hits

Det gr ikke helt over


Haakon - min frstefdte, vakre snn. Jeg er s glad dette bildet finnes.

Av Bjrg Hexeberg

Februar er ofte en kald mned.Ikke denne februardagen. Detvarforholdsvis snfritt, og vi ankom SiA (Ahus) i plussgrader. Rutinemessige underskelser ble gjort, fr vi ble henvist til en fdestue. I mange timer var vi her.For det meste for oss selv. Vi tre. Mamma, pappa, og deg?en liten en guttp vei ut i verden. I begynnelsenregistrerte jeg de gule, bildelse veggene. Like interessantesom de trre, masseproduserte brdskivenemedporsjonsplegg vi ble tildelt. Gleden over snart f mte deg, overskygget alle kjedelige interirer og trtte, men mettende brdskiver. Endelig var vi fremme, og i trygge hender. Et ukomplisert svangerskap skulle snart vre over.

Les det originale blogginnlegget her.

Senere blir veggeneuvesentlige. Nr alt blir enda vondere. Nr jeg blir mer opptatt av ikke vre her. Jeg fr til slutt epidural og sover et par timer. Detbestemmes at jeg ikke skal forlses med keisersnitt.

Et nytt skift overtar. Vi har vrt her i atten timer. Blikket mitt fester seg ved en av mange sm blodflekker i taket over meg. Jeg hrer hvordan jordmorens stille trer renner ned under kanten av brillene hennes der hun sitter foroverbyd og syr. Det hvite, tynne plastforkleet hennes er rdprikkete. Brillene hennes ogs. Det er mange fremmede her inne. Barnepleier, anestesilege, barnelege, gynekolog, jordmor, sykepleiere. De veksler flakkende blikk seg imellom. Et og annet treffer meg. Stemningen er tung og lydls.

Dette gikk dessverre ikke bra. Barnelegen nrmer seg som i sakte film. Hun legger en hnd p skulderen min. Jeg ligger p ryggen i sengen, stttet opp av store hvite sykehusputer. Bena mine er festet i kalde metallbyler, og jeg har ftt et heklet helseteppe over meg. Jeg tror det er hvitt. Jeg fryser. Mannen min sitter stille p en pinnestol ved min hyre side. Han sier ingenting, men jeg merker at han er trist. Jeg tenker at de forventer at jeg skal grte, s da gjr jeg det. Jeg later som. Alt skjer utenfor meg.

Noen lfter bena mine ut av bylene, snur meg over p siden og bytter ut teppet med en myk dyne. Den er ogs hvit.

Varsomt blir du lagtned i armkroken min. Jeg er s stolt. Du er ubeskrivelig vakker. Masse mrkt hr, velskapt og helt ferdig. Du erakkurat som du skal vre, bortsett fra at du ikke puster. Du lukter nyfdt, du er varm og deilig, og jeg kysser instinktivt det lille hodet ditt, dekket av fuktig hr. De bittesm, lubne fingrene dine har perfekte negler, men de er bl innerst. Du ligger helt stille. S veldig stille. Forsiktig, som for ikke vekke deg, lfter jeg p det ene yelokket ditt. Jeg vil at du skal se meg. En eneste gang. Jeg vil se deg. En eneste gang. Detmrkebl blikket ditt ser bareinn i evigheten.

Jeg er usigelig sliten, og det eneste jeg vil er sove. Sammen med deg, s lenge jeg kan. Kanskje det vonde gr over da?

S mye jeg har grtt etterp. S mange trer.Befriende trer, sinte trer, vemodige trer og latterfylte trer. Vonde og gode.

Sorgen over miste et barn gr aldri helt over. Tiden leger ikke alle sr. Men det blir bedre nr man snakker om det. Jeg lover.

I mange r har jeg gjort nettopp det. Snakket i stykker sorgen. Jeg foretrekker si det som det er. ?Jeg har fire snner, tre av dem lever?. Jeg er like stolt av dem alle. Noen stiller flere sprsml, noen fr medlidenhet i blikket, noen klemmer eller klapper p meg, noen skifter tema og noen grter. Jeg setter pris p det, uansett reaksjonsform.Andre pner seg og deler sin egen sorg. Det setter jeg svrt stor pris p.Det tungeman brer p blir veldig mye letterenr man deler.

Alle reaksjoner er like naturlige,ogi mitt hodefinnes det ingen fasit for hvordan man skal srge eller mte srgende.Jeg sitternaturligvisikke med svaretp hvordan andre skal hndteredette, men hvis du skulle oppleve at noen du kjenner mister et barn, har jeg lyst til si en liten ting. Ikke g utenom. Du behver ikke si noe fornuftig, du kan bare klappe litt p en arm eller gi en klem. Ikke vr redd for grte s andre ser det.Vg vise omtanke, og vre et medmenneske. Det er helt ufarlig. Det er heller ingen krise om densrgende m grte litt. Jeg synes det er bedre mtte grte en gang ekstra, enn oppleve at folk ikke vger vise omtanke, eller snur og gr en annen veinr de mter meg i butikken.

Verden gr videre,bareikke med en gang.

Det er ogs snn at man ikke er trist hele tiden.Nr man har en god dag, ler og smiler, s er det greit le med. Kanskje er denne dagen s fin at den ikke trenger brukes til sorg.Du kan likevel gi en ekstra klem.Nr det har gtt en god stund, til og med etter mange r, kan det for eksempel vre mye omtanke i et sprsml om hvordan det gr, om man sammenligner barnet som dde medde andrebarna man eventuelt har, ellerom man lurer p hvordan dette barnet ville vrt i dag.

For hver gang jegdelermin historie, som naturlig nok er mye lenger enn det jeg forteller her, s blir det mindre vondt. Jeg har tilgitt den fatale beslutningen om ikke foreta det livreddende keisersnittet. Det hjelper ingen vre bitter. I stedetfryder jeg meg daglig over de tre levende guttene jeg har i livet mitt, og grter litt for Haakon nr jeg trenger det.

Jeg definerer meg heller ikke ut fra hva jeg har opplevd. Jegerikke sorgen over et tapt barn. Jeg er fortsatt Bjrg,bagasjen min er bare litt tyngre. Spesielt i dag.

I dag ville du fylt 27 r, Haakon. Du er akkurat den samme.Du blir aldri strre. Du blir heller aldri glemt. Sorgen er til leve med, og jeg tenker p deg ofte. Du skal vite du var nsket, du skal vite du er elsket. Akkurat som de tre yngre brdrene dine som kaller deg storebror.

Mamma

Innlegget ble frst publisert i bloggen til Bjrg Hexeberg.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar