- Ikke snakk ned fremtiden vår


Terje Søviknes. Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Olje- og gassektoren er inne i en krevende periode etter oljeprisfallet. Leverandørindustrien og oljeserviceselskapene sliter. Permitteringer og oppsigelser blir meldt ukentlig.

Av Terje Søviknes (Frp), ordfører i Os kommune

I en slik situasjon er det forstemmene å høre den politiske debatten i oljelandet Norge. Partiene nærmest kapper om å ta avstand fra næringen. Med unntak av Siv Jensen (FrP) synes alle å være enige om at dette er begynnelsen på slutten for denne viktige næringen. Ja visst trenger vi satsing på fornybare energikilder, men sannheten er at Norge i mange tiår skal leve av inntekter fra olje- og gassektoren. Og verden trenger våre leveranser også inn i det grønne skiftet.

Olje, og ikke minst gass, vil være sentrale energikilder i overskuelig fremtid. Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår - i sine grønne scenarier - at det i 2050 fortsatt vil være behov for omtrent 35% olje og gass i verdens energimiks for å dekke det globale energibehovet. Dette innebærer at 90% av dagens olje- og gassleveranser må opprettholdes.

Skal norske politikere da vende ryggen til en hel næring i sin iver etter å være politisk korrekt i forhold til det grønne skiftet? Verst er Miljøpartiet de Grønne som vil stenge ned hele næringen, og sette hele velferds-Norge på spill. Det er så ille at vi knapt kan ta det alvorlig. Men heller ikke Arbeiderpartiet imponerer. Både AP-leder Jonas Gahr Støre og nestleder Hadia Tajik har med sine uttalelser om redusert aktivitet på norsk sokkel skapt tvil om fremtiden.

Det olje- og gassektoren trenger nå er proaktive norske politikere som går i dialog med aktørene om hvordan man best kan møte utfordringene.

Hele bransjen virker å være innforstått med at det er behov for omstilling. Derfor tas det grep over hele linjen for kostnadskutt og forbedringer. Samtidig må vi verne om teknologien og kompetansen i norsk olje- og gassindustri. Ikke bare pga arbeidsplassene og inntektene det genererer til fellesskapet, men også fordi det er de samme miljøene som skal ta oss gjennom det grønne skiftet.

LES OGSÅ: - Hva nå, Terje Søviknes?

Den norske olje og gassindustrien -  og da tenker vi spesielt på leverandørindustrien - består i dag av en rekke klynger og teknologiområder som utfyller hverandre og som i fellesskap har gjort Norge til en supermakt på området. Produktene olje og gass er Norges største eksportvare. Men det som ikke er fullt så kjent er at produkter og teknologi fra den norske leverandørindustrien er landets nest største eksportnæring. Dette er teknologi- og kompetansemiljøer som er møysommelig bygget opp over generasjoner, men som nå står i fare for å forvitre.

Ikke minst gjelder dette offshoreverftene, som er avhengig av en jevn strøm med nye prosjekter. Hele næringen påvirkes negativt hvis enkelte dominerende operatører ikke har mulighet til å bidra til et jevnt aktivitetsnivå. Statoil er i dag dominerende på sokkelen, og leverandørene er fullstendig avhengig Statoil.

Det holder å se over Nordsjøen for å få et inntrykk av hva som kan skje dersom det ikke tas grep. Storbritannia hadde i sin tid noen av de beste offshoreverftene, men har i dag ikke et eneste verft som kan løfte et gigantisk prosjekt som det er å levere en stor olje- eller gassplattform. Nå reiser de på studieturer til Norge for å lære hvordan effektive offshoreverft drives. Nylig ble det annonsert at samtlige plattformer til Storbritannias Johan Sverdrup - Culzean-prosjektet - skal bygges i Asia. De britiske myndighetene har de siste årene jobbet knallhardt for å revitalisere egen industri, men det beste de fikk til på Culzean er at britiske underleverandører bidrar med noen mindre deler til plattformene, tross politisk press og skatteincentiver.

