hits

Bevæpning av politiet - en debatt på liv og død

kommentarer



Av Marie Sandberg, politibetjent

Torsdag 28.01.16 bekreftet Politidirektoratet (POD) at den midlertidige bevæpningen av norsk politi var over. Politidirektør Odd Reidar Humlegård sa «som politidirektør forstår jeg at mange medarbeidere mener at bevæpning oppleves som et nødvendig verktøy. Samtidig må vi forholde oss til det regelverket som gjelder i våpeninstruksen.» Et par dager før var Europol ute og advarte om økt terrorfare i Europa. PST sier at avgjørelsen må stå for PODs egen regning. Hva ligger bak denne vurderingen og hva er PODs standpunkt, plan og videre strategi i bevæpningssaken?

Fagmiljøer og informasjonsflyt

I vår etat er det mange som går likt kledd. Folk bruker like uniformskjorter og har likt ID-skilt, men det betyr ikke at alle har de samme kvalifikasjonene.

Med andre ord: Når man i bevæpningsdebatten snakker om fagmiljø så frykter jeg at våre politikere ser til «blåskjortene» som en enhet. Det én blåskjorte sier, kan vi legge til grunn. Sannheten er at fagmiljøet i denne debatten bør være de som jobber operativt og som er i daglig kontakt med problemstillinger man møter ute i gata. Jeg snakker om Beredskapstroppen, innsatslederne, Utrykningsenheten (UEH), ordensavdelinger og andre operative. Det er disse POD må knytte bred kontakt med i sitt arbeid med bevæpningssaken. Jeg finner det dessverre vanskelig å tro at en slik kontakt finner sted.

Manglende prosess eller manglende informasjon?

Det kan selvfølgelig godt hende det er mange beslutningstakere i POD som besitter enorm og oppdatert kunnskap om temaet. Men det er vanskelig å vite. Vi vet ikke hva slags prosess POD har. Vi vet ikke hva de tenker, hvilken strategi de har, hvem de snakker med eller hvilken kompetanse de benytter seg av. Hvorfor ikke informere om dette?

I desember 2014 var POD ute med en høringsuttalelse der de sa at det ikke var grunnlag for å bevæpne politiet permanent - dette måtte utredes. Hvilke av våre fagmiljøer var invitert på både høringsuttalelse og utredning? Alle operative kolleger jeg har snakket med, ønsker bevæpning på bakgrunn av det man erfarer hver dag. Da er det rart å lese i avisen at «politiet selv ønsker ikke generell bevæpning», som det sto i forbindelse med høringsuttalelsen. Stortinget forholder seg til PODs anbefalinger, men ingen spør hvem POD representerer. NRK skrev at flere tunge politiinstanser hadde vendt tommelen ned. Politimestrene var blant andre nevnt. Hvorfor spør ingen de som faktisk har dette som hverdag? Og hvorfor ser ingen på bakgrunnen til de som får uttale seg?

I løpet av perioden vi har vært bevæpnet har det skjedd flere hendelser som POD skal evaluere. Humlegård kommenterte at han synes politiet har håndtert bevæpningen på en god måte, og fortsatt å løse oppdrag som om vi var ubevæpnet. Det er godt å se at ledelsen merker seg slikt til tross for noen mediers iherdige forsøk på å fremstille oss som et uansvarlig skytepoliti.

POD sier at generell bevæpning er et politisk spørsmål som må avgjøres på Stortinget. Departementet skal nå nedsette et offentlig utvalg som POD «imøteser». Det er vel og bra, men jeg mener POD må våge mer enn bare å imøtese arbeidet. Her må de tydelig på banen som en sterk og klar stemme for hva politiet faktisk trenger. Politidirektøren har sagt at han setter døren på gløtt for å se på bevæpningsspørsmålet på sikt - men målet bør være at POD faktisk åpner døren, samler etatens fagkompetanse og kommer fram til en felles vurdering: Trenger vi eller trenger vi ikke generell bevæpning? Fagfolkene må som nevnt være de som har dette som fag og hverdag, ikke nødvendigvis de som har mest gull på skulderen. Etter å ha gjort vurderingen, bør POD fungere som politiets premissleverandør inn mot politikerne. POD behøver ikke se lenger enn til Politiets Fellesforbund. De har innhentet sine medlemmers mening, og der finner vi konklusjonen til de jeg mener må bli hørt.

Det gleder meg at Humlegård også sier han forstår at medarbeiderne opplever bevæpning som et nødvendig verktøy. Da nærmer vi oss kommunikasjon mellom de som står i stormen og de som sitter på makta.

En debatt på liv og død

Det er mange diskusjoner i vårt samfunn, bevæpning av politiet er kanskje en av de mest følsomme. Dette er også behørig kritisert av mange selvutnevnte eksperter i kommentarfeltene. Det skrives at følelsesladde politibetjenter ikke må bli hørt. Det har seg imidlertid sånn at debatten er følelsesladd på begge sider og grunnen tror jeg er følgende: Begge argumenterer med død og fordervelse som sitt verstefallsscenario. Dette er utvilsomt meget alvorlig, og således svært tungtveiende argumenter. Men verken motstandere eller forkjempere må gå i den fella at de tror det er de som sitter på den ultimate livreddende løsningen. Sannheten er at både bevæpnet og ubevæpnet politi har scenarioer som kan føre til død og fordervelse. Debatten handler i all sin brutalitet om å velge side. Hvem skal ha størst sjanse i en uforberedt konfrontasjon?

Menneskeliv

Vi kan ikke veie et menneskeliv mot et annet. Likevel mener jeg at det er de som gjør noe galt som skal ta den største risikoen. Det er ikke sånn at den gjennomsnittlige borger blir skutt av politiet hvis vi bevæpnes permanent. Vanlige folk trenger ikke frykte dette, risikoen rammer de som av en eller annen grunn gjør noe de ikke bør. Årsaken til det kan være ondskap, radikalisering, desperasjon, psykisk sykdom eller hva som helst. Sørgelig er det uansett. Jeg anerkjenner den enorme tragedien det er når et menneske blir skutt av politiet. Det vil også være tragisk for politibetjenten som skyter. Men politiet skal uansett ha størst mulig sjanse til å forsvare befolkningen og seg selv.

Våpen er et onde. Da jeg begynte i etaten i 2008, var jeg stolt over å jobbe i et ubevæpnet politi. Jeg var stolt over samfunnet vårt som kunne ha det sånn. Jeg mente at våpen i det store og det hele gjør verden til et verre sted. Det mener jeg fortsatt. Problemet er at vi som alle andre land har et samfunn med en voldelig og brutal side. Vi er ikke forskånet fra alvorlige trusler eller hendelser. De kriminelle bevæpner seg ikke fordi politiet gjorde det først, det er omvendt.

Da jeg søkte Politihøgskolen gjorde jeg det fordi jeg hadde et ønske om å hjelpe og beskytte. Erfaring har vist meg at jeg dessverre ikke lenger kan utføre jobben på en trygg måte uten alle verktøy umiddelbart tilgjengelig. Fremskutt lagring er ikke tilstrekkelig.

Kjære Politidirektorat, kjære Storting. Få fart på prosessen før det går galt. Den riktige men tunge beslutningen dere må ta, er å bevæpne norsk politi permanent. Og det haster.