hits

Rødt is the new black

kommentarer



Av Solbjørg Marjala, 1. kandidat Raudt Hordaland

Orange is the new black beskriver i tredje sesong hvordan det går når Litchfield-fengselet blir privatisert. Vi som har fulgt Piper, Alex og de andre gjennom de første to sesongene vet at fengselet allerede er drevet med et minimum av ressurser, og man skulle tro at det ikke var mulig å gjøre det særlig verre hverken for de ansatte eller de innsatte. Men dengang ei. I tredje sesong trues fengselet med nedleggelse og fengselsdirektør Caputo klarer å redde fengselet ved at en privat aktør, selskapet MMR, tar over driften. Da ser vi at det faktisk var mulig å drive fengselet billigere, både på bekostning av de innsatte og de ansatte. Virkemidlene som de bruker ligner på de virkemidlene som blir brukt når velferdstjenester blir privatisert i Norge.

 Jeg har jobbet mye med flyktninger i Norge og ser mange likhetstrekk. I 1990 var var 88 prosent av asylmottakene offentlige. Bare 20 år senere er dette snudd på hodet. I 2012 var nær 80 prosent av asylmottakene private og de ideelle aktørene slik som Norsk Folkehjelp har mistet mesteparten av sin andel av markedet. Det er de private selskapene med Hero i spissen som nå tjener penger på å drive asylmottak for folk på flukt.

Mange av de innsatte i Litchfield-fengselet ønsker privatiseringen velkommen, og som Tiffany Doggett sier når hun hilser en av de nye velkommen ?Gud velsigne USAs frie marked?. Når den nye svarer noe om at privatisering ikke nødvendigvis er så bra svarer hun: ?Regjeringssosialistene er åpenbart så langt oppi rumpa di om likestilling, men egentlig handler det bare om å gi mørkere folk gratis dritt. Det er private selskap som gjelder for de tar virkelig vare på oss. Og man får religiøs frihet.? De politiske prosessene defineres gjennom språket. I dag snakker vi ikke om privatisering, men om mangfold, friskoler, dugnad og frie valg. Høyresiden har fått oss til å tro at fornuftige folk er for det private initiativ da det beskytter det frie individet og vår rett til å velge selv. Denne strategiske endringen av språket ledet an av politikere, NHO, lobbyister og tenketanker godt plassert på høyresiden fremmer privatisering og legger godt til rette for at private selskaper kan øke sin innsats som leverandør av velferdstjenestene.

 Men tilbake til hvordan de nye eierne klarte å ?effektivisere? og få profitt ut av driften av Litchfield-fengselet. Det første som skjer er at de ansatte får redusert stillingsprosenten, samtidig som de søker etter nye ansatte med mindre kvalifikasjoner som dermed er billigere i drift. De ansatte mister også helseforsikringen. Noe lignende skjer ofte når velferdstjenester blir privatisert i Norge, men her er det pensjonen som blir kuttet og ikke helseforsikringen. Allerede i 2009 slo den største fagforeningen for ansatte ved mottak - Norsk forening for asylmottakarbeidere - alarm. Årsaken til dette var ikke ulik situasjonen i Litchfield-fengselet:  ?Tidligere asylsøkere leies inn med timelønn ned mot 90 kroner timen. Hyppig bruk av ?evigvarende? korttidskontrakter. Mange mottak drives uten tariffavtale med de ansatte.?

 Sparetiltakene får også direkte konsekvenser for de innsatte. En av de aktivitetene som gav et visst samhold i fengselet var kjøkkenet. Selv om Red styrer kjøkkenet med jernhånd er kjøkkenet likevel noe som gir mening og verdighet til de innsatte. Etter at MMR tar over driften får fengselet ferdigprodusert mat levert i store gjennomsiktige poser. Når Red konfronterer rådgiveren Healy med at denne maten ikke er egnet som menneskelig føde, svarer han at det er den samme maten som blir servert i alle fengsel i USA. ?Skal det få meg til å føle meg bedre?? svarer Red. Denne maten som serveres kan bare forsvares ut fra en streng effektiviseringstankegang der trivsel og rehabilitering ikke har en plass. Og nei, det er ikke en trøst at alle har det like ille. Også på asylmottakene i Norge ser vi at kvaliteten på tjenesten som beboerne har krav på ofte er langt under akseptabel standard. Det kan for eksempel være dårlig renhold og ødelagte dusjer og toalett, men det verste er kanskje at det fra 2010 til 2014 var 133 branner ved norske asylmottak. Mottaksleder Are Skancke Andreassen ved Tverlandet mottak i Bodø mener dette grunnes dårlig økonomi. Dette henger dårlig sammen når vi vet at selskapene som driver mottakene går med titalls millioner i overskudd hvert år.

 Så hvis du ser «Orange is the new black», bør du spørre deg selv om det er en slik utvikling vi ønsker oss i Norge også. Ønsker vi et samfunn som blir mer og mer ?amerikanisert?? Hvis ikke, stem Rødt ved høstens kommune og fylkesvalg og vi lover å kjempe mot alle former for privatisering.