Foreldre opplever maktmisbruk fra barnevernet

Rettssikkerhet i et snevert perspektiv setter rettsstaten på prøve. Norge feiler.


Foto: NTB Scanpix
 

Av Advokat Rikke Arnesen - Advokatfirmaet Furuholmen AS.

Vi kan alle være enig i et par moment; Norge trenger et barnevern som ivaretar barn når foreldre svikter. Norge trenger et politi som verner om borgernes rettigheter og plikter. I lovens øyne skal vi alle være like, det skal ikke være forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomon.

Spørsmålet blir da - er det slik? I denne sammenheng, er mitt svar klart og entydig nei.

Sammenhengen. I enhver barnevernssak er det slik at barnevernstjenestens syn skal gjennom en kvalitets- og legitimitetskontroll i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Her er det ett av to utfall. Barneverntjenesten får medhold i sitt ståsted eller barneverntjenesten får ikke medhold.

La oss først se på hva som skjer når barnevernstjenesten får medhold, under den forutsetning av at barnet bor hjemme. Da skal barnet ut av hjemmet og det innen maks 6 uker - som regel skjer dette mye før. Foreldrene kan påklage vedtaket og begjære en utsatt iverksettelse. Det skal mye til, da det rettslige meget klare utgangspunkt er at avgjørelser i slike saker får virkning straks. At foreldrene får medhold i en begjæring om å utsette gjennomføring av vedtaket skjer ytterst sjeldent. Derav skal barnet flyttes ut. Dersom barnevernstjenesten flytter barnet før det tas stilling til en slik begjæring; da mister sågar foreldrene rettslig interesse i å få spørsmålet prøvd.

Dersom foreldre ikke samarbeider om flyttingen - da bistår politiet på anmodning uten unntak barnevernstjenesten med å hente barnet. Om nødvendig med makt. Resultatet er det samme: om foreldrene er enige eller ikke - barnet hentes ut av hjemmet.

Les også: Europeiske demonstrasjoner mot det norske barnevernet

La oss så se på det motsatte resultat. Her tar vi utgangspunkt i at barnet allerede er plassert av barnevernet på et akuttvedtak (midlertidig plassering i påvente av behandling i fylkesnemnda). Barnevernstjenesten får ikke medhold. Foreldrene ønsker da å hente sitt barn så snart som mulig. Dette ønsker ikke barnevernstjenesten. De er uenig i den rettslige vurderingen, som de har bedt om. Fortsatt er den rettslige situasjonen klar; vedtaket får virkning straks. Det skal svært mye til og vektige grunner skal godtgjøres for å fravike dette utgangspunktet.

Innlegget fortsetter under bildet.



 

Foreldrene ber om å få sitt barn, hvis omsorg de har fått beholde i en rettskraftig avgjørelse. Barnevernet nekter å forholde seg til vedtaket. De er uenig og begjærer en utsatt iverksettelse. Foreldrene går så til politiet og anmoder om bistand til å få hentet sitt barn. De har vunnet fram med sitt syn og det foreligger ingen rettskraftige avgjørelser på at den offentlige etaten barnevernstjenesten kan tilbakeholde barnet.

Så langt så bra. Vi har jo et rettssystem og en utøvende myndighet som skal og plikter å bistå til å sikre borgernes rettigheter og plikter. Slik er det imidlertid ikke. Som advokat for foreldre og barn i disse sakene har mine respektive klienter nå ved flere anledninger og i ulike deler av landet fått medhold i fylkesnemnda. De krever barna tilbakeført. Svaret er det samme hver gang. Nei. Vi er uenig med fylkesnemnda - vi begjærer utsatt iverksettelse. Foreldrene henvender seg til politiet for bistand. Politiet tar i noen tilfeller imot en anmeldelse på ulovlig myndighetsutøvelse og/eller rettstridig tilbakeholdelse av et barn, på godt norsk: kidnapping - hvilket dette er. I noen tilfeller tar de ikke engang inn anmeldelsen. Det jeg som advokat enda har til gode å se er at politiet faktisk bistår foreldrene med å få sine barn hjem. Tvert om er standard svaret at vi får se hva retten kommer til. Det er jo tross alt barnevernet som har barnet.

Ingen fare for manglende rettslig interesse her altså.

Hvorfor er det slik? Hvorfor er det automatikk i at utøvende myndighet politiet som skal opprettholde lovverk, rettigheter og plikter ikke bistår foreldre med et legitimt rettslig krav? Hvorfor er det slik at politiet alltid bistår offentlig part i det motsatte scenario?

Les også: Barnevernet skal vurdere å sende barn til utlandet

Vi snakker ofte i juridiske kretser om «den allmenne rettsfølelsen». Jeg skal ikke inngå i en polemikk om hva den inneholder. Men som at absolutt minimum må man kunne forvente at alminnelige borgeres rett ivaretas og at en borger med et rettskrav kan få bistand av myndighetene. Uavhengig av om motparten er en privat eller offentlig part. Tenk om scenarioet var at en far tok et barn fra sin mor, eller vica versa, uten lov. Da antar jeg politiet hadde reagert umiddelbart. Rettstridige handlinger skal jo opphøre umiddelbart.

Likhet for loven er det i alle fall ikke.

Når en forelder etter en rettslig prøvning er «godkjent» som skikket omsorgsperson da skal barna være hos sine foreldre og tvangsinngrep opphøre umiddelbart. Med all nødvendig bistand dersom motparten stiller seg på bakbena.

Det må da konkluderes med at det ER en forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomon. Det offentliges maktarroganse er formidabel og forelderen står rettsløs tilbake.

hits