hits

Som fanden leser Bibelen

Det er ikke lenger nok forsvare kontroversielle stemmers rett til ytre seg. N m du vre enig med dem ogs.


Foto: Trygve Indrelid


Av: Joacim Lund, kommentator

I gr ble jeg gjort oppmerksom p et blogginnlegg p Human Rights Service. Det var tre muslimer som hadde skrevet den, opplyste Nettavisen (ikke helt riktig, men samme det), og lurte p om jeg hadde lyst til kommentere det som str der. Gjerne det, ettersom det er meg de retter skytset mot. La oss begynne med overskriften: Den 12. landeplage: journalister som med forakt og uten fakta gyver ls p medborgere? Jss. Var det virkelig det jeg gjorde?

Les ogs: Den 12. landeplage: journalister som med forakt og uten fakta gyver ls p medborgere?

Et forsvar for Storhaug

Blogginnlegget, som er skrevet av Lily Bandehy, Cemal Knudsen Yucel og Mahmoud Farahmand, hevder alts at en kommentar jeg skrev i Aftenposten 11. november er et angrep p Hege Storhaug. Min tittel var slik: Hege Storhaug kan si hva hun vil. Ingressen, rett under, var slik: Den som virkelig fortjener en smekk, er et styremedlem i Norges Unge Muslimer. Innholdet i kommentaren er et forsvar av Storhaugs rett til si hva hun mener. Bakteppet var at noen, blant annet et styremedlem i Norges Unge Muslimer, hadde klart f henne midlertidig utestengt fra Facebook, og skrt av det i sosiale medier. Det synes jeg er forkastelig. Ytringsfriheten gjelder ikke bare stemmer vi liker. Og her nrmer vi oss poenget.

Storhaugs faktiske ytringer

Ettersom de tre forfatterne av blogginnlegget etterlyser fakta, passer det opplyse om at Hege Storhaug blant annet kalte det et kultursvik overfor nasjonen da statsminister Erna Solberg beskte en mosk. I samme sak understreket hun at muslimene Solberg beskte er norske borgere p papiret, men ikke i vr verdimessige nd. I sommer s Storhaug i krystallkulen, og varslet om at 8000 IS-sympatisrer var i ferd med flomme inn over grensene. Senest i gr skrev Storhaug i Dagbladet at Vrt lederskap skulle aldri tillatt etablering av moskeer. Det er ikke bare religionskritikk. Det slr en strek over at religionsfrihet er en sentral menneskerettighet (p engelsk human right), nedfelt i norsk lov, og at vi har hatt forsamlingsfrihet i Norge i snart 200 r. Er det noe som er i vr verdimessige nd, er det disse tingene.

Storhaug har beklaget bde angrepet p statsministeren og IS-visjonen i krystallkulen fra i sommer, s hun kan umulig vre uenig i at hun n og da mister hodet og blir for dry. Pytt. Er det s farlig, da?

Viktigheten av tilhrighet

I forrige uke holdt statsviter og Harvard-professor Robert D. Putnam en forelesning i Oslo. Sndag, i lys av terrorhandlingene i Paris, oppsummerte UiO-rektor Ole Petter Ottersen Putnams forelesning p denne mten: Putnam snakker om sense of connection - det vi vil kalle tilhrighet, selve motsatsen til segregering. Jeg mener han berrer noen av de dypeste rsakene til den polariseringen og terroren som vi ser i dagens Europa: De som ikke finner tilhrighet innenfor vrt velferdssamfunn, kan komme til finne tilhrighet i de gruppene som vil bekjempe det.

Splittende og polariserende

Min mening er at en del av Storhaugs utspill er polariserende og sprer frykt og fordommer, og at det ikke bare er lite fruktbart, men ogs kan f noen uheldige konsekvenser. Lily Bandehy, en av de tre som har skrevet blogginnlegget p Rights.no, la for vrig i sin tid skylden for 22. juli-angrepet p Thomas Hylland Eriksen i en kronikk i Aftenposten. Det er et utspill i samme verden, synes jeg. Slike utspill er designet for vekke oppsikt. Da kan man ikke forlange at alle skal like dem. S til den siste, antydende linjen i bloggen, i dramatisk kursiv: Innlegget ble refusert av Aftenposten.

Ingen knebling

I Aftenposten er det solide tradisjoner for publisere innlegg som er kritiske til ytringer fra avisens egne kommentatorer. Som kommentator har jeg ingen innflytelse over det. Jeg visste heller ikke om dette innlegget fr jeg s det p Rights.no, og jeg leste nederst i teksten at det var refusert. I en Facebook-trd i gr kveld s jeg at Aftenpostens debattredaktr Erik Tornes forklarte hvorfor. Det var fordi han allerede hadde sagt ja til et innlegg med et lignende innhold, alts kritikk av min kommentar. Vi hadde tatt Bandehys innlegg hvis hun hadde levert tidligere eller hadde varslet oss om innlegget tidligere, skrev Tornes. Det er en raus debattkultur. Vi tler uenighet.

Legitime bekymringer

Jeg skriver ingen steder at alt Hege Storhaug sier er tull. Jeg nevner eksempler p tull, men kunne selvsagt vrt tydeligere p at hun ogs skriver mer serise saker og kan mye om sitt felt. For det er ogs fakta. Temaene hun er opptatt av er viktige. Bekymringer for hvordan en stor strm av flyktninger over landegrensene pvirker oss, er helt legitime, ikke minst i lys av utviklingen i Europa. Religionskritikk er selvsagt OK. Men den kan utves p ulike mter.

Poenget med skrive at jeg ikke liker Hege Storhaug, var nettopp understreke at jeg likevel forsvarer hennes rett til ytre seg (for vrig et prinsipp Storhaug-fans godt kan notere seg, gjennom 20 r som journalist har jeg sjelden ftt s mye hat og trusler).

Storhaug kan si hva hun vil

Et forsvarsskrift for Hege Storhaugs rett til ytre seg, uten mtte oppleve bli utestengt eller kneblet, kan umulig kvalifisere til det de tre kaller en intellektuell nedsmelting eller grove etiske overtramp. Med mindre noen leser det som fanden leser Bibelen, da.

Vil du kommentere dette innlegget? Det kan gjres her.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar