hits

Motmæle mot kritikken: Vi må ta på oss kritiske briller før vi trekker slutninger

kommentarer

Oslo 20111114. Statsråd Audun Lysbakken (SV) (t.v) sammen med prisvinner til «Årets forbilde». Cecilia Dinardi og kronprins Haakon på Nobels Fredssenter mandag. Prisen går til en voksen person med innvandrerbakgrunn som har gjort særlig innsats for barn og unge.
Foto: Morten Holm / Scanpix
FOTO: NTB scanpix
 

Av: Cecilia Dinardi, advokat og barnerettsforkjemper

Jeg tar med dette til motmæle mot den kritikken jeg blir møtt med i relasjon til mine uttalelser i Aftenpostens gjennomgåelse av familievoldssaker i Oslo tingrett. Vi må stoppe opp et øyeblikk og ta på oss kritiske briller før vi forsøker å trekke ut slutninger etter å ha lest at om lag 9 av 10 av de 89 sakene fra Oslo tingrett gjelder vold mot barn blant minoritetsfamilier.

For det første mener jeg at vi på bakgrunn av disse sakene ikke har grunnlag for å utlede at de gjenspeiler et tilsvarende bilde også i resten av landet slik flere allerede antyder. Oslo er byen i Norge med størst konsentrasjon av minoritetsfamilier mens vi i resten av landet har en langt mer variert populasjon og varierte størrelser på tettsteder. Det er dette jeg mener når jeg sier at disse 89 sakene på ingen måte gir oss det samme tilsvarende bildet av hvordan det ellers kan forholde seg i resten av landet.

Sakene kan så klart gi oss en indikasjon på en alvorlig og bekymringsfull tendens om at minoritetsfamilier utgjør en særlig stor gruppe når det gjelder en viss type voldssaker mot barn. Men la oss nå i hvert fall være enige om at vi ikke kan trekke ut en større konklusjon enn dette.

Og jeg gjentar, jeg bestrider ikke at minoritetsfamilier ser ut til å utgjøre en særlig stor gruppe i voldsstatistikken. Jeg støtter meg langt på vei til uttalelsene fra førsteamannuensis Geir Aas. Men Abid Raja går for langt i sine uttalelser om hvor utbredt kulturrelatert vold mot barn kan sies å være blant minoritetsfamilier. Det kulturelle fenomenet er en av flere årsaker til vold blant minoritetsfamilier.

For det andre skal vi være oppmerksomme på den begrensede kunnskapen disse 89 sakene faktisk kan gi oss. Sakene gjelder blant annet de såkalte 219-voldssakene men ikke straffesakene som gjelder familievold mot barn hvor det har blitt nedsubsummert til § 228 (legemsbeskadigelse).

Sakene omhandler  - etter informasjon fra journalisten - i hovedsak fysisk vold og ikke en eneste sak som ikke omhandler fysisk, men kun psykisk vold mot barn.

Vi vet at psykisk vold er en like alvorlig form for vold mot barn men betydelig vanskeligere å avdekke. Det er dermed grunn til å anta at det er store mørke tall her. De aller fleste politianmeldelser som blir til straffesaker har blitt til som følge av anmeldelser om fysisk vold og gjelder svært sjeldent kun psykisk vold. Jeg som jobber med dette hele tiden har til dags dato ennå ikke opplevd et eneste tilfelle av straffesaker om psykisk vold. Hva vet vi egentlig om dette? Når vi skal arbeide med å forsøke å forstå hva slags vold barn utsettes for, hva slags foreldre som utøver vold mot barn og hvilke årsaker som gjør at volden finner sted, blir det ikke bare for enkelt men også uholdbart at vi ikke samtidig ser på det helhetlige bildet.

Barna, de som utsettes for vold i alle sine former og varianter, de fortjener bedre enn dette.

Jeg vet om svært mange barn som har blitt utsatt for brutal psykisk vold - både blant norske og utenlandske familier - psykisk vold som er til å gråte av men som ikke resulterte i en straffesak. Disse 89 sakene sier oss ingenting om dette.

For det tredje: artikkelen om disse 89 sakene forteller oss kun at foreldre har blitt dømt for vold mot sine barn og ingenting om hva slags vold dette dreide seg om og omstendighetene som lå til grunn for voldsutøvelsen. Med unntak av saken som løftes frem i Aftenpostens artikkel vet vi ikke noe om de konkrete omstendighetene som gjorde seg gjeldende hos familiene og som lå til grunn for voldsutøvelsen. Og dette vil det være særdeles viktig å vite noe om for å kunne forstå voldsutøvelsen og hvem voldsutøveren er.

