Prince skal skrive bok

Prince
Prince

 

Av: Petter Aagaard

Ut av det store intet dukket nyheten opp i går natt at selveste PRINCE skal skrive sine memoarer, og at boken med arbeidstittelen «The Beautiful Ones» skal gis ut på det anerkjente forlaget Random House. Selv om den genierklærte lille mannen ikke lengre tror på tid, så skal boken være i butikken allerede til høsten neste år, akkurat 40 år etter han skrev sin første platekontrakt med Warner Brothers som 19-åring. 

Altså, Hva er det som egentlig skjer? Denne ultramystiske Modern Day Mozart, Royal Badness, Purple Highness - Mannen som har levd i en eksentrisk liten purpur boble hele sin karriere skal altså nå sette sine rastløse danseben ned og skrive en bok? Kan dette virkelig være mulig? Vel, vi tror det ikke før vi får se det, og da mener vi, at vi ikke tror at dette blir en realitet før det er et eksemplar av boka i våre hender. 

Selve grunnen for at vi (Petter Aagaard og Christer Falck) i det hele tatt skrev den norske Prince-boken «Prince: Shockadelica» for 2 år siden var fordi at vi skjønte at Prince ALDRI kom til å skrive en bok selv. Han er nemlig en mann som sjeldent ser tilbake, da refleksjon ikke er noe han higer etter, og ikke minst, mannen har gjort mye skremmende og forstyrrende ting i sin karriere, som virkelig ikke bør få se dagens lys. For å fatte meg i korthet: Det var flere episoder vi fikk vite om Prince som vi valgte og IKKE ha med i boken. 

Den eneste måten vi kunne få de beste historiene fram var å snakke med hans tidligere musikere, venner, eks-koner og elskerinner, og til og med da får man jo ikke hele sannheten fram. Grunnen til dette er veldig enkel: Prince har vært musikkhistoriens mest selvmotsigende artist, der han elsker sine fans det ene øyeblikket, til han saksøker dem det andre. Men det stopper ikke der, da han noen år senere sier i et intervju: «Come on, no one sues their own fans», akkurat som om han ikke husker på hva som skjedde i sitt eget liv bare noen få år tidligere. Når han f.eks var på besøk hos Larry King Live på CNN i 1999 så ble han spurt om hans første manager i 1977, og Prince klarte ikke en gang å huske på hans navn. Er det virkelig en slik biografi vi vil lese? Fra en mann som kun husker på småbiter fra sin egen fargerike historie?

Prince er jo kjent for å snakke konstant i en Shakespeare / Yoda-lignede måte, bare for å virke mystisk, og ikke minst, spiritualitet er hans oksygen . Da han i juni 2000 hadde pressekonferanse om at han skulle gå tilbake til å bruke navnet «Prince» igjen, etter 7 kontroversielle år som et «symbol», fokuserte han 90% av tiden på å snakke om sin kjærlighet for Jehovas Vitner? og pressekonferansen varte i over 3 timer? (!) Dette er altså en mann som liker å bringe opp «Jesus» i annenhver setning, og han har ved flere tilfeller prøvd å lage sine egne versjoner av Vakttårnet, med variert hell. Med andre ord: Hans bok «The Beautiful Ones» kan faktisk ende opp med å ikke være noe annet enn en bønsj av sprituelle/kjedelige dikt og noen bisarre bilder av seg selv. Det er i alle fall det vi må forberede oss på. Husk, Bob Dylan og Paul McCartney (som begge har gitt ut bøker) blir sett på som «de normale» i musikkbransjen sammenlignet med Prince. 

Vi kan jo selvsagt sitte her å ramse opp alle de flotte tingene med denne artisten, men siden du allerede leser dette, så blir det som å «preach to the choir». Sannheten er at Prince har levd i «Prince-world for quite some time», og som filmregissør Kevin Smith fortalte for 15 år siden, så var det nesten skremmende å jobbe med han med et prosjekt, som selvsagt aldri fikk se dagens lys. Noe som forøvrig skjer med ca 70% av hans prosjekter. Visste dere for eksempel at det finnes flere SPILLEFILMER i hans hvelv? Altså, som om det ikke var nok med over 2000 uutgitte låter, neida, en dose Hollywood er inni der og. 

