Hvordan unngå ghettoer?

Bydelen Husby i Stockholm er preget av mye kriminalitet. Foto: Fredrik Sandberg/NTB Scanpix

Av Sylo Taraku, Tankesmien Agenda

At vi i dag ikke har ghettoer eller parallellsamfunn, må ikke få oss til å senke skuldrene og tro at vi aldri kan få svenske tilstander.

 I juni 2015 var jeg i Husby for å oppleve denne beryktede svenske «ghettoen» med egne øyne. På min Facebook-profil kom jeg med en optimistisk beskrivelse:

«Husby, utenfor Stockholm. Drikker kaffe og observerer stemningen i ghettoen. Kvinnene er alltid på vei til et eller annet, mennene sitter i smågrupper og prater sammen. Mange ungdommer. Litt færre gjester enn vanlig i kafeen jeg sitter i på grunn av Ramadan, men en kaffe og et stort stykke kake koster bare 35 kr. De som jobber i kafeen faster, men er supervennlige og sier det var helt ok å spise og drikke ute ? ingen blir provosert. Det hadde vært uhørt i Mogadishu under Ramadan, så helt ghetto er ikke «Lille Mogadishu», som svenskene kaller Husby.»

Etter hvert som jeg oppholdt meg der, kom jeg imidlertid nærmere realitetene. Bortsett fra gateskiltene var det lite som minnet om Sverige.

Ikke engang ambulanser fikk fritt leide

En av gatene het Oslogatan. Det var i en leilighet nettopp her, nærmere bestemt nr. 14, at svensk politi skjøt og drepte en 68-årig mann, en hendelse som utløste voldsomme opptøyer i bydelen.

Retten har senere frikjent politiet, men opptøyene på Husby begynte før omstendighetene var avklart. Husby-befolkningen reagerte heftig på at politiet hadde drept «en av deres egne». Bydelen kokte over i ukontrollert raseri, vold og opptøyer. Ikke engang ambulanser fikk fritt leide.

Beboerne kontrollerte gatene
På spørsmål om hvordan det er å bo i Husby, fikk jeg litt ulike svar. De unge synes det var OK, mens de litt eldre mente det var for mye bråk og ungdomsstreker.

Da jeg tok bilder med mobilen, ble jeg konfrontert av en gruppe unge menn med arabisk bakgrunn. «Hvorfor tar du bilder her? Hvem er du? Hva gjør du her?»

Innlegget fortsetter under bildet.

Husby t-banestasjon Foto/CC: commons.wikimedia.org

Husby t-banestasjon Foto/CC: commons.wikimedia.org

Det lignet et avhør. Jeg ble tvunget til å slette de siste bildene, av en butikk.

Jeg trodde at den ubehagelige situasjonen var over etter slettingene av bildene, og gikk inn et annet sted for å kjøpe en flaske vann. Da jeg kom ut, så jeg sjefen fra butikken jeg hadde tatt bilde av, «Nasir», stå der og vente på meg.

Nye spørsmål fulgte. Aggresjonsnivået sank noe da jeg fortalte at jeg jobbet som journalist og trengte et bilde for å illustrere saken min, og at jeg var på vei ut.

Jeg fikk gå, men med beskjed om ikke å komme tilbake.

Denne opplevelsen sier noe om pressefriheten i svenske ghettoer, men også om klanmentaliteten. En som kommer utenfra, kan fort bli betraktet som en «inntrenger» man har rett til å «avhøre».

Jeg fikk en følelse av at det var beboerne selv som hadde kontroll i gatene. Politiet kommer inn når noe alvorlig har skjedd, og da kommer de med full styrke, som om de går inn i en krigssone. Slik er det i det som defineres som svenske ghettoer, og de har mange: 55.

Innlegget fortsetter under bildet.

Sylo Taraku Foto: Tankesmien Agenda

Svenske tilstander i Norge?
I Europa finnes det flere eksempler på at utenforskap, frustrasjon og mistillit mot samfunnet har ført til voldelig opptøyer i innvandringstette bydeler.

