hits

Er den aktuelle globaliseringen hovedårsaken til problemene?



Av Endre Haraldseide (cand.agric)

Innenfor EU har vi et felles marked med frihandel som bygger på mye av den samme filosofien som globaliseringen.

Avtaler om frihandel høres i utgangspunktet veldig befriende ut. Men er det det? Hvilke konsekvenser har de? Mange, både positive og negative. Jeg vil her peke på noen negative som kan være en del av forklaringen på den vanskelige økonomiske situasjonen vi har internasjonalt, og som det enkelte land erfarer på svært ulike vis.

Med globalisering følger nær fri bevegelse av kapital, og internasjonalisering av selskaper er vanlig. Dette gir et godt grunnlag for å drive rovdrift på fjerntliggende naturresurser og grov utnyttelse av arbeidskraft - «ut av syne, ut av sinn».

Frihandelsavtaler for forskjellige områder og varegrupper betyr i praksis fjerning av ulike handelsrestriksjoner, først og fremst senkning eller total fjerning av tollmurer. Også felles normer og standardiseringer er en del av bildet. I en verden med svært store forskjeller i levestandard, sosiale ordninger, krav til HMS, miljøstandarder, generelle rettigheter for arbeidstakere, vilkårene for matproduksjon osv., blir konsekvensen av manglende tollbariærer meget dramatisk, og den globale økonomiske veven er nå i sterk ubalanse.

Kan vi finne sammenhenger som kan forklare problemene, er det rimelig å anta at vi også kan gjøre tiltak som vil forbedre situasjonen.

Mye av den tradisjonelle produksjonen av forbruksvarer er flyttet til lavkostland i Østen.

Man kan da spørre: Hva skal vi produsere i Europa og resten av Vesten? I en globaliseringskontekst er svaret kun det som vi klarer å produsere billigere enn et hvilket som helst annet land, dette kan da være bortimot ingenting, og vi er på god vei. Når produksjonen går ned i de tradisjonelle industrilandene, arbeidsledigheten blir stor og handelsbalansen blir negativ, har disse etter hvert heller ikke midler til å importere, fra lavkostlandene, den ønskede mengden av varer som de tidligere selv produsert. En ekstra utfordring kommer i kjølvannet av stor arbeidsledighet. For hver arbeidsledig må det et visst antall personer i arbeid for å dekke samfunnets trygdeytelser til de som til en hver tid går ledige. I tillegg til den tragedien det er for den enkelte å miste arbeidet eller faktisk aldri komme i arbeid, fører ledigheten til en farlig sosialt og politisk ubalanse. Det er meget alvorlig, og kan neppe være bærekraftig.

Farene er like stor i de landene som produserer billigvarer vesentlig for eksport. Dersom de ikke utvikler et betydelig hjemmemarked og eksporten til de vestlige landene går under et visst nivå, kan de oppleve store økonomiske problem med stor arbeidsledighet som kan føre til alvorlige sosiale spenninger og politiske konflikter. Dette ville også kunne gi et kraftig fall i prisene på råvarer, som olje og metaller, og dermed i vesentlig grad forsterke krisen. Dagens situasjon tyder på at denne prosessen nå er i ferd med å manifestere seg.

Ser vi på EU spesielt er problemene ved globalisering blitt forsterket ved å åpne opp for et fritt arbeidsmarked innad i organisasjonen. Dette gjelder også Efta landene etter at EØS- avtalen ble inngått.

De markerte ulikhetene i lønn og sosiale ytelser innenfor EU og Efta (EØS-området) fører til store bevegelser av arbeidskraft fra lavkostlandene i øst mot vest. Konsekvensen er at mange, ikke minst fagarbeidere, som er bærere av meget solid historisk forankret fagkunnskap nå smuldrer opp, da de blir utkonkurrert av billig arbeidskraft med, en til tider, opportunistisk inntreden i faget. Denne prosessen hindrer lokal rekrutering til handverkeryrkene i de opprinnelige EU-landene. Det samme skjer i Efta. Dette fører til at store deler av Europa stå igjen med et rudimentært kunnskaps- og arbeidsliv uten lokal forankring. Handverk og anlegg blir hardest rammet. (NB: Sveits som et Efta land er ikke medlem av EØS). I tillegg får gjestarbeiderne med seg sosiale rettigheter samtidig som prosessen er med å bygge ned soliditeten til de landene som i en periode har sysselsatt dem. Dette er ingen kritikk av gjestearbeiderne, kun en konstatering av følgene av regelverket i EØS området.

En kritikkverdig konsekvens er derimot fremveksten av ulike firma som ikke oppfyller lovpålagte minstenormer for lønn og arbeidsbetingelser. Disse firmaene er det meget ressurskrevende å kontrollere, og de vinner stadig kontrakter, både private og offentlige. Dette fenomenet er også godt kjent i Norge.

