hits

Rosabloggene - en hårball midt i brekningspunktet

kommentarer


 

Av Siw B. Nicolaisen, skribent, forfatter og veileder på Nav

Jeg kjenner jeg begynner å bli inderlig lei «rosa-synsing» om all verdens stort og smått.  Det går ikke lengre å sette to streker under en norsk sannhet dersom ikke en rosa-blogger har vært ute i forkant og støttet seg til det ene eller andre. Som oftest er svarene snille, myke, velduftende, duse i fargene og fiser ut girlandere av regnbuer ut over skjerm og forsider. Svarene er drepende kjedelige, ubetydelige og intetsigende, helt uten virkelig verdi, men ingen slipper unna.

Med hånden på hjertet og ti kniver samme sted vil jeg ikke bloggerne noe vondt. Det er ikke bloggerne i seg selv som er problemet. Det at de svarer er ikke hovedproblemet, men det at samfunnet henvender seg til dem og spør, er det. Rosa-bloggerne er, etter mitt syn,  foretningssmarte og har funnet en kreativ måte å sysselsette seg på som i tillegg gir god inntjening. Tilbud og etterspørsel. Lurt! Heller har jeg ikke problemer med at det finnes mennesker i verden som evner å bake perfekte muffinser med glinsende glasur, kan alt om det sette sammen stilige antrekk eller har sprettrumpe og flat mage en uke etter svangerskap og fødsel. Det er flott og jeg vil gå langt i å forsvare deres rett til å bake glinsemuffinser, stråle i stilige antrekk og strutte med magen og rumpa som nettopp har født barn på godt og vel 3 kilo. Hatten av og klapp på skuldra. De er så flinke så. Det jeg derimot sliter med er at jeg er nødt til å være et ufrivillig vitne til meningene deres fra alle tilgjengelige kanaler rundt meg. Hadde de, som tidligere, holdt seg til de rosa bloggene sine kunne jeg fint levd med det. Men i det siste virker de å dukke opp som paddehatter overalt. Rådspurt og intervjuet på både tv og radio, på seriøse debattprogrammer i beste sendetid. Tidligere tenkte jeg at slike programmer var kilde til refleksjon, ny lærdom og nyttig kunnskap. Nå er jeg ikke så sikker lengre.

Innlegget fortsetter under bildet.


Siw B. Nicolaisen

Verden har lang tradisjon på å spørre de gamle og vise i samfunnet når tendenser og utviklinger skulle analyseres og forstås. Indianerne med sine medisinmenn og høvdinger, andre urfolk likeså. Desmond Tutu, Ghandi, Dalai Lama, Aung San Suu Kyi er alle navn vi kjenner godt igjen fra vår egen tid. Felles for dem alle er levd liv og lang livserfaring, samt evnen til balanse i tanke- og følelsesliv. De sier (sa) sjelden noe dersom de ikke har (hadde) noe klokt å komme med. Rosa-rådene vi lytter til i 2016 bærer ikke preg av samme gjennomtenkthet eller balanse. Felles for de flest rosa-blogggerne er at de er på et helt annet sted i livene sine enn disse gamle, levde og kloke.  De er tvert om unge og befinner seg i voksentidens spede begynnelse. En tid da de skal leve, forsøke ut, feile og forhåpentligvis lære. På sikt. Og dette er de menneskene samfunnet velger å vende seg mot for veiledning om hvordan livene burde leves, hvilke verdier som burde beholdes og hvilke som burde forkastes, hva som burde spises, hva som ikke burde spises, hvordan den menneskelige kroppen burde se ut og sist, men ikke minst, hvor naturlig det er å være helt unaturlig, på en naturlig måte. Uforklarlig og merkelig rart spør du meg. Men det er det ingen som gjør.

Det kjennes som en hårball som ligger midt i brekningspunktet i halsen. Uutholdelig irriterende. Jeg lever i samme verden, benytter meg av samme radiokanaler, tv-programmer, aviser, ukeblader og jeg kjenner at jeg har så inderlig lyst til å slippe. Jeg orker ikke flere rosa meninger, rosa profilbilder, rosa sutring, rosa råd, rosa smil eller rosa strutt. Det er ikke interessant og det er ikke sunt - jeg vil ikke ha det!

Sånn! Da ligger hårballen på gulvet, midt i en dam av sur oppkast. Det føles befriende og godt en liten stund. Men dessverre har hårballer en lei tendens til å bygge seg raskt opp igjen. I mellomtiden håper jeg samfunnet skjønner å vende seg i andre retninger for råd og veiledning.