hits

Hvor kommer feigheten fra?

kommentarer


Faksimile fra Jyllandsposten

En dansk tegner laget 2005 en harmløs karikatur i en avis. Ingen ting skjedde. Folk flirte eller trakk på skuldrene.

Av Pål Veiden, lærer og sosiolog ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Så bestemte noen islamister seg for at de var dødelig fornærmet. De satte i scene et opprør. Og resten av historien kjenner vi.

Ti år etter: Ibsenfestival i Norge. Tegneren Lars Vilks er invitert. Han har betalt prisen for det selvfølgelige: ytringsfrihet. Trusler, drapsforsøk, livvakter hele døgnet. Helge Rønning er medieprofessor på Blindern. Et klassisk medlem av det som kalles -68-generasjonen. Du vet de som gjorde opprør mot autoriteter, både på universitetet og i samfunnet ellers. I dag er de maktens voktere.

Helge Rønning uttaler at Vilks er en provokatør, at han er barnslig og at han ikke skulle vært invitert på Ibsenfestivalen. Spørsmål: Hvor kommer Rønnings feighet fra? Hva skyldes aggresjonen mot offeret, og en «forståelse» for det autoritære. Rønning er riktignok professor i noe så løst som «medier», men likevel, hvorfor er mannen så feig? Her er et forsøk på forklaring.

Bakteppet er den enorme velferdsvekst som ikke minst den såkalte «68-generasjonen» opplevde. Jeg tror årsaken ligger i den enorme trygghet på samfunnet. Folk som Rønning har aldri opplevd et fnugg av usikkerhet: trygg godt betalt jobb på et universitet som gir glimrende arbeidsmuligheter. Du er rett og slett fristilt fra samfunnet rundt deg, og kan derfor i enda større grad tordne mot det, vel vitende om at det du sier aldri får konsekvenser. Det er akademiske øvelser.

Feigheten er banal: en mann tegner en tegning, derfor må han dø. Mener noen. Av de fleste blir slike personer betraktet som psykiatriske tilfeller, alternativt gale fanatikere. Men ikke av den feige. Han kobler på sitt språk: snakk om noe annet, se noe annet enn det som ligger foran nesetippen; nemlig at en tegner skal dø på grunn av en tegning. Igjen: det handler selvfølgelig ikke om respekt. Det er bare en snakkemåte.

Dagbladets Finn Graff tegnet Erna Solberg som pulende gris. Mindre elegant, mer nedrig og dumt kan det ikke gjøres. Han ville ikke tegne Muhammed sa Graff. Nei, naturlig nok. Han er redd og jeg klandrer han ikke. Annerledes med Rønning. Han er feig, men feigheten må begrunnes og akademikere behersker språket: snakk om noe annet! Snakk om Vilks provokasjon, hans barnslige oppførsel. Å drive gjøn med verdens for tiden mest aggressive undertrykkingsmakt ? islam ? er altså unødvendig provokasjon! Gudene må vite hva Rønning hadde ment om Hitler i 1933? Vise mannen respekt og ikke lage provoserende vitsetegninger?


Pål Veiden. Foto Privat.

Feigheten er et valg, som språklig må begrunnes. Rønning er god på det. Redsel er menneskelig og jeg skal ikke påstå at jeg som karikaturtegner hadde kastet meg over Muhammed, selv om hans tilhengere roper på latterliggjøring og ironi. En gang var visstnok humoren et våpen mot det autoritære, i dag roper man på «respekt». Et annet utbredt ord er «forståelse». Det er viktig å forstå hvor fornærmet folk blir.

68-årene ? i den grad man kan snakke om en slik generasjon ? begynte med opprør, og sluttet med tilpasning og ideologi. Rønning er den naturlige leder for feige akademikere som Norge ser ut til å produsere i hopetall. Igjen: feigheten er basert på at norsk stabilitet blir opprettholdt. Det er ingen naturlov. Bryter norsk stabilitet sammen, vil feigheten bli konfrontert, 68-språket vil bryte sammen og selv Oslo Vest vil bli berørt. Så lenge vi ikke er der, vil Rønning og co snakke videre. I alle kanaler.

Det finnes et gammelt begrep som lyder «frittsvevende intellektuelle». Dette siktes det til at intellektuelle kan ha avstand til makten, og derfor kritisere den. Det er den samme logikk som lå til grunn for at folk tidligere nærmest var uoppsigelige ved universitetene: de skulle være trygge på at deres forskning og tenkning kunne fortsette tross kritikk av stat og makt. I dag trenger man ikke slike regler, for universitetsintellektuelle kappes om å løpe etter tidsånden. De plaprer om «mangfold» på en abstrakt måte, og trekker seg tilbake straks det blir snakk om konkrete episoder der folk uttrykker det som var uproblematisk i 1980, men som i dag er «respektløst». Da bedre å skrive noe nedsettende om Hege Storhaug og hvor innmari slem og dum hun er. For ikke å snakke om denne dansken da, som er frekk nok til å tegne noe som noen ikke liker.

Sannsynligvis ? men dette er selvfølgelig en spekulasjon ? er feigheten et sosialpsykologisk fenomen: et indre raseri i Rønning co, et hat mot alt fra høyrefolk og FRPere og deres egen foreldregenerasjon. Feigheten er mulig for den har sitt publikum. De som instinktivt hater USA, Vesten, og «det borgerlige samfunn». Sosiologen Sigurd Skirbekk sa for mange år siden at det er et spørsmål om kulturelle koder: et tolkningsmønster. Den 3. Verden ? som det het den gang ? er som kjent et evig offer, Vesten har skylden, og når denne 3. verden reiser seg i protest mot noen tegninger i en dansk avis, ja da er det et rettferdig oppfør. Uansett. Det er de lukkede koder fra -68-intelektuelle, folk som tiden og virkeligheten har løpt fra for lengst. Rønnings feighet er sannsynligvis begynnelsen på dens forhåpentligvis ikke altfor lange svanesang. Slik sett kommer det kanskje noe godt ut av denne feighetens blottlegging.