hits

Rosabloggene - en hrball midt i brekningspunktet


 

Av Siw B. Nicolaisen, skribent, forfatter og veileder p Nav

Jeg kjenner jeg begynner bli inderlig lei rosa-synsing om all verdens stort og smtt.  Det gr ikke lengre sette to streker under en norsk sannhet dersom ikke en rosa-blogger har vrt ute i forkant og stttet seg til det ene eller andre. Som oftest er svarene snille, myke, velduftende, duse i fargene og fiser ut girlandere av regnbuer ut over skjerm og forsider. Svarene er drepende kjedelige, ubetydelige og intetsigende, helt uten virkelig verdi, men ingen slipper unna.

Med hnden p hjertet og ti kniver samme sted vil jeg ikke bloggerne noe vondt. Det er ikke bloggerne i seg selv som er problemet. Det at de svarer er ikke hovedproblemet, men det at samfunnet henvender seg til dem og spr, er det. Rosa-bloggerne er, etter mitt syn,  foretningssmarte og har funnet en kreativ mte sysselsette seg p som i tillegg gir god inntjening. Tilbud og ettersprsel. Lurt! Heller har jeg ikke problemer med at det finnes mennesker i verden som evner bake perfekte muffinser med glinsende glasur, kan alt om det sette sammen stilige antrekk eller har sprettrumpe og flat mage en uke etter svangerskap og fdsel. Det er flott og jeg vil g langt i forsvare deres rett til bake glinsemuffinser, strle i stilige antrekk og strutte med magen og rumpa som nettopp har fdt barn p godt og vel 3 kilo. Hatten av og klapp p skuldra. De er s flinke s. Det jeg derimot sliter med er at jeg er ndt til vre et ufrivillig vitne til meningene deres fra alle tilgjengelige kanaler rundt meg. Hadde de, som tidligere, holdt seg til de rosa bloggene sine kunne jeg fint levd med det. Men i det siste virker de dukke opp som paddehatter overalt. Rdspurt og intervjuet p bde tv og radio, p serise debattprogrammer i beste sendetid. Tidligere tenkte jeg at slike programmer var kilde til refleksjon, ny lrdom og nyttig kunnskap. N er jeg ikke s sikker lengre.

Innlegget fortsetter under bildet.


Siw B. Nicolaisen

Verden har lang tradisjon p sprre de gamle og vise i samfunnet nr tendenser og utviklinger skulle analyseres og forsts. Indianerne med sine medisinmenn og hvdinger, andre urfolk likes. Desmond Tutu, Ghandi, Dalai Lama, Aung San Suu Kyi er alle navn vi kjenner godt igjen fra vr egen tid. Felles for dem alle er levd liv og lang livserfaring, samt evnen til balanse i tanke- og flelsesliv. De sier (sa) sjelden noe dersom de ikke har (hadde) noe klokt komme med. Rosa-rdene vi lytter til i 2016 brer ikke preg av samme gjennomtenkthet eller balanse. Felles for de flest rosa-blogggerne er at de er p et helt annet sted i livene sine enn disse gamle, levde og kloke.  De er tvert om unge og befinner seg i voksentidens spede begynnelse. En tid da de skal leve, forske ut, feile og forhpentligvis lre. P sikt. Og dette er de menneskene samfunnet velger vende seg mot for veiledning om hvordan livene burde leves, hvilke verdier som burde beholdes og hvilke som burde forkastes, hva som burde spises, hva som ikke burde spises, hvordan den menneskelige kroppen burde se ut og sist, men ikke minst, hvor naturlig det er vre helt unaturlig, p en naturlig mte. Uforklarlig og merkelig rart spr du meg. Men det er det ingen som gjr.

Det kjennes som en hrball som ligger midt i brekningspunktet i halsen. Uutholdelig irriterende. Jeg lever i samme verden, benytter meg av samme radiokanaler, tv-programmer, aviser, ukeblader og jeg kjenner at jeg har s inderlig lyst til slippe. Jeg orker ikke flere rosa meninger, rosa profilbilder, rosa sutring, rosa rd, rosa smil eller rosa strutt. Det er ikke interessant og det er ikke sunt - jeg vil ikke ha det!

Snn! Da ligger hrballen p gulvet, midt i en dam av sur oppkast. Det fles befriende og godt en liten stund. Men dessverre har hrballer en lei tendens til bygge seg raskt opp igjen. I mellomtiden hper jeg samfunnet skjnner vende seg i andre retninger for rd og veiledning.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar