Styggen på ryggen

Nå sitter jeg med en vond følelse. Fy faen. Fy faen, fy faen, fy faen. Tenk at jeg skal åpne meg helt, fortelle alle hvordan jeg har det. Fy faen.



Av Petter Skadsheim

Dette er et innlegg om hvordan det har vært å leve med - og takle angst og depresjon.

Jeg er en tjuetre år gammel gutt, og har hatt angst ca siden jeg var tjue år, og depresjon i to av dem. Sannsynligvis har det vart lenger, men det var for tre år siden jeg innrømma det for meg selv.

Du har angst, Petter.

Det er ikke sånn du skal leve, det er ikke riktig.

Motivasjonen min bak dette innlegget - for å ta det først, er litt egoistisk og litt ikke. Det er viktig for meg å kunne skrive om dette, ta et oppgjør med meg selv, med styggen på ryggen, som Onkl P så fint sier det. Det er også viktig for meg at andre leser om det. Forhåpentligvis er det noen som sliter med det samme som jeg har gjort som leser det, og som ser det jeg skriver. Ser at det blir bedre. For det blir bedre. Mye bedre. Jeg lover.

Grunnen til at jeg fikk angst - og senere depresjon, var en voldsepisode som skjedde på ungdomsskolen som satt seg skikkelig i meg. Lå bak i hjernen. Lenge.

Ut videregående og året etter gikk det egentlig fint. Noen dager var verre enn andre. Noen dager merket jeg at alt kanskje ikke var helt som det skulle, men jeg nektet å innrømme det for meg selv. «Skjerp deg!», var som oftest resepten. Og det funka. En stund.

Vi spoler frem til det første året mitt i Oslo. Høsten gikk fint. Hadde ikke så mye å tenke på. Måtte få meg venner, få gode studievaner, kanskje trene litt. Feste. Det var ut mot våren at det skar seg.

På våren så hadde jeg blitt valgt inn i styret på studentpuben til fakultetet mitt. Jeg skulle være med i revy, og jeg skulle få lov til å lede en festival. En festival jeg selv hadde vært med på å starte. Det var sykt morsomt. Men det var også for mye.

Den første hendelsen, det første varselsignalet mitt var etter en revyøving. Jeg skulle hjem til broren min og se Champions League, og satt meg på T-banen fra Blindern, ganske sliten etter en lang dag. Jeg hørte på musikk, var helt i min egen verden. På Majorstua kom det på tre gutter, og satt seg i båsen min. Det var høylydte gutter, hoia og tulla med hverandre. Lurte litt på hva de skulle.

«Hvorfor ser de på meg?», tenkte jeg først. En av gutta titta på meg, men det var ikke noe mer enn et vanlig blikk. «Hvorfor ser de sånn på meg?» utviklet seg raskt til å bli «Har de tenkt til å gjøre noe mot meg?», og videre: «De kommer til å drepe meg. Jeg må komme meg av, jeg må komme meg av. Faen!» T-banen stopper, og jeg løper ut. Løper opp trappene på Stortinget T-banestasjon, kommer meg rundt et hjørne, inn i en bakgate og kaster opp. Skikkelig. Jeg var så redd, så sikker på at de skulle gjøre meg noe, at jeg kastet opp.

Hjernen min hadde på i underkant av fem minutter gått fra «hvorfor ser de på meg»? til «de kommer til å drepe meg!». På fem minutter. Hadde de gjort noe? Nei. Den ene gutten så på meg én gang, det var alt.

Jeg tømte meg for oppkast, tørka tårene, gikk inn på Rimi og kjøpte meg en tyggis. Helt fin, liksom.

Sånn gikk det i et par måneder. Snakka ikke med noen om det, stengte meg mer og mer inne. Jeg skjønte jo at noe var galt, men jeg ville ikke innrømme det for meg selv. Jeg skulle faen ikke være annerledes. Sånne som meg får ikke angst, hva er det for noe? Sånn tenkte jeg. Bagatelliserte det.

Dagen det sprakk for meg var en uke før premieren på revyen. Det var ei veldig god venninne av meg som fikk det frem. På en måte. Vi hadde en greie med å sende sanger til hverandre, og jeg vet ikke hvorfor sangen ho sendte traff meg sånn, men den gjorde det. Tom Odell - Another love. Jeg satt hjemme i senga, og plutselig begynner å gråte. Sammen med sangen, så rant det bare ut.

Du har angst, Petter. Det er ikke sånn du skal leve, det er ikke riktig.

Jeg bestemte meg for å fortelle ho alt, og samtidig fortelle det til meg selv. Jeg hadde angst. Det var ikke riktig. Man skal ikke leve sånn.

For det skal man ikke.

Om jeg ikke så det da - så ser jeg det i hvertfall nå. Det er nok det lureste jeg har gjort, i hvertfall nesten. Og takk. Takk for at du hørte på meg. Takk for at du brydde deg!

