Norges idrettsforbund - folkebevegelsen uten folk?


Foto: tomnyborg.com

Av: Tom Arne Nyborg, rådgiver iGaming (Malta)

Like etter 2. verdenskrig uttalte Rolf Hofmo, grunnlegger at den norske moderne idrettsorganisasjonen og Norsk Tipping at:

«En idrettsorganisasjons viktigste oppgave er å få flest mulig til å drive idrett. Utviklingen av menneskelegeme og folkesundheten er et grunnlag som enhver idrettsbevegelse må bygge på. Gjør den ikke det, og har den ikke dette klart for seg, så blir det ikke en idrettsorganisasjon, men en forretning, en butikk av idrettsfolk, et artistcirkus.»

Det har skjedd mye siden den gang, og tar vi en titt på dagens idrettsforbund (NIF), befinner de seg fjernt fra disse idealene. NIF har blitt mer butikk enn bevegelse. La meg forklare hvorfor.

I 2014 mottok norsk idrett over 2,2 milliarder kroner fra Norsk Tipping, kalt tippemidler. Av disse gikk 30 prosent til NIF. Det betyr at mer enn 750 000 000 kroner ikke går til de lokale idrettslag hvor 99 prosent av aktiviteten er, men til idrettsforbundet sentralt! Totalt har forbundet inntekter på mer enn 1 milliard kroner i året, og store deler av midlene kommer fra det offentlige. Det er fristende å stille spørsmålet om hvem som bestemmer hva pengene skal brukes til, og hvordan de har fått makten. For hvem er det som deltar og velger styret til Norges største frivillige organisasjon, som teller mer enn 2,1 millioner medlemmer og nesten 12 000 idrettslag? Går man gjennom fjorårets årsmøteprotokoller for de 19 idrettskretsene, er den største svakheten til Norges Idrettsforbund åpenbar. Kun 5 til 10 prosent av medlemsklubbene deltar på kretstingene. Det er en forsvinnende liten andel av idretts-Norge som i realiteten står bak NIF. Når idrettspresident Tom Tvedt går ut og hevder han taler på vegne av norsk idrett og en folkebevegelse, har han i virkeligheten ikke mange i ryggen.

I forkant av idrettstinget 2015 publiserte Aftenposten et innlegg signert av daglig leder i Fredrikstad Idrettsråd, Svein Femtehjell, hvor idrettslederen skriver:

«Når idrettstinget settes, er det på sentralidrettens premisser. Det er hva som tjener Norges Idrettsforbund, særforbund og idrettskretser, ikke lokalidretten som har fokus.»

Det er grunn til å spørre seg om NIF er fornøyd med at få ser dem i kortene når de forvalter idrettens milliarder. Fordi lite har endret seg siden 2015. Femtehjells innlegg er en god beskrivelse på resultatet av manglende medlemsstyring. Det er et demokratisk problem at en så stor organisasjon har et grunnplan som ikke bryr seg. Resultatet ser vi tydelig, nemlig en topptung ledelse med frie tøyler til å fordele penger, som kan ta avgjørelser uten å bli stilt til rette.

Resultatet av de frie tøylene er også tydelig. Svindyre OL-søknader som ender i fiasko, penger som ikke når de lokale klubbene de er tenkt til, store bevilgninger til toppidrett og stadig høyere lønninger i administrasjonen. Idrettspresident Tom Tvedt og generalsekretær Inge Andersen hadde henholdsvis lønninger på 1,4 og 1,6 millioner kroner i fjor. De mener med andre ord at de bør ha mer i lønn enn statsministeren, LO-leder og andre topper med viktige roller i samfunnet. Tatt verdiene idrettstoppene er satt til å forvalte i betraktning, henger ikke dette på greip.

Hva så med breddeidretten og de lokale idrettslagene?

Lokale aktivitetsmidler (LAM) er navnet på budsjettposten som går fra NIF sentralt til landets idrettslag. I 2015 endte 293 millioner kroner opp til fordeling gjennom LAM-ordningen. Det vil si at 12 000 idrettslag, som står for 99 prosent av all idrettsaktivitet i landet, må dele på mindre enn 30 prosent av budsjettet NIF har til sentral aktivitet. Fordelt på 12 000 idrettslag utgjorde dette rundt 355 kroner i støtte. I tillegg ender lokale idrettslag med å betale avgifter og kontingenter til sine kretser og særforbund i størrelsesorden 300-500 millioner kroner. Resultatet er at de begrensede sentrale midlene lokalidretten får kloa i, kort tid etter, blir tatt tilbake til sentralleddet igjen. En del idrettslag ender som følge av dette med å «pushe» medlemmer til å spille hos Norsk Tipping, for å sikre mer penger gjennom grasrotmidlene.

Fraværet av overføringer fra sentralt hold leder til at medlemmer blir tvunget til å betale mer for å delta i aktiviteter. Flere barn og unge faller utenfor organisert idrett fordi foreldre ikke har råd. Det paradoksale er at fokuset i det offentlige ordskiftet er at midlene fra Norsk Tipping skal gå til aktivitet for nettopp barn og unge. I forkant av OL i 1956 uttalte idrettspolitiker Rolf Hofmo at Norges Idrettsforbund brukte for mye tid og ressurser på antrekket til utøverne. Selv dro han på årsmøte i Finnmark Idrettskrets, fordi det var i lokalmiljøet at aktiviteten ble skapt. Tom Tvedt og de andre i NIF-ledelsen bør dra lærdom av Hofmos innstilling og visjon.

Norges Idrettsforbund er ikke i dag den folkebevegelsen de gir seg ut for å være. Det bør endres. En større del av dagens finansiering av idrett bør ende opp der den er tenkt, nemlig til breddeidretten og de lokale idrettslagene. Høye lønninger og primært satsning på toppidrett er ikke det som bør kjennetegne norsk idrett.

Hvordan kan dette gjøres?

Norges Idrettsforbund bør i større grad tilrettelegge for aktiv medlemsdeltakelse. At kun 5 til 10 prosent av medlemsklubber deltar på kretsting er et stort demokratisk problem, og det er NIFs ansvar. NIFs oppgave bør være å sørge for at en langt større prosentandel av medlemmene deltar i viktige fora. Da vil idretten igjen bli en folkebevegelse, og breddeidretten vil få mer innsyn i dagens feilslåtte prioriteringer av midler. Det fungerer nemlig ikke slik det var tenkt på Hofmos tid. Mest sannsynlig vil dette igjen kunne resultere i nødvendige og etterlengtede endringer, og en forflytning av makt fra toppene til bredden.

Spørsmålet er imidlertid om NIF ønsker en slik endring, eller om de trives med at idrettsmidlene parkerer på Ullevål.

Innlegget ble først publisert på Tom Arne Nyborgs blogg

hits