De norske offshoreverftene har tusenvis av ansatte og omsetter for milliarder av kroner hvert år. Med lave marginer, sildrer det meste av disse pengene gjennom systemene og videre ut til en skog av underleverandører i hele landet, som igjen opprettholder servicenæringer i lokalsamfunn langs hele kysten. Det genererer store skatteinntekter til staten. Verftene er også et utklekkingsreir for unge fagarbeidere. Hundrevis av lærlinger får sin trening i disse miljøene. Det tok over ti år å bygge opp igjen renommeet etter forrige nedtur. Nå er vi ferd med å rive det ned igjen ved at hele næringen og dens fremtidsutsikter snakkes ned av norske politikere.

Det paradoksale er at kompetansemiljøene som nå kjemper for livet, med Statoil og norske myndigheter som tilskuere, faktisk er best på det de holder på med. Norske leverandører ferdigstiller og leverer sine plattformprosjekter på tid og kvalitet gang etter gang, mens prosjektene som går til utlandet nesten uten unntak er forsinket og med store overskridelser. Dette er et trippelt negativt. For det første medfører de romslige avskrivingsreglene på investeringer at staten får en ekstraregning når budsjettene sprekker. For det andre fører forsinkelsen til at det tar lenger tid før staten får inntektene de er lovet. Og for det tredje så er det negativt for samfunnet ved at vi går glipp av aktiviteten disse gigantoppdragene kunne skapt i Norge.

Det har i dag ingen konsekvenser for oljeselskapene om prosjektene blir forsinket. Fra myndighetshold er det ingen ris bak speilet dersom produksjonsstart kommer senere enn det som er sagt i de såkalte PUD-ene. Det finnes heller ikke noen mekanisme som setter et tak på investeringsoverskridelsene før de ikke lenger kan avskrives. Det ser ut til at Statoil og andre operatører fokuserer for mye på inngangssummen i anbudene, uten å kalkulere inn tilstrekkelig risiko for forsinkelser og kvalitetsfeil fra lavkosttilbyderne i Østen.

I dag er det stort sett bare Norge som ikke stiller krav til lokalt innhold for å få lisens til å utvinne olje og gass. Land som Russland, Canada og Brasil har strenge krav. Storbritannia er i ferd med å stramme inn. Slik er det bare. Men ikke i Norge. Vi skal ikke bli proteksjonistiske, men kanskje er det på tide at vi utnytter handlingsrommet i Petroleumsloven, og sikre norsk leverandørindustri en fremtid?

Olje- og gassindustrien, og spesielt leverandørindustrien, trenger hjelp til å komme over kneika. Omstilling og kostnadseffektivisering er nødvendig, men vi må ikke bygge ned så mye at det blir umulig å reise seg. Da har vi sagd av den grenen vi sitter på, og som det norske velferdssamfunnet er helt avhengig av. Oljeprisen vil stige igjen. Den kollektive logikken blant oljeselskapene tilsier at da skal alle realisere prosjektene sine samtidig. Dersom kapasiteten er bygget for mye ned, vil det bli en ny galopp for å få realisert prosjekter, med de konsekvenser det har for lønninger, råvarepriser og tilgang på kvalifisert arbeidskraft.

Det finnes operatører med prosjekter som er nærmest «gryteklare», men som er lagt på is i dagens situasjon med lav oljepris. Myndighetene bør gå i dialog med de forskjellige operatører og diskutere om tidsavgrensede incentiver fra myndighetene kan bidra til å realisere noen av disse prosjektene. Det kan bygge bro over en krevende periode, slik at vi begrenser masseoppsigelsene og samtidig greier å ta vare på de verdifulle kompetansemiljøene langs kysten.

Her har Regjeringen med olje- og energiminister Tord Lien (FrP) en stor oppgave, men den er ikke uoverkommelig. Olje- og gassindustrien har en lysende fremtid i Norge, - om vi gjør de riktige grepene nå.

Og vi kan alle starte med å ikke snakke ned vår viktigste næring og vårt eget livsgrunnlag.

hits