Alt for ofte velger foreldrene til dem som mobber å lukke øynene

Benja er bl.a utnevnt som en av de 12 mest inspirerende kvinner i Europa av EIGE/EU. Foto: Thale Trodalen Osvik

Av Benja Stig Fagerland Internasjonal forfatter og foredragsholder. 

I går dro vår yngste datter stolt avsted til skolen på sin helt nye fine sykkel. Den hadde hun ønsket seg veldig lenge og hun  hadde akkurat fått den til sin niårsdag av sine storesøstre. Det første hun ble møtt med på skolen, var ikke et «gratulerer med dagen» (hun var bortreist på bursdagen) eller «fin sykkel», men hun ble derimot møtt med nedlatende blikk og stygge kommentarer om sin nye sykkel (som kun var ett ledd i en lang kjede av hendelser fra samme jente med hennes støttespiller, helt fra første klasse). Selvfølgelig ble Ella utrolig skuffet og lei seg, men også forbannet denne gangen. Så hun mobiliserte derfor mot til å si ifra til læren, at nå var nok, nok.

Viste ansvar

Læren og skolen handlet og viste ansvar. Det var bra. MEN, hva gjør man når foreldrene til dem som mobber, lukker øynene for, at deres lille «prinsesse» (eller «prins») blir sett på som en mobber, som til dels får noen til å skifte klasse, andre til å overveie ny skole og mange til å føle seg utenfor, hver dag. Hva kan og bør VI gjøre?

Skolen har et juridisk ansvar for mobbing som foregår i skoletida. Men mobbing må håndteres som det det er; et felles samfunnsproblem. Det er viktig at vi snakker om det i skolen, på idrettsbanen, på det politiske plan, og at staten tar ansvar - men det fritar ikke oss foreldre fra vårt ansvar, for dette er et felles ansvar. Skal vi komme mobbingen til livs, krever det en større og mer omfattende forståelse - også for å ta et ansvar for barna i gaten, på skolen, på idrettsbanen. Og forstå, at når VI både ser og investere i andres barn, så ser og investere vi samtidig i våre egne barn, som Kristin Oudmayer (som har skrevet bok om forebygging og håndtering av mobbing) uttalte så klokt.

Hverdagen til mange barn

Jeg skriver om dette av én grunn, for å gi det - mobbing - en stemme, enda en historie, enda en menneskeskjebne bak.

For dette er virkeligheten og hverdagen til mange barn, alt for mange barn. Denne, vår episode, er bare en av flere som skjer med alt for mange barn hver dag. Jeg kunne personlig ha valgt å tenke; «Uff da, jaja men gudskjelov for, at min Ella er tøff, står opp og sier ifra». Men da ville jeg jo ha håndtert dette i en egoistisk «jeg» og ikke i en «vi»-retorikk. Formen, språket og ansvaret er viktig her. For hvem går dette ut over i morgen? Ella er bare ett barn av mange, som har opplevet dette (igjen) i dag. Men hva med alle de andre episodene? Alle de andre barna? Alle de andre situasjonene. Alle de andre skolene? Dette er kun én av mange historier. Slik kan vi ikke ha det. Dette kan VI rett og slet ikke akseptere.

Bloggen fortsetter under bildet.

Benja sammen med datteren Ella.
Benja sammen med datteren Ella.

 

Velger ikke å lytte

For dessverre er det ikke slik, at det «bare» hjelper å si ifra.

Alt for ofte VELGER foreldrene (til de som mobber), å lukke øynene, fremfor å ta et ansvar for, at deres lille «prinsesse» (eller «prins»), ikke er en så sjenerøs skolevenn i skolegården, selv om de kan være det i andre sammenhenger - og en mulig dialog blir i beste fall vanskelig eller ikke mulig.

Mange foreldre VELGER ikke å lytte, velger ikke å se - eller det vil si at de kanskje tror eller opplever selv at de gjør det, men det de i virkeligheten gjør er å ha det travelt med å forsvare og forklare. Men mobbing trenger intet forsvar, ingen forklaring (innsikt og kunnskap, jo naturligvis - men det er noe annet) - men det trenger derimot MOT, handling og det trenger et felles ansvar. Men, det krever mot å ta ansvar, mot å lytte og mot å ta inn over seg. Det er et valg vi alle kan velge å ta, eller ikke.