I Norge har vi flere områder med sterk konsentrasjon av beboere med innvandrerbakgrunn, helt uten at kaos og kriminalitet hersker.

Men at vi i dag ikke har ghettoer eller parallellsamfunn, må ikke få oss til å senke skuldrene og tro at vi aldri kan få svenske tilstander. Skal vi unngå det, må vi få til minst tre ting.

For det første må vi ha en åpen debatt.

Debatten rundt innvandring og integrering har vært vanskelig i Sverige, delvis på grunn av sterkt moraliserende angrep mot dem som har turt å peke på negative sider ved integreringen og innvandringspolitikken.

Problemene feies ikke under teppet lenger

I Norge er debatten som regel mer kunnskapsbasert og mindre slagordaktig. Problemene feies ikke under teppet lenger. Det er også blitt større åpenhet for å diskutere de langsiktige perspektivene.

Det må vi fortsette med. Ellers blir det vanskelig å ta tak i de sidene av utviklingen som er uheldige, i tide.

Boligpolitikk mot segregering
For det andre må vi ha en bosettings- og boligpolitikk som bremser segregering.

I Sverige bestemmer flyktningene selv hvor de skal bosette seg når de får opphold. Det gjør de ikke i Norge, og det er bra.

UDI har tatt til orde for at flyktningene selv skal kunne velge bosted. Resultatet vil bli at de aller fleste havner i Oslo, Drammen og andre steder i østlandsområdet.

Sosial mobilitet og segregering henger sammen

Det plasseres flyktninger i Oslo også, men det er ikke særlig fornuftig å bosette mange fattige mennesker i Oslo, der det er dyrest å bo. Har man en stor familie, og må ha stor leilighet, og barna i barnehage eller på SFO, mister man fort incentivene til å jobbe.

Sosial mobilitet og segregering henger sammen: Det kan være vanskeligere å skape sosial mobilitet i områder med sterk konsentrasjon av innvandrere, spesielt hvis mange som bor der, ikke jobber og mangler nettverk inn i arbeidslivet.

Det er et paradoks at asylsøkere som bor på mottak rundt i distriktene, kan føle seg som en mer naturlig del av lokalsamfunnet og snakke bedre norsk, enn en del som har bodd i Oslo i 20 år, eller til og med er født og oppvokst her.

Et sentralt argument for å la lengeværende asylbarn få bli i Norge, er at de er så godt integrert, snakker norsk (og kanskje ikke engang behersker sitt opprinnelige morsmål). I sterk kontrast til dette står de minoritetsbarna som er oppvokst i Oslo, men kan så dårlig norsk når de begynner på skolen at de trenger forsterket norskopplæring.

Lære av Sveriges feil
For det tredje må vi, slik vi alltid har hatt, ha en begrenset og kontrollert innvandring.

At Oslo er en delt by mellom øst og vest, er ingen nyhet. Den faktoren som har endret seg mest dramatisk i Oslo de siste 25 årene, en tredobling av innvandrerbefolkningen.

Å spre flyktningene rundt i distriktene er på mange måter en fornuftig politikk, men dersom asyltallene er like store som i fjor, står vi overfor et dilemma: En spredning av titalls tusen nye, ikke-vestlige innvandrere årlig vil forandre Distrikts-Norge betydelig.

På den annen side vil en konsentrasjon av nye innvandrere rundt store byer på Østlandet forsterke segregeringen. Erfaringene fra ghettoer i Sverige, Frankrike, Belgia, Storbritannia osv. er ganske negative.

Lar vi dette skje, forsterker vi igjen vi-og-dem-følelsen

Når både innvandringen og de økonomiske forskjellene øker, risikerer vi selvsagt økt etnisk segregering. Lar vi dette skje, forsterker vi igjen vi-og-dem-følelsen, som fører til ytterligere segregering.

Vi kan unngå dette, men da må vi gjøre kloke og vanskelige valg. Her bør vi lære av Sveriges feil.

Kronikken ble først publisert i Aftenposten og er delvis basert på Tarakus bok «Innvandringsrealisme - politikkens muligheter i folkevandringens tid», som kommer ut i mai.

hits