Narrespillet på boligmarkedet

Av Christian Wierød, driver Uninite - digital platform som kobler leietakere sammen.

Boligpolitikken og boligmarkedet er en katastrofe.

Etter andre verdenskrig hadde Arbeiderpartiet som mål å skaffe hele befolkningen høvelige boliger til en pris som stod i rimelig forhold til deres inntekter. De hadde totalreguleringsambisjoner, men vi endte opp med total markedsstyring. Arbeiderpartiet tapte slaget, og har siden aldri tatt opp kampen igjen. Kort fortalt startet problematikken da prisreguleringen på fast eiendom ble avskaffet i 1969. Dette førte til et «regulert» og et «uregulert» boligmarked. På det «uregulerte» boligmarkedet steg prisene sterkt utover 80-tallet, mens det «regulerte» markedet hadde lav prisøkning. På det høyeste kunne det være flere hundretusen i forskjell på boliger i samme gate. På det «regulerte» markedet ble mye penger betalt «under bordet» for å få de beste leilighetene(1). Disse faktorene førte til at høyrebølgen vokste frem i borettslagsektoren. Arbeiderpartiet valgte en offensiv valgtaktisk strategi, og Høyre vant frem med sitt slagord «Forbuds Norge» som førte til dereguleringen av hele boligmarkedet på slutten av 80-tallet.

«Gjort er gjort, og vi kan ikke si til f.eks. en familie på Romsås at leiligheten de har kjøpt for 200 000 kroner bare skal kunne selges videre for 100 000», uttalte Sissel Rønbeck på et valgmøte i 1985 (2). Hvorfor skulle Arbeiderpartiet på liv og død drive med enten/eller-politikk? Var det ikke mulig å sette et tak på 300 000 for denne familien, eller en annen form for regulering, og heller dempe fremtidig boligspekulasjon? En gyllen middelvei fantes ikke. «Kompromisset» Arbeiderpartiet senere skulle inngå førte til total markedsstyring. I ettertid hadde det gagnet alle om staten hadde deregulert store deler av boligmarkedet, men fortsatt hatt noen reguleringsformer og en viss kontroll. Dette var ikke på dagsordenen til hverken Arbeiderpartiet eller Høyre.

Hele livet har jeg tatt et «uregulert» boligmarked som en selvfølge. Det er en selvfølge at det er markedet som bestemmer prisen. Tilbud og etterspørsel, ikke sant! Jeg tenkte det var bra, fordi du og jeg kan tjene oss rike på boligmarkedet. Denne troen har de fleste nordmenn, og derfor bryr vi oss ikke om at boligprisene stiger. 80 prosent av befolkningen eier sin egen bolig, og ingen av oss ønsker at prisene skal falle. Problemet er at vi har misforstått! Det er dette sosiolog Per Otnes betrakter som narrespillet på boligmarkedet. Det er et av de beste eksemplene på det vi kan klassifisere som middelklassens uverdige og formløse streben etter materielle goder(3).

«Økte boligpriser gi redusert kjøpekraft for førstegangskjøpere og økt kjøpekraft for de som går ut av boligmarkedet (virkningen er lik null for øvrige husholdninger under ett). De som går ut av boligmarkedet, vil imidlertid ikke benytte den økte kjøpekraften til å kjøpe bolig. Derfor synker den samlede kjøpekraften i boligmarkedet når boligprisene øker»(4).

Thorbjørn Berntsen sa til Arbeiderbladet i mars 1978 at dereguleringen var «satt i gang av superegoistiske høyrekrefter og avisdynastiet i Akersgata». Han fortsatte med blant annet «[...] Ikke rart at gårdeierne og eiendomsmeglerne gnir seg i hendene og høylytt klapper takten»(5). Hvem har tjent penger på at boligprisene har økt? Det er private advokater, eiendomsmeglere, bankene, boliginvestorer, bygge bransjen og staten. Hvem har tapt penger? Det er deg og meg, uten at vi har tenkt over det. Den onde gjelds-sirkelen blir ikke bedre av at mor og far stiller som kausjonister. Har økningen i boligprisene skapt flere boliger? Nei, tvert om: en markedsstyring i et knapphetsmarked tjener først og fremst selger og på kjøpersiden de som har størst betalingsevne. Tenk om vi hadde brukt alle pengene vi har brukt på å prise boligmarkedet skyhøyt til å bygge boliger. Da hadde vi ikke hatt en boligboble, og kanskje boliger nok til alle! Både det internasjonale pengeforbundet (IMF) og Morgan Stanley mener boligmarkedet i Norge er 40 prosent overpriset(6).

I 1987 sa daværende leder av AUF, Jens Stoltenberg på ungdomspartiets landsmøte at: «aldri før har vi sett en foreldregenerasjon trekke stigen så langt opp etter seg som det våre foreldre har gjort på boligmarkedet de siste 10 årene»(7). Til info kom bankkrisen på slutten av 80 tallet, boligprisene sank, og alle glemte boligpolitikken. Den gangen Jens Stoltenberg sa dette, var prisen på en 100 kvm leilighet 5 ganger en gjennomsnittlig årslønn, mens i dag er den 6,5 ganger en gjennomsnittlig årslønn. Det vil si at boligprisene er 30 prosent høyere i forhold til årslønnen i dag, mens boligprisindeksen er 440 prosent høyere enn i 1987(8).

Jeg mener vi må sette boligpolitikken på dagsordenen igjen og skape et boligmarked som inkluderer alle. Vi skal ikke tilbake til Gerhardsen, men vi kan ta med oss noe av ideologien for å finne en gyllen middelvei. For det første må vi gjøre det legitimt at profesjonelle og seriøse utleieaktører eier andres boliger. Vi må la boligprisene stige, men på en kontrollert og noe regulert måte. Vi må slutte å favorisere eie fremfor leie. Det er nesten ingen andre land i verden som eier like mye som oss. Ikke nok med det, men vi har et elendig utleiemarked i forhold til våre europeiske naboer. Sist men ikke minst, foreslår jeg at bolig ikke skal være den gunstigste investeringsmuligheten til befolkningen.

Hvordan kan vi skape en likevekt i boligmarkedet, hvor det er gunstig å leie, uten at eierne blir favorisert og leierne er dumme fordi de ikke prøver å tjene penger på boligmarkedet?

Referanser:

1. NOU 1981:5, s. 76-77.

2. Aftenposten 20/08/1985.

3. Otnes 2002, s. 65-67, s. 71.

4. Jacobsen Og Naug 2004, s. 231.

5. Arbeiderbladet 04/03/1978.

6. Masteroppgave NHH: Det komplekse boligmarkedet 2014, s. 81.

7. Protokoll fra AUFs landsmøte 19-22. februar 1987, s. 61.

8. Tall fra SSB og Norges Bank.

hits