Det er TØFT å være hyggelig mot alle

Jeg forstår naturligvis, at det kan være vanskelig og på mange måter sårt og vondt, å få vite at ens barn mobber. Men hvis VI velger ikke å lytte, velger ikke å se, velger ikke å snakke sammen, så gjør vi dette til tabubelagt tema, der enda flere blir ofre og det er det siste vi ønsker. Vi må tørre å snakke om det og vi må snakke om det SAMMEN. Sammen må vi setter foten ned og bygge de trygge ramme, som vi vil, at våre barn skal vokse opp i, slik at de blir trygge, ansvarlige og empatiske medmennesker, som forstår at det er tøft å være hyggelig med alle og det er kult å være grei. Vi må sikre takhøyde og plass til alle.

Jeg vil selv sette pris på som mor, å få informasjon og en direkte kontakt fra foreldre, hvis en av våre jenter mobber, slik at jeg kunne både ta og vise ansvar og handle - ikke forsvare og forklare. Den gode gamle med å peke en finger ut og ti tilbake. En dag kan det jo være en av mine døtre, som oppleves som mobber. Ingen er ufeilbare, det er ikke en «vi» og en «de» og «dem» - disse mekanismene bor helt sikkert i oss alle, inkludert mine tre døtre.

Stort engasjement

Det jeg skrev om mobbeepisoden på Facebook, skapte stort engasjement og over natten fikk jeg mange reaksjoner og mail fra voksne, som enten selv var blitt mobbet som barn eller hadde barn som ble mobbet. Det som gikk igjen var følelsen av ikke å bli hørt, opplevelsen og følelsen av, ikke å bli tatt på alvor - av skolen, lærere og verst av alt: Av foreldre til dem som som mobber, hvilket var en tydelig gjenganger.

Flere fortalte at foreldrene i etterkant av at de sa ifra var hevngjerrige og forsøkte å fryse ut foreldrene til dem som sa ifra, altså de voksne (!) Og flere reagerte med kommentarer som; «Wow, at dere tør å si ifra, er dere ikke redde for foreldrenes reaksjon? » . Nei, vi er redde for taushet og for at vi ikke tar ansvar og handling, sammen.

Slik kan vi ikke ha det!

Dette er et alvorlig FELLES ansvar, som VI ALLE må ha mot til å stå opp mot og si ifra overfor, slik at Ella på 9 år ikke skal stå alene neste gang - og stå imot, uten å vite at det er flere som tør si ifra og flere som står sammen med henne og sier nei til mobbing!

For som Ella sa i dag; «Hvis jeg ikke står opp og sier ifra om dette, så bare fortsetter og fortsetter hun - også overfor andre og det er ikke sikkert at de tør si ifra, spesielt ikke xxx, som er superredd henne» .

Hva går mobberen glipp av da?

Dette skrev en blogger, Lisa Arntzen, så godt om da hun reagerte etter oppslag på min Facebook-vegg: «Hva går vi glipp av da, lurer du kanskje på? Når vi er rause, inkluderende, åpne og nysgjerrige i møter og samhandling med andre mennesker, blir vi invitert inn i sider ved mennesker og verden som er annerledes fra vår egen og perspektivene våre utvides. Plutselig oppdager vi nye vinkler, andre måter å løse problemer på, effekten av samarbeid og frihetsfølelsen stor takhøyde gir oss. Når vi åpner opp og skaper rom for å være ulike eller annerledes, får vi også muligheten til å utforske sider ved oss selv som vi ikke visste at vi hadde.»

Les også: Mitt barn er ingen mobber

Nå er vi ved kjernen; kanskje trenger vi ikke bare å lære våre barn å ikke bli mobbere, men først og fremst effekten av raushet og inkludering?

Jeg ble stolt

Ella vet at mobbing aldri kan - eller skal - møtes med mobbing. Men dette MÅ treffes med et felles ansvar, med en samtale - uten forsvar og forklaring- med lytting, med læring og endret handling - og viktigst voksne som viser tydelig og (rett) vei.

«Den som er sterk, må også være modig, sier Pippi. Jeg er 9 år og sterk - så da skal jeg også være modig. Derfor sa jeg ifra mamma!» DA ble jeg stolt, men jeg hadde fortsatt en klump i halsen og jeg er fortsatt forbannet og skuffet. I dag drar Ella på skolen på sin nye sykkel igjen STOLT og STERK. For HUN er stolt og hun synes den er fin, det kan ingen ta fra henne. Hverken den eller de verdier hun har med seg i sin bagasje på sin (sykkel)vei.

Så JA til
Vi-retorikken, raushet, åpenhet og respekt. Vi blir klokere gjennom å lytte til hverandre og prate sammen, ikke gjennom anklager eller å dysse ned og søke å løse flokene i det skjulte.

hits