hits

- Har vi blitt et asylmottak, eller?

kommentarer


Foto: Linn Cecilie Pettersen. 

Jeg har ingen sosionom- eller barnevernsutdannelse. Men jeg vil påstå at jeg også vet ganske mye om begrepet «fosterhjem» etter hvert.

Av: Kristine M. Banggren

Mine foreldre ble fosterfamilie før jeg i det hele tatt kom til. Og opp gjennom min oppvekst har jeg fått være vitne til mye.

De flytter inn med alle tingene sine og bagasjen sin (dobbel betydning der) og så er de her en god stund før de så skal ut i verden.

Jeg husker veldig godt at jeg begynte å gråte i en mattetime i 9. klasse. Ut av intet rant det tårer nedover på passeren min og på rutearkene mine. Jeg gikk ut av grupperommet og skjønte ikke helt hva det var før det gikk opp for meg; fosterbroren min hadde jo flytta ut for å begynne å studere i en annen by. Han kom ikke til å være der når jeg kom hjem igjen.

Heldigvis er ikke fosterbarn en mangelvare. Det har vår familie nytt godt av. For når en har pakka sakene sine ut, så har det som regel flytta inn en ny.

"Vi har fått perspektiver på livet vi ikke ville vært foruten. Og dere har ført mennesker inn i livet vårt vi ikke ville vært foruten." Ordene var til pappa og mamma i pappas 50-årslag og dreide seg om at vi alltid har vært fosterhjem. På et eget bord satt vi og flere av de fosterbarna vi har hatt.

Det har til tider vært stor frustrasjon. En gang hadde vi tre stykker i huset samtidig. Ingen av dem var etnisk norske. 15 år gamle narsissistiske meg som helst ville være som alle andre 15 år gamle jenter skrek: Har vi blitt et asylmottak eller?

Når jeg nå ble sammen med kjæresten min var det ett viktig spørsmål jeg måtte stille han før jeg avgjorde om vi kunne ta det videre.

- Kunne du tenke deg å bli fosterhjem om vi to en gang om lenge skal stifte familie?

Svaret var avgjørende. Det sa noe om hvilken person han var og hvilket hjem jeg en gang vil ha.

Ja, var svarte han.

«Ja» er svaret mitt når jeg snakker med andre familier som vurderer å bli fosterhjem også. Ja! Gjør det! Prøv!

Det yngste fosterbarnet vi har er fortsatt bare et barn. Det er skikkelig deilig.

For da vet jeg at vi kommer til å ha barnet lenge.

Kanskje for alltid?

Innlegget ble først publisert i Ringerikes Blad