hits

- Det er alltid lurt å først se på den alternative kostnaden

kommentarer


Av: Knut Berntsen, seksjonssjef, UDI

Jarle Aabø stiller spørsmål ved en informasjonskampanje rettet mot mennesker med ulovlig opphold i Norge. Er det god bruk av offentlige midler, at UDI bruker 1,3 millioner for å nå maks 18.000 personer? Det er et godt spørsmål som fortjener et grundig svar. Det er i denne typen spørsmål alltid lurt først å se på hva den alternative kostanden er.

Les: Stiller spørsmål ved reklamekampanje rettet mot ulovlige innvandrere

Det enkle svaret er at hvis bare en enkelt person med ulovlig opphold returner til sitt hjemland som følge av kampanjen, er hele utgiften dekket for det norske samfunnet.
Men like viktig er det at den som returnerer får reise hjem på en verdig måte. Det vil si av egen vilje og med økonomisk hjelp som setter han eller henne i stand til å skape seg et livsgrunnlag i hjemlandet. Alternativet er tvangsretur uten noen form for hjelp eller støtte, og en hjemkomst som er sannsynligvis oppfattes som en byrde for familien denne en gang forlot.

Når det gjelder selve utformingen av kampanjen, oppfatter UDI at denne har vært vellykket. Som Jarle Aabø selv påpeker, er det store utfordringer knyttet til å nå fram til de menneskene kampanjen henvender seg til. Dette er mennesker som i liten grad kan norsk, og hvor lese og skrivekunnskaper i engelsk også ofte er begrenset. Det å henvende seg til disse på deres eget språk, anser vi for å være nødvendig, og at dette gjør informasjonen umiddelbart mer relevant for den det gjelder. Kampanjen gjør i denne sammenheng bruk av den særlige styrken kampanjer på kollektivtransport har: Når samme plakaten på flere ulike språk eksponeres nedover midtgangen på en leddbuss i Oslo, er det ikke slik at vi bare når fram til den ene som eksempelvis snakker arabisk. Vi når også fram til alle de andre som snakker de andre språkene som er på plakatene i bussen.
Det er dessuten flere forhold som taler for å bruke bussreklame. Den viktigste er at den gruppen vi henvender oss til, er mennesker som til en stor grad lever i skjul. De lever både økonomisk og sosialt på siden av det samfunnet vi andre erfarer. Vi vet lite om deres møte- og oppholdssteder, men det vi vet er at de tar bussen, trikken og T-banen.

Vi ser av både antall besøk på våre nettsider og den store andelen av treffene på sider på morsmålet til de aktuelle gruppene, at kampanjen treffer godt.
Jeg antar at Jarle Aabø har kommet i skade for å legge til grunn et noe ensidig bedriftsøkonomisk perspektiv når han stiller spørsmål om denne kampanjen er vel anvendte penger. Det er klart at hvis målet er å selge eksempelvis mest mulig såpe til 20 kroner stykket, er det ikke mye god økonomi å kjøre en kampanje på bussen rettet mot en kundegruppe på kun 18 000 forbrukere. Jeg oppfordrer Jarle Aabø, som tross alt også rådgir kunder om både kommunikasjonsstrategi og politisk kommunikasjon, om også å ta med noen samfunnsøkonomiske variabler i beregningen når han vurdere om kampanjen kan lønne seg for deg, meg og de menneskene den henvender seg til.