hits

Sykt upopulær

Se for deg at du er på skoleball og alle i klassen får danse, utenom deg. Du blir stående alene, utenfor, mens de andre storkoser seg.



Hans Christian Lillehagen, generalsekretær i ExtraStiftelsen.

Eller hva om det var juletrefest og nissen hadde med gaver til alle barna, utenom ditt. At ditt barn ble avvist, og bedt om å tre ned fra nissens fang?

Det gjør vondt i hjerterota å tenke på det. Selv om vi ikke liker å tro at den typen urettferdighet eksisterer i et av verdens beste land å bo i, så eksisterer det i aller høyeste grad et uformelt prestisjehierarki av sykdommer i Norge. Norsk forskning viser at psykisk sykdom, ME, rusavhengighet og geriatriske sykdommer blir vurdert som mindreverdige.

- Det fremstår helt klart at det er innebygget en urettferdighet i dette. Geriatri er for eksempel et fagfelt med relativt lav prestisje, men som blir ekstremt viktig fremover. Da har det stor betydning når færre søker denne videreutdanningen, sier professor Dag Album til Aftenposten.

Album har forsket på sykdom og prestisje i over 25 år. Prestisjeforskningen er gjennomført både blant leger og helsepersonell, samt blant organisasjoner som representerer syke og funksjonshemmede. Resultatene er entydig og viser at hierarkiet samsvarer både blant legene og organisasjonene.

Forskere mener også at denne rangeringen av sykdommer påvirker hvilke pasientgrupper som får størst ressurser og best oppfølging.

For er man så uheldig å bli rammet av en «upopulær» sykdom, så må man i tillegg til å håndtere selve diagnosen, bruke tid, krefter og ressurser på å kjempe mot fordommer og uvitenhet. Dette kan være veldig krevende.

31 av de største helse- og pasientorganisasjonene i Norge står bak frivillighetens egen stiftelse, ExtraStiftelsen. Med godt over én million medlemmer har disse førstehåndskunnskap om møtet med det norske helsevesenet, og dessverre er det altfor mange som opplever å bli møtt med manglende kunnskap og forståelse.

Særlig vanskelig blir det når dette gjelder en majoritet av dem som opplever å bli syke.

Kreft, hjerte- og karsykdommer representerer fortsatt de vanligste dødsårsakene i befolkningen som helhet, og her opplever vi en stabilisering og nedgang i statistikken. Stadig bedre behandling, takket være forskning og langvarig innsats er trolig årsaken til at pasienter som blir rammet av disse sykdommene nå har større overlevelsesprosent enn tidligere. Det er fantastisk!

Samtidig øker antallet psykisk syke uføre, og antallet av oss som dør med demens. Parallelt vet vi at geriatri og psykiske lidelser rangerer nederst på prioriteringsskalaen, både i helsevesenet og i samfunnet for øvrig. Det betyr færre ressurser, mindre forskning og dårligere behandling for pasienten. I tillegg til de store personlige belastningene, er dette veldig kostbart for samfunnet.

Innlegget fortsetter under bildet.

woman frustrated and covered with hands on face, selective focus

Antallet unge uføre har økt kraftig de siste årene. Psykiske lidelser er den dominerende diagnosen for de aller fleste uføre under 35 år, og andelen er økende. I tillegg har unge uføre en svært lang vei tilbake til arbeidslivet, og mange forblir uføre resten av livet. Tall fra NAV viser at en person som blir ufør når han er 25 år, og ikke kommer tilbake i arbeid, vil få utbetalt 9,9 millioner kroner i trygd regnet i 2015-kroner. I tillegg kommer tapte skatteinntekter, som følge at vedkommende ikke er i jobb. Kostnadene er betydelige for samfunnet, og enorme for den enkelte.

Kan man tenke seg at dette er penger som isteden kan brukes på forskning, rehabilitering og forebygging? Kan man sørge for økte ressurser til psykisk helse- og rusfeltet, slik at flere kan bli friske og komme tilbake i arbeidslivet? Eller enda bedre, kan innsatsen endres eller intensiveres for å forebygge psykisk sykdom?

Tirsdag førstkommende arrangeres konferansen LEV VEL, som i år tar for seg prestisjehierarkiet i Helse-Norge. Med anerkjente forskere, pasienter og politikere ønsker vi å sette fokus på kanskje den største helseutfordringen i Norge; Hvordan skal vi sørge for at alle diagnoser i større grad kan likestilles, og at pasienter, uavhengig av diagnose, får den samme behandlingen i helsevesenet? Det handler om å ta flere diagnoser på alvor, ikke nødvendigvis å prioritere ned den behandlingen som er god og opplever stadig bedre resultater.

En vanskelig utfordring, har ingen enkel løsning, heller ikke denne. Også blant deltakerne på konferansen foreslås ulike løsninger, og det er grunn til å tro at resepten til medisinen har flere komponenter. Sikkert er det uansett at mange instanser må jobbe sammen, og det vil kreve investeringer og nytenking, for på å sikt å få til en løsning som er tilfredsstillende, både for den enkelte og for samfunnet. Her spiller de frivillige organisasjonene en viktig rolle.

Politisk handling må til for å sette av midler til kunnskaputvikling og gode tiltak. Men vi kommer ingen vei om kunnskapen ikke tas i bruk, og om de som arbeider i helsetjenesten og NAV ikke ser hele mennesket. Vi vet mye om hva som fungerer best, men mye gjenstår også. Noen kommer aldri til å bli helt friske, og det må være en plass i samfunnet for dem og. Vi trenger et samfunn som tar innbyggerne på alvor. Det er ikke oss og dem - det er vi som må løse utfordringene i fellesskap. Som pasienter, behandlere, pårørende, medmennesker og beslutningstakere.

For vi kan ikke tillate at helsevesenet takker nei til å danse med de svakeste.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar