hits

Der jeg ser foreldre som brer sine dde barn, ser andre potensielle snyltere som fikk som fortjent


Foto: Alkis Konstantintinidis/NTB scanpix

- Hvordan har lykkejeger blitt et skjellsord?

Av Jan Eskil Severinsen, nyhetsleder og journalist i Avisa Nordland

Lykke er en flelse av velvre, og et fravr av lidelse. Slik definerte de britiske filosofene Bentham og Mill begrepet. Platon definerte lykke som harmoni i sjelen.

Hva er s en jeger? Den er lettere. Det jakte noe. Det vre seg ei rype eller to i fjellet, drmmejobben, eller drmmedama for den saks skyld.

Slr vi de to begrepene sammen, fr vi et ord vi alle har hrt til det kjedsommelige de siste mnedene: Lykkejeger.

For enkelte av oss selve definisjonen p den vestlige verdens snart forestende undergang. Disse hersens lykkejegerne, som rmmer hjemmene sine med det lille de mtte ha, for s betale med det lille de har for f plass til seg selv og barna sine i et lasterom i en overfylt rustholk av en ddsfelle, med kurs for Europa, og drmmen om et verdig liv.

Hvordan vger de jakte lykke? Hvordan vger de komme hit til oss, som har trukket livets vinnerlodd i det roligste og mest velstende lille hjrnet av kloden? Hvordan vger de komme til vrt ubesudlede oljerike med rare klr og fremmed kultur? Hvordan vger de jakte lykke?

Sist uke gikk Carl I. Hagen ut og mente at vi burde stille oss i fjra, og jage btene med flyktninger tilbake over Middelhavet. P den mten ville vi lre dem ei lekse, og de ville straks skjnne at det var best bli hjemme. Hvorfor ikke heller hjelpe dem der de kommer fra? N m vi ta bedre vare p den norske befolkningen og srge for gode forhold for Norge, mente menneskevennen fra Oslo vest.

For vi har det ikke bare lett her hjemme vi heller. Det er ikke bare disse hersens lykkejegerne som sliter. Oljeprisen faller, naboens hekk er fullstendig ute av kontroll, og tror du jammen ikke Posten skal slutte kjre ut post p lrdager? Det er nesten ikke til holde ut.

Med risiko for mte p Carl I. Hagen i fjresteinene, s har jeg en innrmmelse komme med: Jeg er en lykkejeger. Og jeg har vrt det s lenge jeg kan huske. S godt som alle valgene jeg har tatt helt siden jeg var liten, har vrt drevet av dette. Jeg valgte den idretten jeg mente ville gjre meg lykkeligst. Jeg valgte kjrester jeg mente ville gjre meg lykkeligst. Jeg valgte meg en yrkesretning jeg mente ville gjre meg lykkeligst. Listen er uendelig.

Uten kjenne filantropen fra Oslo vest personlig, s kan jeg nok med stor grad av sikkerhet ogs definere ham som en lykkejeger. Hvorfor i alle dager skal ikke alle mennesker jakte lykke? Hvordan har lykkejeger blitt et skjellsord i den offentlige debatten? Der jeg ser snderknuste foreldre som brer sine dde barn, ser andre potensielle snyltere som fikk som fortjent. Forst det den som kan.

Anstendigheten lenge leve.

Dette innlegget ble frstpubliserti Avisa Nordland

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar