Lykkeligst alene


 

Det var vel ikke normalt å ville være alene? Jeg måtte alltid ha en god unnskyldning. Trodde jeg.

Av Eirin Kristiansen

Jeg har alltid følt meg litt annerledes. Både i forhold til familie, nære venner og nye bekjentskaper. Jeg følte meg rar og litt kjedelig. Jeg hadde ikke alltid lyst til å gå i bursdagsselskap. Noen ganger løy jeg, fant på en unnskyldning for ikke å delta på fester. Jeg ville rett og slett heller være for meg selv. Jeg ville sitte på rommet mitt, tenke, bla i blader, høre på musikk og bare være. Da var jeg i mitt ess på en fortryllende og ubeskrivelig måte. Samtidig hadde jeg en ofte en vond klump i magen. Det var vel ikke normalt å ville og være alene? Jeg måtte alltid ha en god unnskyldning. Trodde jeg.

Unnskyldninger har jeg funnet på i fleng gjennom årene, alt for å slippe unna de store, sosiale sammenkomstene. Ofte er det moro å være med, men jeg synes det er enda hyggeligere å være i mitt eget selskap. Da jeg var yngre, var jeg også alltid kjempenervøs for fremføringer, egentlig for alt som innebar å stå foran større forsamlinger. Jeg har alltid foretrukket å uttrykke meg skriftlig.

Det var bakgrunnen for at jeg startet en blogg. Det passet meg midt i blinken. Jeg kunne uttrykke følelsene mine skriftlig, samtidig som jeg gjorde det hjemme alene, ut fra egne behov og egen inspirasjon. I dag er bloggen vokst til å bli en av Norges aller største, og den største i Bergensområdet.

Likevel blir jeg ofte minnet om hva folk tenker. Når jeg poster innlegg en lørdagskveld har det gjerne tikket inn spørsmål som: «Har du egentlig noen venner?». Selv etter jeg begynte å blogge har jeg skammet meg litt for at jeg er som jeg er. Tidligere oppsøkte jeg ofte situasjoner der jeg fremsto som sosial, bare for å slippe maset.

Jeg er nå 21 år, og har lært at ingen skal få lov til å kalle meg kjedelig. Jeg er ikke kjedelig selv om dette er min personlighet. Mennesker er forskjellige, både introverte og ekstroverte - alle er like gode på hver sin måte. Jeg kunne bare ønske at begge personlighetstyper aksepterte hverandre bedre. Jeg har ingenting imot at andre fester hver helg, og derfor krever jeg forståelse tilbake for at jeg ønsker en rolig lørdagskveld hjemme, uten å bli omtalt som «kjedelig» eller «kjip». Jeg er ikke lenger flau for å innrømme at jeg er lite sosial.

Det er når jeg er alene jeg blir mest inspirert og tilfredsstilt. Jeg blir tilfredsstilt av stillhet og harmoni, mens andre blir tilfredsstilt av sosialt samvær. Det er helt greit, og det er så deilig at jeg endelig kan si det med stolthet. Jeg er ikke «stakkarslig» fordi jeg ofte er for meg selv. Jeg har valgt det helt selv, akkurat som andre velger å være sosiale.

Jeg synes det er fint at vi alle kommer med ulike personligheter. Tenk så kjedelig verden ville vært om ikke? Vi trenger mennesker til å danse i det sterke lyset fra lyskasteren, men vi trenger også mennesker bak kulissene til å planlegge det store showet. Vi er alle fantastiske!

Jeg er ikke alene om å ha disse følelsene. Jeg vet at det er mange unge der ute som tror det er noe galt med dem, fordi de foretrekker å være inne en lørdagskveld. Jeg får ofte mail, kommentarer og meldinger fra andre som føler det samme. Mange ber meg om råd. Jeg blir oppriktig lei meg av dette. Råd for hva da, for at du er deg selv, men at de du omgås ikke aksepterer det? Det er ikke du som er problemet! Det er like fint å være introvert som ekstrovert. DU er god nok! Ikke la noen andre få deg til å tro noe annet. Fra nå av håper jeg at dere som kjenner dere igjen, klarer å få et nytt syn på det å være introvert. Det er ingenting man må forsvare seg for.

Ikke tillat deg å føle at andre ser ned på deg for den du er. Vær stolt av den du er. Da legger andre merke til det, og tro meg - det smitter. Først da får du den respekten du ønsker og fortjener.

Min opplevelse av å vokse opp som introvert, med en følelse av å være annerledes, har motivert meg til å jobbe med bloggen og nå til å skrive bok om å bli sjef i eget liv. Jeg gleder meg til å lansere boken. Men jeg gleder meg enda mer til jeg er hjemme. Alene.

Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende.

hits