter bruk av hijab

Jeg vet at du er stolt over likestillingens definerende posisjon i din kultur. Hvorfor lister du deg da rundt i silketøfler når kvinner blir tvunget til å dekke seg til? Hvorfor tordner du ikke mot imamer som preker at en kvinne bare må finne seg i å bli mishandlet av sin mann? Hvorfor lar du idéen om menn som kvinners formyndere få fotfeste rundt deg?

Jeg vet at du har en sterk rettferdighetssans. Den fikk jeg demonstrert den eneste gangen jeg i løpet av mine 37 år som utlending i dette landet selv ble offer for rasisme. Det var den gangen jeg som 15-åring fikk høre fra en fjomp på natt-toget fra Oslo til Trondheim at terrorister fra Iran ikke er velkomne i Norge. Da spratt det straks fire av deg opp fra setene sine og sørget for at stakkaren ble kastet av toget på neste stasjon.

Les også: Må betale 36.000 i bot for å droppe fasten

Er det slik at du kjenner igjen urett kun når den begås av mennesker som ser ut som deg selv? Hvis ikke, hvorfor er du ikke like rask til å hoppe opp av stolen og beskytte den svake når barn blir utsatt for omskjæring, noe som er intet mindre enn et overgrep mot et forsvarsløst spedbarn? Hvorfor tier du når jenter blir avkrevd sin frihet for å bevare familiens ære?

Du og jeg anser ytringsfrihet og religionsfrihet som fundamentale verdier i samfunnet vårt. Men hvorfor kvier du deg for å kritisere menneskefiendtlige elementer i islam? Idéer som har blitt en viktig del av stadig flere unges identitet, takket være islamistenes systematiske posisjonering.

Les også: Innstramming for enslige mindreårige asylsøkere er helt nødvendig

Er det slik at denne viktige kampen er forbeholdt oss som er immune mot rasismestempelet? Tør du gamble på at vi faktisk klarer å vinne den?

Jeg utfordrer deg: Ikke la deg kneble bare fordi det finnes de som går inn for å misforstå deg. Ikke vær redd for å bli forsøkt puttet i en bås du vet du ikke hører hjemme i. Vær modig og kompromissløs - og aktiv - i kampen for frihet og likeverd, også når spillet er forurenset av skittkasting og ufine hersketeknikker. Ja, det koster deg kanskje litt mer enn hva det koster meg. Men du har uansett ikke råd til å la være.

Les også: Takk gud for integreringen

hits