«Der jeg ser foreldre som bærer sine døde barn, ser andre potensielle snyltere som fikk som fortjent»


Foto: Alkis Konstantintinidis/NTB scanpix

- Hvordan har «lykkejeger» blitt et skjellsord?

Av Jan Eskil Severinsen, nyhetsleder og journalist i Avisa Nordland

«Lykke er en følelse av velvære, og et fravær av lidelse.» Slik definerte de britiske filosofene Bentham og Mill begrepet. Platon definerte lykke som «harmoni i sjelen».

Hva er så en jeger? Den er lettere. Det å jakte noe. Det være seg ei rype eller to i fjellet, drømmejobben, eller drømmedama for den saks skyld.

Slår vi de to begrepene sammen, får vi et ord vi alle har hørt til det kjedsommelige de siste månedene: Lykkejeger.

For enkelte av oss selve definisjonen på den vestlige verdens snart forestående undergang. Disse hersens lykkejegerne, som rømmer hjemmene sine med det lille de måtte ha, for så å betale med det lille de har for å få plass til seg selv og barna sine i et lasterom i en overfylt rustholk av en dødsfelle, med kurs for Europa, og drømmen om et verdig liv.

Hvordan våger de å jakte lykke? Hvordan våger de å komme hit til oss, som har trukket livets vinnerlodd i det roligste og mest velstående lille hjørnet av kloden? Hvordan våger de å komme til vårt ubesudlede oljerike med rare klær og fremmed kultur? Hvordan våger de å jakte lykke?

Sist uke gikk Carl I. Hagen ut og mente at vi burde stille oss i fjæra, og jage båtene med flyktninger tilbake over Middelhavet. På den måten ville vi lære dem ei lekse, og de ville straks skjønne at det var best å bli hjemme. Hvorfor ikke heller hjelpe dem der de kommer fra? «Nå må vi ta bedre vare på den norske befolkningen og sørge for gode forhold for Norge», mente menneskevennen fra Oslo vest.

For vi har det ikke bare lett her hjemme vi heller. Det er ikke bare disse hersens lykkejegerne som sliter. Oljeprisen faller, naboens hekk er fullstendig ute av kontroll, og tror du jammen ikke Posten skal slutte å kjøre ut post på lørdager? Det er nesten ikke til å holde ut.

Med risiko for å møte på Carl I. Hagen i fjæresteinene, så har jeg en innrømmelse å komme med: Jeg er en lykkejeger. Og jeg har vært det så lenge jeg kan huske. Så godt som alle valgene jeg har tatt helt siden jeg var liten, har vært drevet av dette. Jeg valgte den idretten jeg mente ville gjøre meg lykkeligst. Jeg valgte kjærester jeg mente ville gjøre meg lykkeligst. Jeg valgte meg en yrkesretning jeg mente ville gjøre meg lykkeligst. Listen er uendelig.

Uten å kjenne filantropen fra Oslo vest personlig, så kan jeg nok med stor grad av sikkerhet også definere ham som en lykkejeger. Hvorfor i alle dager skal ikke alle mennesker jakte lykke? Hvordan har «lykkejeger» blitt et skjellsord i den offentlige debatten? Der jeg ser sønderknuste foreldre som bærer sine døde barn, ser andre potensielle snyltere som fikk som fortjent. Forstå det den som kan.

Anstendigheten lenge leve.

Dette innlegget ble først publisert i Avisa Nordland

hits