De landene som er i Schengenområdet har i tillegg en stor ekstra utfordring da den frie bevegelsen av personer mellom Schengenlandene er som skapt for internasjonal kriminalitet, utført av enkeltindivider eller i organisert form. Min vurdering er at ingen annen «gruppe» har bedre nytte av Schengen-avtalen enn de kriminelle. Det spørs om den bekvemmelighet det medfører for menigmann å bevege seg uten grensekontroll innen Europa oppveier andre negative konsekvenser avtalen ellers fører til?  Europa er enda ikke modent for denne avtalen da den økonomiske situasjonen og de sosiale ytelsene varierer for mye fra land til land. Hele avtalen bør evalueres, og deretter eventuelt justeres eller skrotes.

Vi har tydeligvis kommet opp i et uføre. Dette virker svært «vondartet».  De institusjonene, politiske og byråkratiske, som har produsert de ulike regelverkene for globalisering, inkludert organiseringen av EU, EØS- og Schengen-avtalen, gir inntrykk av å være mer eller mindre ute av stand til å reformere sine tidligere prestasjoner. De styres av personer som er bærere av tidsånden. Et eventuelt prestisjetap ved å måtte innrømme at en kraftig justering av prinsippene må til for å snu utviklingen til det beste for folk flest taler også mot at noe særlig positivt kommer til å skje med det første.

Kanskje det er en viss form for fatalisme som står i veien for å se etter nødvendige reformer? Vi kjenner jo alle til begrepet konjunkturer. De har historisk blitt tolket som naturlige svingninger. Uansett hvilke økonomisk system som blir praktisert vil det nok være en eller annen form for konjunktursvingninger som er vanskelige å forklare.  Likevel må de nødvendigvis være en konsekvens av hvilke spilleregler som til enhver tid gjelder. Nå har vi et sett regler for internasjonalt handelssamkvem som ikke synes å være i nærheten av kunne generere en anstendig velferd for flest mulig, snarere tvert imot. Det vi ser nå, er resultatet av en lang utvikling, og kan ikke bortforklares med svingninger i konjunkturene. Arbeidsledigheten nå, må kunne betraktes som strukturell og kjennetegnes ved at den er langsiktig. Den kan logisk nok bare bekjempes med relevante strukturelle forandringer. Vi lever i et system som ligger tett opp til ren superkapitalisme. Det mest gunstige anbudet og den størst fortjeneste vinner alltid. Konsekvensen blir som nevnt flytting av produksjonene til lavkostland der arbeiderne ofte blir grovt utnytter, mens arbeidsledigheten øker i tradisjonelle industriland.

Det blir nå forsøkt framforhandlet en ny frihandelsavtale, The «Transatlantic Trade and Investment Partnership» (TTIP) mellom US og EU. Dette viser at våre ledere er i ferd med å forsterke de faktorene som, etter min vurdering, har ført oss inn i det globale økonomiske uføret.  Som et eksempel på grunnprinsippene som intensjonen for inngåelse av avtalen bygger på er ønsket om å innføre en såkalt «investor-stat tvisteløsning» slik at selskaper kan saksøke land. Selv om dette muligens i visse tilfeller kan være positivt og rimelig, tar det bort enhver tvil om at det er bedriftenes ve og vel som først og fremst legger premissene for internasjonal frihandel.  Det er en illusjon at det er omsorgen for velferden til den enkelte verdensborger som er motivet. En eventuell avtale vil nok også omfatter hele EØS området.

Forskrift om offentlige anskaffelser som bygger på Loven om offentlig anskaffelse vedtatt i 2006, er basert på en rekke EØS forordninger har som formål:

«Å bidra til økt verdiskapning i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling. Forskriften skal også bidra til at det offentlige opptrer med stor integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte.»

Som vi ser er intensjonene upåklagelige, men en av konsekvensene er at lokale, bedrifter lett taper i konkurransen om anbudene som ofte vinnes av større bedrifter uten lokal kunnskap og tilknytning. Denne forskriften, er også en del av globaliseringstrollet som over alt legges press på viktige deler av det lokale næringslivet og setter arbeidsplasser og tradisjonell bosetting i fare.

Alt drar i samme retning. Mer og mer blir «langreist» og anonymt. Lokal tilhørighet og identitet blir stadig svekket. «Vi» blir lydige og nyttige brikker i den store internasjonale handelsveven, der nær alle internasjonale avtaler om handel legger til rette for at selskaper og bedrifter får fritt spillerom med mål å maksimere utbyttet.