Rolling Stone Magazine sier allerede at denne kommende boken kommer til å bli «the most anticipated memoirs in music history», og den skal tydeligvis skrives sammen med New Yorkeren Dan Piepenbring, som for tiden er web-redaktør i Paris Review. Unødvendig å si, men denne mannen har ingen aning om hva har blitt med på. (Prince omgås nemlig KUN med ja-mennesker.) Prince har ifølge ryktene allerede levert inn et 50-siders manuskript, og på pressekonferansen i går kveld spurte Prince: "You still read books, right?». Boken skal angivelig starte med hans første minner fra 60-tallets Minneapolis, helt fram til hans suksessfulle Super Bowl-konsert i Miami i 2007.

Forlaget sier at: «Prince will take readers on an unconventional and poetic journey through his life and creative work - from the family that shaped him and the people, places, and ideas that fired his creative imagination, to the stories behind the music that changed the world."

La oss bare si det med en gang: Dette høres ALT for godt ut til å være sant, da det alltid har vært selve musikken han har gitt ut som har vært hans biografi. Selve grunnen for at han nesten aldri gjorde intervjuer de første 15 årene av hans karriere, var fordi han ville at musikken skulle snakke for seg selv, og som trofaste Prince-fans så har DET vært selve herligheten med å følge hans karriere. Låter som «Empty Room», «Eye love U, but I don?t trust U anymore» og «Nothing Compares 2 U» handler om eksakt dette, å utlevere seg på en annen måte enn å bare snakke om det, eller å skrive om det. Allerede i hans aller første låt, som han ga ut på vinyl i 1978, tittelsporet på albumet «For You», synger han: 

Petter Aagaard og Christer Falck er forfatterne av den kritikkerroste Prince-biografien «Prince: Shockadelica" som er gitt ut på Falck Forlag.
Petter Aagaard og Christer Falck
er forfatterne av den kritikkerroste
Prince-biografien "Prince: Shockadelica"
som er gitt ut på Falck Forlag.

«All of this and more is for you

With love, sincerity and deepest care

My life with you I share»

I vår bok «Prince: Shocadelica» hadde vi en field-trip med å arrestere Prince i alle hans løgner og feilaktigheter, spesielt vårt kapittel som handlet om det frisksjonfulle 90-tallet, der han sitter på The Oprah Winfrey Show i 1996 og lyver om sitt døde barn, sitt lykkelige ekteskap og hans mange psykologtimer hvor han fant ut etterhvert at han var en schizofren mann med lite empati. Prince kommer jo ALDRI til å dele sannheten om alt dette i sine memoroaer! ALDRI! Det beste vi har fått er et akustisk album som heter «The Truth» (1998) der han nærmest unnskylder seg for sine løgner årene før, hvor han også forøvrig «innrømmer» at han er afroamerikansk, heterofil og at han har sørget over sitt døde barn. 

Dere undrer kanskje litt hvor tittelen «Donald Trump (Black Version)» passer inn i denne artikkelen? Vel, det er en låt Prince skrev til sitt alter ego Morris Day fra bandet The Time, hvor han beskriver seg selv som Guds gave til ikke bare kvinnen, men til verden. Ikke så fullt ulik en viss sosiopatisk presidentkandidat som er over alt å finne i media for tiden. Sannheten er dessverre så mørk at flere av hans musikere som vi har pratet med til vår research til boken «Prince: Shockadelica» beskrev Prince som en overentusiastisk republikaner, som i flere situasjoner har vært både rasistisk mot hvite folk (spesielt jøder) og har hatt meget lite til felles for både sine homofile og lesbiske kollegaer. Ja, det er sjokkerende å høre, da man tenker på at hans klassiske band fra 80-tallet The Revolution hadde en krydrete miks av alt det overnevnte. Med andre ord: Jehovas Vitner har tatt knekken på Prince som ekte person, selv om det kan hende at alt dette også er bare et skuespill, for å holde sin personlighet mystisk for publikum. Han er som en funky versjon av Trollmannen fra Oz, og det siste han vil gi sine fans, er et blikk bak det lilla forhenget.

Prince sier selv at han han spretter opp av sofaen når han hører på radioen når noen sier ordet "music". Han sier at det føles som om de roper ut hans navn. Han har selv sagt at det er "musikken" han har lyst å bli husket for når han ikke er her lengre. Da er det kanskje en bedre idè å begynne og gi ut flere av de tusen låtene han har i sitt hvelv, enn å sette av et par år på å skrive en biografi. "Let the music do the talking."

Kommer denne boken uansett til å bli en av verdens mest solgte musikk-memoarer? Kanskje, men ikke hold pusten. Den kan nemlig ende opp som en bok på 50 sider med noen uforståelige dikt og sære bilder.

May we all live to see The Dawn.



 

hits