hits

Etterlysning: Mer ydmyke biskoper

kommentarer

I stedet for å ensidig angripe Sylvi Listhaug burde biskopene vise en større ydmykhet overfor de store og komplekse utfordringene som de ansvarlige politikerne står overfor i møte med den nye misgrasjonsbølgen mot Europa.





Av Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen og forfatter av boken «Fryktens makt»


Både Sylvi Listhaug og biskopene går med kors. Men der stopper også likheten. I hvert fall er det en avgrunn mellom dem i innvandringspolitikken. 
Kirkens hyrder gir statsråden det glatte lag i sine høringssvar i forbindelse med Listhaugs innstrammingsforslag. Innvandringsministeren svarer med å gjenta variasjoner over de karakteristikkene hun tidligere har kommet med om at kirken er «gjennomsyret sosialistisk». Foreløpig er det ingen tegn til avspenning i den geistlig-politiske ordkrigen som har brutt ut om temaet innvandring. 

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp), som tidligere har tordnet mot «godhetstyranniet» i det norske samfunnet, mener Den norske kirke er «gjennomsyret sosialistisk».


Selvfølgelig skal kirken snakke om nestekjærlighet, menneskeverd og omsorgen for de svake. Det har alltid vært kirkens kall. 
Men jeg er likevel skeptisk til det jeg oppfatter som et forsøk på å ta patent på hva som er kristelig, moralsk og etisk riktig i så komplekse og detaljerte politiske spørsmål som den enorme migrasjons- og flyktningstrømmen mot Europa stiller oss ovenfor. Og det er vanskelig å se disse siste bispeutspillene helt frikoblet fra lignende politiske markeringer fra den kanten de siste årene. 


Det har fra bispehold vært snakket om at skattene bør økes, hvor det bør bores og helst ikke bores etter olje og så videre. All denne geistlige politiske høyttenkningen har det til felles at den befinner seg godt ute på venstresiden i det politiske spekteret. 

Les også: Lippestad: - Listhaug har fullstendig misforstått rollen sin


Jeg er redd for at dette siste utspillet vil bidra til en ytterligere fremmedgjøring fra kirkens side overfor brede lag av kirkemedlemmer. I innvandringsspørsmål står jo landets tre største partier for en linje som nå nærmest blir stemplet som et angrep på flyktningers menneskeverd. Er de som stemmer på disse partiene dårligere kristne eller kirkemedlemmer? Faren er i hvert fall stor for at biskopenes uttalelser kan etterlate et slikt inntrykk.


Forslaget om at asylbarn som kommer alene til Norge, skal få saken sin prøvd på nytt når det er 18 år og at de må reise tilbake hvis det ikke lenger er farlig å returnere, er et godt eksempel på hvor kompliserte slike spørsmål er. Dette punktet har møtt massiv bispemotstand. Men har biskopene tenkt godt nok igjennom bakgrunnen for at forslaget er reist?

Bloggen fortsetter under bildet.


Vebjørn Selbekk


Det er jeg ikke så sikker på. I løpet av noen måneder i høst kom det flere tusen enslige barn og unge til Norge. Mange av disse er såkalte «ankerbarn». Unger som sendes ut på en farefull - og potensielt dødelig - ferd av familiene sine. Hvis de kommer seg til Norge eller andre vestlige land i live, kan de fungere som et ankerfeste for hele familien. De kan søke familiegjenforening eller i alle fall sende penger hjem.  


Å sette en stopper for denne typen menneskesmugling - eller skal vi like gjerne si menneskehandel - er også en oppgave som de som sitter med det politiske ansvaret må forholde seg til. Det er viktig å sende ut signaler som gjør det mindre attraktivt å sette barns liv i fare på denne måten. 


I stedet for å stemple slik politikk som nærmest per definisjon umoralsk, burde biskopene vise en større ydmykhet i møte med de store og komplekse utfordringene som de ansvarlige politikerne sitter med. Utfordringer som åpenbart ligger utenfor biskopenes kompetanseområde.