Det ble litt greiere nå. Veldig greit å ha en å prate med, og det åpna terskelen for å fortelle det til litt flere. Fortalte det ikke til mamma da. Ikke til pappa. Ikke til brødrene mine. Skulle ikke plage dem med det. Det var min greie, ikke deres.

Etter en stund sprakk jeg riktignok. Vanskelig å holde det skjult for mamma og pappa. Vanskelig å svare «bare bra!» når de spurte hvordan det gikk. Jeg har prata masse med mamma og pappa om det, og jeg er så glad for at jeg valgte å fortelle det. Så mye støtte og så mye kjærlighet følte jeg meg ufortjent til, men det fikk jeg. Kunne alltid ringe dem. Kunne alltid prate med dem. Kunne gråte. Kunne åpne meg.

Takk for det mamma. Takk for det pappa. Skikkelig.

Nå var det jo på en måte ute, men kunne fortsatt telle på en hånd de som visste det. Snakka litt med de. Hvordan skal jeg takle det? Hva kan jeg gjøre?

Tenkte å prøve litt til. Tenkte det gikk over. Ville ikke vise den siden av meg til noen av kompisene mine, ikke til brødrene mine, ikke til noen. Ble med på fest. Drakk mye. For mye. Sprakk noen ganger. Ringte mamma, full og jævlig. Gråt og bar meg, ingenting var fint. Stakkars mamma og pappa, de var jo ikke her. De kunne jo ikke trøste meg.

Det gikk så langt at jeg drakk for å slippe å tenke på hvordan jeg hadde det, men da ble det bare verre. Skjønte det, men samtidig så kunne jeg jo ikke slutte. Hva sier man da liksom? En tjueen år gammel gutt som slutter å drikke. Da må man jo ha en god unnskyldning.

Er angst en god unnskyldning? Er depresjon? Selvfølgelig. Skulle jeg innrømme det? Skulle jeg fortelle det? Ikke faen. Ikke jeg.

I oktober 2013 bestemte jeg meg for å gå til psykolog. Husker den dagen. Lureste avgjørelsen i mitt liv, nesten. Jeg fikk et skjema, skulle krysse av på forskjellige ting. Det gikk helt greit, bortsett fra et spørsmål.

«Ønsker du å ta livet ditt?»

Ønsket jeg det? Ønsket jeg å ta livet mitt? Jeg lot det stå blankt, ville ikke ta stilling til det. Turte ikke. Det var for sykt. Trodde ikke jeg ville det.

Vi prata en del, psykologen og jeg. Var ikke så redd lenger, lærte å sortere tankene. Var mer lei meg. Lei meg for at jeg var redd. Lei meg for at det ikke gikk over. Lei meg for at jeg ikke kunne være åpen om det. Synes det var urettferdig. Ble sint på meg selv. Så lei meg igjen.

Det ble vanskeligere og vanskeligere, og snart var det jul. Snart skulle jeg hjem til kompisene mine. Kompisene mine, som ikke visste noen ting. Fy faen som jeg grua meg. Tok en sjefsavgjørelse, og bestemte meg for å fortelle det til en kompis. Prata litt med han om hvordan ting var, og forklarte han hvordan jeg ville at han skulle være dersom han la merke til noe som ikke var som det skulle.

Første juledag 2013 er den mørkeste dagen i mitt tjuetreårige liv. Det er bunnpunktet mitt, og sannsynligvis kommer jeg aldri til å ha det så kjipt igjen. Det er jeg glad for. Men jeg er også glad for at det skjedde. Skikkelig glad for det.

Første juledag er den store festdagen i indre. Da drikker vi, også møtes vi på Station pub. Nå hadde jeg jo fortalt Anders om det, så jeg regna med at dette skulle gå bra. Dette skulle jeg klare. Det gikk bra en stund, men så gikk det ikke bra lenger. Jeg vet ikke hvorfor, men plutselig ble jeg så redd. Jeg satt på vorspiel med flere av de beste vennene mine, og jeg ble SÅ redd. Så ble jeg lei meg. Skikkelig. Gikk på do, gråt litt, vaska meg i ansiktet, gikk tilbake.

Tok meg litt sprit. Tok mer sprit, så enda mer, og enda mer. Selve kvelden husker jeg ikke noe særlig av, husker bare taxituren hjem. Merket at jeg begynte å bli lei meg, kjørte taxi litt lenger enn jeg skulle bare så jeg kunne gå hjem. Trengte å tenke litt.

Så lei meg hadde jeg jo ikke vært før. Hva skjedde nå? Den gåturen tenkte jeg jævlig mye, og jævlig mørkt.

«Sånn her skal man ikke ha det.» Det ble jo aldri bedre. Hvorfor ble det ikke bedre?

«Blir det aldri bedre? Nei, det blir aldri bedre.» Sånn utviklet tankene seg. Det ble veldig mørkt. ?Hvis det ikke blir bedre, så vet jeg ikke om jeg klarer mer.?. Da var det ute.