Er det noen av innvandrerfamiliene som kommer fra krigsherjede landområder med traumatiske belastninger? Er det noen av foreldrene som sliter med store psykiske lidelser? Hva med de fattige familiene som etter flere år med elendighet, arbeidsledighet, store tilpasningsvansker i det norske samfunnet utvikler betydelig stress i sin fungering som igjen utløser dysfunksjonalitet i familien og herunder voldsutøvelse mot barna? Omhandler noen av sakene disse type familier? Og, har disse faktorene noe som helst med kulturtilhørighet som direkte årsak til voldsutøvelsen å gjøre? NEI.

Og ja, jeg vet at det så klart også finnes mange tilfeller som også viser at kultur,- og landopprinnelsen som disse familiene kommer fra er en direkte forklaring til voldsutøvelsen. Mitt store poeng er at dette absolutt ikke er den eneste grunnen. 

Og nei, å belyse dette er overhode ikke et forsøk på å bortforklare eller bagatellisere. Da jeg i dag ble møtt med kritikk og sjikane om at jeg ikke tar vold mot barn på alvor og ikke forstår dette, da visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg har som barn selv levd med vold i årevis. Tro meg, jeg vet en del om hva vold er og hva det gjør med barn. 

Mitt poeng er å vise at forklaringen bak voldsutøvelsen mot barn kan være ganske ulik og ikke nødvendigvis på grunn av familiens kulturelle tilhørighet eller etniske opprinnelse.

Jeg synes derfor det er langt viktigere og mer konstruktivt at vi - i stede for å fokusere på kulturargumentet i relasjon til vold mot barn - opptar oss med hvordan vi i et større bilde kan løse dette alvorlige samfunnsproblemet som rammer så mange barn. Noen ganger kan voldsutøvelsen skyldes mønstre foreldre har fra egen oppvekst preget av vold, andre ganger det samme men kombinert med at det også er svært utbredt kulturelt ut ifra opprinnelseslandet foreldrene kommer fra, noen ganger kan voldsutøvelsen knyttes direkte til psykiske lidelser hos foreldrene, atter andre ganger kan den knyttes direkte til sosioøkonomiske faktorer som har vært utløsende og som vi har forskning på som konstaterer at dette er et kjent fenomen blant lavinntektsfamilier og familier som sliter med svært dårlige bo- levekår og arbeidsledighet.

Jeg vil påpeke at jeg også en rekke ganger og senest for to uker siden har tatt sterkt til orde for at vi må gjøre en større innsats med å opplyse familier om hva vold faktisk er og særlig i strafferettslig forstand. Det er jo et problem at mange foreldre - både norske og utenlandske ? ikke har en klar forståelse av hva som er å anses som grenseoverskridende og vold mot barn. Bare gruppen skilsmisseforeldre med svært høyt konfliktnivå som barn ikke skjermes mot er jo å anses som psykisk vold uten at mange foreldre forstår hvilke skadevirkninger dette faktisk har for barn. Flere foreldre - både norske og utenlandske - vet ikke alltid at ørefik eller fysisk tvangsholdelse eller andre grenseoverskridende handlinger faktisk er vold mot barn.

Så la oss - vær så snill - slippe å gå inn i en debatt nå hvor vi bruker all vår energi på å henge ut minoritetsfamilier som de største voldsutøverne mot barn for det mener jeg vi pr i dag ikke har grunnlag for å anføre.

Vi må først få til en kartlegging av omfanget og karakteren av psykisk vold som vi pr i dag vet lite om. Og vi må få til en langt bedre kartlegging av hva slags vold vi har å gjøre med og hvem voldsutøveren er. Mange voldssaker om minoritetsfamilier som for eksempel skyldes psykiske lidelser blir i dag primært kategorisert som vold mot barn utøvd av en minoritetsforelder når det i stede burde blitt sett på som vold mot barn utøvd av forelder med psykiske lidelser. Er særlig i relasjon til dette at jeg reagerer over nytteverdien som gjennomgåelsen av disse 89 sakene fra Oslo tingrett i det hele tatt kan sies å ha.

Det er dermed viktig å se på hvordan vi kan forebygge vold mot barn innen alle typer familier og hjem og hvordan vi kan hjelpe barna når volden først har skjedd og hvordan vi i forebyggings- og behandlingsøyemed kan utvikle gode kvalitative metoder for å forstå og kartlegge volden. Og sist men ikke minst, hvordan vi kan styrke folkeopplysning til barn og voksne om hva vold mot barn er, både faktisk og strafferettslig.