Nå er det nok - litt av min historie

Dette blogginnlegget er skrevet av David Garcia

Jeg har bodd i dette nydelige landet med de rare menneskene siden jeg kom hit med min fine mor og fantastiske søster på slutten av sytti-tallet.

Helt siden jeg var 6 år har jeg opplevd rasisme på nært hold, den gangen mye mer direkte enn nå. Da ble alle med brun hud kalt pakkis eller neger av en eller annen fjern grunn av de som ikke likte andre enn hvite etniske nordmenn, og dem var det mange av.

Idag vet jeg at de uttalelsene var av ren uvitenhet.

Rasismen opplevde jeg først hjemme hos bestemor som ba meg som 6-åring om å slutte med det habla-habla språket mitt. Den samme påminnelsen fikk jeg også på skolen hvor jeg en dag kom hjem fra skolen og sa til min mor at dette var siste gangen jeg snakket Tagalog (filippinsk) med henne. 21-bussen var favorittbussen min helt til den opplevelsen ble fullstendig ødelagt. Jeg løp i forkant av mamma på bussen og busssjåføren sa strengt til meg «pakkis, sett deg bakerst i bussen».

Da jeg var 14 år dro jeg til Filippinene for å besøke min norske far (han bor der), og da opplevde jeg rasisme igjen. Han er sjømann, og en kveld satt han med kompisene sine i bungalowen sin og jeg kunne fint høre hvor rasistiske de var - ekstremt rasistiske. På den tiden var min mor og far skilt, så mor, søster og jeg hadde flyttet til Holmlia, ett sted hvor jeg følte meg «hjemme». Der bodde jo hele verden, en herlig verden i mine øyne. Jo mer jeg hørte på disse idiotiske sjømennene snakke om at alle andre enn etniske nordmenn var bra folk, ble jeg irritert og ekstremt frustrert. Her satt jeg, nøttebrun, og sønnen til den verste rasisten av dem alle. Negere var aper, latin-amerikanere var tyver, asiatere var slaver/ løpegutter og pakkiser var stokk dumme - og her satt de i Filippinene og oppførte seg som koloniherrer.

Tilbake i Norge måtte jeg forholde meg til Norsk Front og Arne Myrdal som hatet alle mørke, da mener jeg alle mørkhudede. Enkelt og greit; «få svartingene ut» sa de - og de var villige til å bruke fysisk makt for å få det målet oppfylt. Østlandsområdet var en evig slåsskamp om rasespørsmålet i en 5-6 års periode.

I 16 års-alderen begynte jeg på en folkehøyskole rett utenfor Stavanger, stedet het Sand. En kveld ble det arrangert en fest på den lokale gymsalen i Sand. Ikke lenge etter begynte ryktene å svirre. Saudas tøffeste mann skulle ta båten over for banke dritten ut av svartingen. Han kom med en hel gjeng, også var det på´n igjen!

Det roet seg betraktelig mot midten av 90-tallet. Da var det ikke så direkte lenger, da mener jeg ikke SÅ direkte. Allikevel opplevde vi endel «du er bra, men de er faen meg ikke bra folk». Selv om de ikke kjente dem personlig, ble det ukjente og fremmede dømt nord og ned. Det var en fjern fremmedfrykt og en rasistisk holdning, selv om det ikke var direkte eller fysisk tøft. Jeg synes allikevel at det var langt mer skummelt fordi det var en usynlig rasisme.

Vi tok den kampen også. «Stopp med det pratet. Ikke døm noen før du lærer å kjenne personen» sa vi. «Jeg er ikke din kompis om du ikke endrer de rasistiske holdningene» sa vi i en årrekke.

Den usynlige rasismen er her, sterkere enn noensinne. Ja, den som har vært her siden nittitallet. Frp har blitt ett stort parti på dette temaet, brukt fryktelementet til å gjøre det fremmede til noe skummelt og farlig, fremfor å gjøre det til noe vakkert og flott. Den livsfarlige, underbyggende fremgangsmåten som Frp sier ting på idag er akkurat den samme måten som vi opplevde Norge snakke på etter Arne Myrdal og Norsk Front-tiden.

Folkens, det er ikke politikk, det er å stimulere den absolutt enkleste koblingen vi har i hjernen vår. «Mitt eller ditt?» Det handler ikke om «mitt eller ditt» men om OSS.

Jeg har aldri forstått denne frykten, dette hatet for det fremmede. Hvorfor hate noen fordi de ser annerledes ut, spiser litt annerledes mat, feirer andre helligdager enn du gjør? Er det grunnen til å hate noen? Eller er det frykten for at vi skal hjelpe innvandrere fremfor «Kari/ Ola»? Eller er det bitterhet for at du har opplevd at noen du kjenner ikke fikk den hjelpen de burde ha fått, men ikke fikk?

Det gjør deg ikke bedre i sjelen av å være sint eller bitter noe mer. Forson deg selv med det som har skjedd og gjør deg selv til ett større og bedre menneske ved å vise bedre handlinger enn de dårlige opplevelsene du har opplevd. Om ikke, forblir du bare ett bittert menneske!

Livet handler om valg, valg om hva som rett eller galt. Å være ett større menneske eller å være ett mindre menneske. Dette er ditt valg!

Vi lo av Frp på nittitallet, dette var ett light-parti i forhold til Norsk Front som ville bli borte etter en stund trodde vi. Vi tok grundig feil, denne feilen kan ikke lille Norge gjøre igjen.

Jeg har slåss nok nå. Livet handler om å leve. Leve med den fantastiske menneskeheten som oppholder seg på den fantastiske planeten jorden!

hits