Relevant link

http://www.aftenposten.no/okonomi/Soppelet-ditt-ma-bli-kortreist_-mener-avfallsbransjen-8082692.html 

Generelt kan man spørre hvor kunnskapen kommer fra som sier at velferden i et høykostland land øker når man stadig må gi fra seg arbeidsplasser til et lavkostland? Her kan man innvende at tapte arbeidsplasser i industrilandene blir erstattet med andre. Dette går til visst punkt, men som nå tydeligvis er passert. Jeg er naturligvis for velferdsutvikling i lavkostland, men dersom velferden i disse landene i stor grad skal bygge på å tappe tradisjonelle industriland for arbeidsplasser som man ikke klarer å erstattete med nye, så er den ikke bærekraftig. Der mener jeg å se at vi er vi nå.

Kardinalfeilen for EU, etter mitt syn, er at organisasjonen, så vidt jeg vet, ikke har definert et optimum i arbeidsdeltakelse som overordnet mål der de andre overenskomstene og prinsippene må være i harmoni med dette. Hvor et eventuelt optimum for arbeidsledighet skulle ligge, ville nok være gjenstand for diskusjon, men det ligger under nivået av arbeidsledighet som etter normale vurderinger trenger offensive og kostbare arbeidsmarkedstiltak. Erfaringene med praktiseringen av de fire frihetene: fri bevegelse av varer, -tjenester, -kapital og - personer tyder ikke på at de er egnede verktøy for å bygge et velferdssamfunn. EØS-området har definert mange rettigheter for arbeidstakere og tiltak mot arbeidsledighet i sitt regelverk. Disse blir da meget viktige i forsøket på å døyve de økonomiske konsekvensene og de sosiale lidelsene som systemet selv genererer i form av stor ledighet.

Innføringen av Euroen, ser ut til å ha forsterket labilitetene og misæren som hersker i deler av EU.  Den har vist seg å bygge mer på antagelsen om at det bekvemme ved å ha en felles valuta i seg selv, ville ha en reell, varig og positiv økonomisk effekt, enn grunnleggende økonomiske og politiske forutsetninger for en felles valuta.

Et eksempel som viser noe av problematikken rundt frihandel er hva som ville skjedd dersom EU ikke hadde toll på kvitløk. Da ville trolig nær all kvitløken som ble omsatt og produsert i EU blitt erstattet med importert fra Kina eller et annet lavkostland, og arbeidsplassene knyttet til denne produksjonen flyttet dit. I Norge, har vi ingen salgsproduksjon av kvitløk å beskytte, altså ingen toll, og vi får vår kvitløk fra Kina. Her mener jeg både Norge og EU fører en rett politikk. Jeg har også samme forståelse for den norske ostetollen som for EUs toll på kvitløk. Det vi så av negative reksjoner både nasjonalt og fra EUs side bygde på en indignasjon over at den norske regjering gikk i mot frihandel, og i Norge selvfølgelig også ønske om billig ost. Når vi ser på dette eksempel er det tydelig at reaksjonene fra EU egentlig var dobbeltmoralsk. Lignende refleksjoner kan anvendes på store deler av verdenshandelen.

Interessant om toll på hvitløk:

http://www.nrk.no/ostfold/svenskene-lukter-ny-smuglertrend-1.7220901 

Jeg mener å se at globaliseringen, slik den blir praktisert nå, er hovedårsaken til de økonomiske problemene verden stå overfor, og at mer tradisjonell globalisering, altså nye frihandelsavtaler i sum vil forsterke de problemene som allerede eksisterer. Summen av vektorene (retning og styrke) i regelverket for internasjonal handel gir en resultant som peker mot økt sentralisering, mindre lokal forankring av næringslivet, maksimering av eierutbytte bygd på dårlig eller tilfeldige kår for de som får arbeid, nær ukontrollert forbruk av naturresurser, økt arbeidsledighet i tradisjonelle industriland som resulterer i sosiale og politiske spenninger.

Det er også innlysende at en "uhemmet" transport av varer er med på å øke menneskehetens CO2- avtrykk. Et spektakulært eksempel på dette er at norsk fisk som skal selges på hjemmemarkedet blir sendt tur-retur Kina for filetering.

Konklusjon:

Globalisering kommer vi ikke unna, og den må ha som mål at den gir det enkelte land eller sammenslutning av land en reell mulighet til å utvikle en bærekraftig økonomi, anstendig utkomme for den enkelte, og en optimal deltakelse i arbeidslivet samtidig som miljøet blir ivaretatt.  På dette grunnlaget bør ansvarlige politikere starte et internasjonalt samarbeid med mål å justere avtaleverket som styrer globaliseringen slik at ønskede resultater kan bli realiserte. FNs nettopp vedtatte 17 bærekraftsmål utgjør en meget god målbeskrivelse for en framtidig globalisering. Denne prosessen blir selvfølgelig meget vanskelig, men har vi/verden noe valg?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar