Føler du deg diskriminert Bella? Nei, nå må du gi deg!


 

Av Belawal Khan

Jeg misliker den setningen sterkt, hvorfor skal en person som aldri har opplevd det jeg har opplevd basert på min hudfarge og navn, fortelle meg hvordan jeg bør oppføre meg eller hva slags følelser jeg bør ha og ikke ha? Ja dette innlegget er om diskriminering, men ikke hvilken som helst form for diskriminering. Denne artikkelen vil fokusere på diskriminering av en gruppe som har for vane å bli oversett i diskrimineringsdebatten. Denne gruppen er jeg et medlem av, nemlig gruppen med høyt utdannede mennesker med innvandrerbakgrunn. Denne gruppen oversees konstant i diskrimineringsdiskusjonen i media og blant politikere. Abid Raja tok den da han entret politikken, men den forsvant like fort som han kom inn i politikken. Er du medlem av denne gruppen så er du, vel det ingen fin måte å si det på, fucked! I hvert fall hvis du er kvinne i denne gruppen. Stakkars.

Mitt navn det er Mohammad Belawal Khan, jeg er født og oppvokst i Norge, med foreldre fra Pakistan. Jeg vokste opp på Grefsen, Vestli og Lillestrøm og var heldig med både familie og venner. Jeg var ikke som andre pakistanere (ja jeg kaller meg selv pakistaner og ikke norsk, og vil komme tilbake til dette) på Vestli, der jeg har mine beste venner og minner fra. Mens mange pakistanere der kun hadde pakistanske venner, eller folk med innvandrerbakgrunn kun var venner med andre innvandrere, var vennegjengen jeg var medlem av som en pose «non-stop».  Nesten alle raser var representert, noe som førte til at vi ble kultiverte i ung alder, og dette var vi utrolige stolte over.

Til tross for det, så var ikke min oppvekst en dans på roser. I familieselskaper og når vi møtte venner av familien så slang disse syrlige kommentarer til min mor og far og kalte meg for «Gåra», noe som betyr hvit, blek osv. Dette førte til at jeg trakk meg mot det norske og følte meg mer norsk som ungdom. I tillegg så hadde ingen nordmenn noen gang kalt meg for det ene eller andre basert på mine venner.

Ettersom jeg ble eldre og startet på ungdomskolen møtte jeg på mine første rasistiske opplevelser. Folk jeg hadde gått i klasse og parallellklasse med i mange år, begynte å komme med rasistiske ytringer. De ville si ting som «Jeg er ikke rasist fordi du er jo min venn, jeg bare liker ingen andre utlendinger (første gang jeg ble kalt utlending)» eller «Jeg er rasist, men jeg liker deg da Bella (mitt kallenavn som liten)».

Nå er jeg 26 år gammel, ferdig utdannet med en Bachelorgrad i Maritime Business fra Southampton Solent Universitetet i England og Master i Finans fra Universitetet i Edinburghs Handelshøyskole. Jeg jobber for øyeblikket som en «Risikoanalytiker» i Beijing. Dette er et internship, så derfor er jeg i full fart med å søke jobber i Norge og det er her problemet oppstår.

Siden jeg startet å studere for snart 5 år siden har jeg søkt sommerjobber hvert eneste år, uten at jeg har et eneste intervju å vise til. De fleste av disse søknadene ble aldri besvart, og de som ble det, ble besvart med at de sa at stillingen var besatt. Noe som klart er et svar som man skal godta, bortsett fra at noen av disse stillingene ble gitt til folk jeg gikk på skole med. De sa den var besatt, men disse menneskene hadde enda ikke blitt kalt inn til intervju. Jeg skjønner at man skal følge opp stillingene med telefoner og mailer, ikke for ofte men nok til å vise at man vil ha stillingen. Jeg holdt meg oppdatert på deres aktiviteter og beviste ved å flere ganger analysere hvordan en nyhet ville påvirke selskapet. Noen ganger svarte de med utfyllende svar, mange ganger med at vi kunne snakke om dette hvis det ble aktuelt med intervju. Fikk jeg dette svaret visste jeg av erfaring at det ikke ville bli noe intervju.

Et annet svar jeg pleide å få, var at jeg manglet relevant jobberfaring (relevant jobberfaring for en sommerjobb!?). Vel hva kan jeg si til det, bortsett fra at stillingene pleide ikke å si noe om det. Jeg hadde mest sannsynlig ikke brukt flere timer på søknaden hvis dette hadde vært nevnt i annonsen.

Sommer 2013, et år igjen av bachelorgraden og nå søker man og forespør om jobb. Denne prosessen starter jeg på der jeg sender mailer og ringer folk for å danne et forhold til med dem før jeg søker. Jeg begynne å søke på stillinger som var utlyst, og når sommeren 2014 var her sto jeg fortsatt igjen med null intervjuer. Konklusjonen er at jeg ikke har relevant eller nok jobberfaring og/eller høy nok utdannelse. Med tanke på negativ erfaring fra før i jobbsøknadsprosessen så tok jeg en avgjørelse på å søke på master samtidig som jeg søkte å jobber i tilfelle jeg sto uten jobb. Høsten 2014, jeg starter på min master. Nå forsetter jeg å søke på jobb, men svarene jeg er ute etter er ikke å finne. Hovedsakelig får jeg ikke svar om hvorvidt søknaden var mottatt eller avslag på den engang. Selv om jeg følger opp søknaden får jeg null svar, selv når stillingene er besatt får jeg ikke svar.

Endt utdannelse og bleke muligheter.

Nå, 6 måneder etter endt utdanning, sitter jeg igjen med en haug med gjeld, som man gjør etter en lang utdannelse i utlandet og få muligheter for nedbetale den med det første. Det positive er at jeg nå har fått meg en utdannelse, og har også fått meg relevant jobberfaring i løpet av disse 6 månedene. To forskjellige internships, noe som bør vel gjøre meg attraktiv på jobbmarkedet tenkte jeg. Tross alt ble jeg alt uteksaminert fra en de beste handelskolene i Europa og har nå også relevant jobberfaring å vise til. Jeg var veldig positiv til mine sjanser for jobb i Norge, men heller ikke nå får jeg noen positive svar. Jeg vil påpeke at jeg har hatt et intervju hos et meglerhus i Oslo som jeg fikk etter endt utdannelse. Dette intervjuet fikk jeg gjennom en kompis som jobber der. Jeg kom til siste fase av prosessen, så nå er jeg ikke en som aldri har fått et eneste intervju lenger.  Men nå er jeg en som har fått et intervju etter flere hundre søknader sendt ut (Takk skal du igjen forresten CRH for at du la inn gode ord).

Uansett, nå er ikke svarene at jeg ikke har relevant jobberfaring lenger, ei heller at jeg mangler utdannelse for en stilling men, vent på det, at jeg ikke har relevant jobberfaring fra det norske markedet. Er du seriøs!?, Jeg kan ikke vinne jeg. Ord kan ikke beskrive hvor oppgitt jeg er! Sånn forresten så har ingen av disse stillingene engang krav om jobberfaring, jeg søker på trainee stillinger!

Hva er det du baserer dette på?

Så nå kommer vi til prosessen der folk vil spørre om fakta, tall som bygger opp under mine påstander om diskriminering og det vil jeg komme til nå. Forskerne Jon Rogstad og Arnfinn H. Midtbøen gjorde en undersøkelse i 2014 der de sendte ut 900 par med fiktive jobbsøknader med utenlandske navn. I disse søknadene skrev søkerne perfekt norsk, i følge forskerne selv, hadde all skolegang fra Norge (høyere utdannelse også), og tilslutt noen års relevant arbeidserfaring fra Norske bedrifter. Deres undersøkelse viste at søknadene med navn som «Saera Rashid» og «Kamran Ahmad» hadde 25% mindre sjanse for å bli kalt inn til intervju. Jon og Arnfinn gjorde også både sektor og industri spesifikke undersøkelser, der det er verdt å påpeke at de sier at det er store forskjeller mellom ulike yrkesgrupper.

Privat sektor, som man hovedsakelig går inn i når man studerer finans- og handelselaterte fag, er den verste. For å bryte ned 25% tallet så er det slik at i 2014 i offentlig sektor var sannsynligheten for at søknader med norske navn ble kalt inn 16% større, dette er en liten forskjell og kan slå ut ved tilfeldigheter. I privat sektor derimot, der jeg hadde planer om å gå inn, har søkere med pakistansk navn (Ja, forskerne sier ordrett pakistanske navn) 36% mindre sannsynlighet for bli kalt inn til intervju. Når det kom til yrker som informasjonskonsulent og regnskapsmedarbeidere så sier Jon og Arnfinn at søkere med pakistanske navn i offentlig sektor blir gitt muligheten for intervju mer eller mindre på lik linje som søkere med norske navn. I privat sektor er en helt annen sak, og hva som følger er etter min mening drøyt. For jobber som informasjonskonsulent og regnskapsmedarbeider hadde de samme søkerne 45% mindre sannsynlighet for å komme inn til et jobbintervju, og dette gjelder kvinner og menn.

La det synke inn. Jannis Barbantonis, daværende høyre politiker, uttalte seg om at forskning hadde tidligere bevist at bedrifter med stort mangfold produserte bedre resultater. Man kan da spekulere om hvorvidt folk med minoritetsbakgrunn tar med seg en ny form for tankegang for eksempel, og kanskje forskjellige barn leker best, eller noe annet. Jannis sier videre at folk med innvandrerbakgrunn blir ofte fjernet fra søknadsbunken tidlig i prosessen, men mange av disse kandidatene kunne ha klart å selge seg inn hvis de fikk sjansen til å møte ledelsen. (Grymer, T., 2014).

En artikkel hos frifagbevegelse.no skrevet av Arnfinn H. Midtbøen i 2015, der de hadde gjort en representativ undersøkelse, så viste resultatene deres at 9 av 10 arbeidsgivere åpent innrømmet at diskriminering forekom. Videre så påpekte de at selv om du var født og oppvokst i Norge, men hadde et utenlandsk navn så var sjansen din får å bli kalt inn til intervju veldig liten, sammenlignet med søkere med Norske navn (Midtbøen, 2015). I 2015 mente 20% at de hadde blitt diskriminert på bakgrunn av rase på jobb eller jobbsammenheng, noe som er verst blant Nordiske land. I denne undersøkelsen skiller de ikke mellom industrier, sektorer og yrker (Karrierestart, 2015).

Aspirasjoner

Ja jeg var også som de fleste mennesker som tar høyere utdannelse, full av håp for fremtiden og gledet meg til å starte livet mitt og gjøre en stor karriere, vel inntil tiden for det kom. Jeg har opplevd at folk med mindre utdannelse og like mye arbeidserfaring har fått stillinger som jeg ikke har blitt kalt inn til intervju på engang. Nå vil du spørre hvordan jeg vet dette? Jo fordi fler og fler banker og meglerhus deler slike nyheter på sosiale medier, og om hvor stolte de er med å fått inn disse kandidatene osv. Der ifra er det ikke langt til Linked In for å se hva disse menneskene hadde som jeg ikke hadde. Til å starte med var dette en øvelse jeg gjorde for å finne ut av hva jeg kunne bli bedre på, og hva jeg kunne tilegne meg for å bli kalt inn til intervju på slike stillinger. Flere ganger til min store overraskelse, sinne og frustrasjon så viste det seg at det var ingenting eller lite som skilte oss.

Født og oppvokst i Norge, men ikke norsk

Dette avsnittet under tar for seg hvorfor jeg ikke føler meg norsk. Det er en debatt som foregår i USA for øyeblikket. Den går ut det hvite menneskers privilegier ved å kun være hvit. Det privilegiet finnes i Norge også mener jeg. Som person vil jeg bli dømt ut ifra andre mørke menneskers handlinger, men hvite mennesker vil mindre grad oppleve det samme (Jeg sier absolutt ikke at hvite mennesker ikke blir det, det finnes eksempler på det også). Jeg vil bli sett på som skummel og farlig fordi jeg har skjegg og er brun, jeg vil bli kalt norsk av noen nordmenn fordi jeg er en såkalt suksessfull person, fordi jeg har en ren vandel, mens folk jeg kjenner som har hatt elendige muligheter i livet vil bli kalt utlending selv om de også er født og oppvokst her. Dette får meg til å tro at jeg ville heller ikke bli godtatt som norsk, hadde jeg ikke vært heldig med mitt liv og som hadde muligheter mange ikke hadde.

Nå vil noen si, «ja men rasisme og diskriminering finnes overalt». Dette er ikke et godt nok svar. Det du sier essensielt da er at jeg skal godta dette, noe jeg nekter å gjøre. En ting jeg har godtatt er at slik ting er nå, vil jeg ikke klare å gjøre den karrieren jeg så for meg i Norge.

Da er spørsmålet mange kanskje vil stille meg, hva vil du gjøre nå som du selv sier at du ikke ser for deg noen muligheter i Norge for dine mål akkurat nå? Mange vil vel be politikerne ta grep, grep som de for eksempel de har tatt i USA der selskaper må oppfylle kvoter for kvinner og minoriteter. Jeg personlig vil ikke spørre om dette eller be om det, for min del blir det å underkaste meg et system som er lagd for at jeg ikke skal bli suksessfull. Det blir for meg å si at disse menneskene som diskriminerer har makten til å bestemme over min suksess, nei ellers takk.

Jeg vil også ha tapt hvis jeg byttet navn, noe jeg vet at noen tenker etter å ha lest så langt, noe uheldigvis mange mennesker har følt seg tvunget til å gjøre. Dette navnet fikk jeg av mine foreldre, og for dem er det et vakkert navn som de ga meg med stor kjærlighet og derfor vil jeg beholde det. Når det kommer til hva jeg vil gjøre så er det følgende. Jeg vil holde hodet kaldt og fortsette å jobbe hardt. Ja kanskje jeg ikke vil oppnå hva jeg kunne oppnådd med en start i en allerede veletablert organisasjon, ja kanskje det, men det skal f*** ikke være for mangel på min innsats. Jeg husker rådet min mor ga meg da jeg var yngre og kommer til å følge det. Det lyder som følger, «hvis folk ikke lar deg leke i deres sandkasse, lag din egen!». Og tilslutt, ja folk med innvandrer bakgrunn kan også være diskriminerende, absolutt ja, forskjellen er at de ikke sitter med makten til å endre dette.

Grymer, T., 2014. En oppskrift på diskriminering [Online] [Viewed: 25th February 2016]. Available from: http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/26502

Midtbøen, A. M., 2015. Hvorfor får ikke Ahmed jobb? [Online] [Viewed: 25th February 2016]. Available from: http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/249444/bf78e24632

Karrierestart, 2015. Norge verst i Norden på Diskriminering [Online] [Viewed: 25th February 2016]. Available from: http://karrierestart.no/pa-jobben/1261-mer-diskriminering-pa-norske-arbeidsplasser

 

hits