I Nobels tjeneste, eller?


Geir Lundestad (bak) og Thorbjørn Jagland. Foto: Vegard Wivestad Grøtt/NTB scanpix

 

Av: Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter

Større åpenhet rundt Nobels fredspris er absolutt av det gode, det tette hemmeligholdet hører en annen tid til. Og tausheten kan i hvert fall bare gå på selve uttaket av prisvinner, ikke alle mulige andre spørsmål , for eksempel om ledernes og medlemmenes holdninger og egnethet. Lundestad kan fremtre som åpen og frimodig, men han er påfallende uvillig til å gå inn på de viktigste spørsmålene - om formålet med det hele. Han er helt taus om Nobels visjon, prisen som verktøy i samtidens mest brennende spørsmål om å få slutt på våpenkappløp gjennom et globalt samarbeid mellom nasjonene.

Man leter også forgjeves etter åpenhet om Lundestads store nederlag. Kontrollen over tildelingene er fra 2012 overført til Sverige. Nobelstiftelsen bekreftet i mars 2012 å ville følge svensk lov, og fikk dermed en offentlig gransking henlagt. Like etter ba stiftelsen, etter norsk ønske, om å bli fritatt for å overprøve valget av prisvinnere. Lundestad hevder (s. 292) at dette ikke er avklart. Har han virkelig ikke fått med seg at de svenske stiftelsesmyndigheter gikk mot? At det norske ønsket ble endelig avslått i mars 2014, av Kammarkollegiet, ligger fritt tilgjengelig for alle på nobelwill.org. Der vil man også finne en full liste over de 25 nominerte som er kvalifiserte til å vinne prisen for 2015 - med de fulle nominasjoner, et stoff som hittil har vært strengt hemmelig.

Hvorfor har Lundestad ansett dette materialet uten interesse for sine lesere? Forklaringen ligger i at han i sin bok - som i hele sin tjenestetid som Nobelsekretær - velger den mest vanntette taushet om hva Nobel selv ville med "prisen for fredsforkjempere". Om dette fins det ikke et sant ord i hele boken, ja selve Nobels ord, fredsforkjempere, er konsekvent bannlyst. Sikkert fordi dette begrepet ikke etterlater noe rom for tvil om hva slags prisvinnere Nobel hadde i tankene. Det siste de norske ansvarlige for forvaltningen av prisen har ønsket å snakke om er Nobels egne ord, hva han mente med dem - og den juridiske betydningen av dette.

Lundestad gjentar i boken at Nobel var en sammensatt mann og at hans syn på fredspolitikken vekslet over tid. Han nekter å akseptere at dette er irrelevant. Det som teller er at Nobel la tvilen bak seg og skrev testament til fordel for Bertha von Suttner og hennes politiske venner, den fredsbevegelsen som gikk inn for et globalt samarbeid mellom nasjonene om folkerett og nedrustning. Lundestad kom en gang løpende etter meg i NRK, viftet med min bok og viste med begeistring at han hadde funnet en feil bakerst i boken - i beskrivelsen av Rene Cassin. Men feil i det sentrale, det jeg skriver om Nobels idé og fredsvisjon, har han aldri påvist.

Tvert i mot, han har valgt grep som man skulle tro var mot alle instinkter hos en historieprofessor. Når han så åpenbart står uten motargumenter nøyer han seg ikke med å unngå temaet. Og ikke med avsporinger og unøyaktigheter. Historieprofessoren serverer direkte usannheter. Han hevder for eksempel at mitt syn på Nobels vilje ikke har støtte noe sted. Dette resirkulerer han i sin bok, til tross for at jeg min bok i 2010 grundig har påvist at han tar feil. For eksempel gir Lundestads forgjenger, Ragnvald Moe i en bok i 1932 om fredsprisen og fredsbevegelsen, meg helt rett i hva slags fredsarbeid Nobel tok sikte på å støtte. Lundestad i ignorerer både denne påvisningen og at det i boken jeg skrev på engelsk (og svensk, spansk, kinesisk og finsk) i 2010 også fins en gjennomgåelse av et titalls bøker av forskere som gir full dekning til mitt syn.

Et annet kildemateriale som er fremlagt i min bok er komiteleder Gunnar Jahns dagbøker. Her viser det seg at Jahn stadig vekk opponerte og fastslo at komiteen var på ville veier: "Det var ikke dette Nobel ville med sin pris", og "dette faller utenfor testamentet" sa han igjen og igjen. To ganger truet Jahn med å trekke seg fra Nobelkomiteen. Men dagbøkene viser at han talte for døve ører. Komiteen var allerede for 65 år siden totalt uinteressert i Nobels fredsvisjon. Lundestad har besvart dette med at Heffermehl ikke har forstått hvem Jahn var - men unngår, igjen, å si noe om hva min misforståelse skulle bestå i.

Det er umulig å føre en debatt mot en som har en slik intellektuell moral og et så pragmatisk forhold til sannheten. Også hans bok er velskrevet, men uredelig. Den åpner for nytt innsyn, men ettertiden bør sjekke nøye - står Lundestad for juks og historieforfalskning?

Forfatteren av dette innlegget har utgitt boken "The Nobel Peace Prize. What Nobel Really Wanted" (Praeger, 2010) og etablert Nobel Peace Prize Watch og nettstedet nobelwill.org.

hits