Ønsket jeg å ta livet mitt? Tja. Kanskje. Jeg ringte Anders.

«Hei. Nå er det så mørkt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre».

«Hva skjer, Petter?»

«Nei, nå klarer jeg ikke mer. Jeg klarer ikke mer, Anders.»

Og da var det ute. Jeg trodde jeg ville ta livet mitt. Fy faen. Fy faen.

Anders snakka litt med meg, så ringte han mamma. Fortalte ho alt, heldigvis. Da skjedde det ting. De kom og prata med meg, mamma og pappa.

«Hvordan går det, gutten vår? Er det ikke så lett?». Fikk fram noe om at jeg ikke klarte mer, orka ikke. Pappa kjørte meg til legevakten, og etter en samtale med legen dro vi videre til Oslo, og psykiatrisk legevakt. Det var snakk om å legge meg inn, men vi droppa det. Skulle prøve litt til. Skulle alltid prøve litt til.

Jeg fikk antidepressiva og et skriv jeg skulle ta med til psykologen min. Så dro vi hjem. Jeg var så flau, og så skamfull. At jeg skulle få pappa og mamma til å bli så lei seg. Jeg? For min skyld? Jeg var da ikke verdt noen ting? Grua meg til å snakke med psykologen og. Skikkelig.

Jula var kjip. Skikkelig kjip. Jeg hadde dårlig samvittighet ovenfor alle. Mamma, pappa, Preben, Anders. Tror ikke lillebror visste noe. Håper ikke det. Dro lite ut den jula. Var mye hjemme, prata lite med folk.

Vendepunktet mitt kom i påfølgende samtale med psykologen min. For en mann det er, altså. Han skulle hatt en medalje. Vi snakka en del om det som hadde skjedd, og han sa alle de riktige tingene. Alt jeg trengte å høre sa han. Det var helt sykt. Vi ble enige om at jeg skulle holde meg langt unna alkohol, kom ikke til å komme noe godt ut av å drikke det. Det var nok lurt.

Jeg ville nok egentlig ikke ta livet mitt, det har jeg skjønt i ettertid. Jeg var så desperat etter hjelp, men så lite villig til å be om det at det måtte være et worst-case scenario for at jeg kunne rettferdiggjøre det for meg selv. Rettferdiggjøre å spørre om hjelp. Ikke la det gå så langt.

Aldri la det gjøre det.

Det gikk ganske fort oppover etter dette. Jeg gikk jevnlig til psykolog og ble litt mer åpen om hvordan jeg hadde det. Skjønte at det ikke måtte holdes skjult. Skjønte at det måtte ut, at folk bryr seg. For det gjør de. Familien din bryr seg, vennene dine bryr seg, alle bryr seg, egentlig.

Den største tabben jeg gjorde var å tenke at de ikke brydde seg om meg, at jeg ikke var verdt det. Når jeg tenker på det nå, så ler jeg litt. Ler av hvor dum jeg var. Selvfølgelig bryr de seg, selvfølgelig gjør de det.

Vi prata en del, psykologen min og jeg. Hva kan jeg gjøre for å føle meg bedre? Jeg lærte meg å ufarliggjøre situasjoner som virket truende, tok kontroll over tankene mine, og kontroll over meg selv. Det er faktisk sånn at man er sjef over seg selv, det tok bare litt tid for meg å skjønne det.

Jeg fortsatte å gjøre tingene jeg hadde gode minner fra. Trening, være med venner, se filmer, gå turer. Sakte, men sikkert, så merket jeg at jeg begynte å bli gladere. Det var lenge siden jeg hadde kjent på den følelsen, følelsen at helt oppriktig og spontan glede. Herregud så deilig.

Det var selvfølgelig ikke sånn at to måneder etter denne hendelsen, så ble jeg frisk. Nei, det var det ikke, men det begynte å gå bedre. Så mye bedre. Noen dager var vanskeligere enn andre, og det er de fortsatt, sånn er det bare. Forskjellen er at nå vet jeg hva jeg skal gjøre. Jeg tørr å være streng med meg selv, tørr å tvinge tankene over på riktig spor.

Nå er det Juni. Sist gang jeg kjente på følelsen av å være skikkelig redd, ordentlig angst-redd var i Januar. Sist gang jeg kjente meg deprimert var før jul. Nå er ting fint.

Før jeg avslutter innlegget, så skal jeg komme med en historie fra påska. Jeg bestemte meg for å fortelle en kompis om hvordan jeg hadde det, så jeg fortalte han alt, la ikke skjul på noe. Litt sånn som jeg har prøvd å gjøre her. Dagen etter, så sendte han meg en melding, og takka. Takka for at noen klarte å sette ord på følelsene han hadde, takka for at jeg klarte å være åpen om det. Vi prata en del om det, han og jeg. Jeg ville vite hvordan han hadde det, han ville vite hvordan det ble bedre. Etter noen dager, så sendte han meg en ny melding og fortalte meg at han hadde åpna seg for foreldrene sine, og ikke hadde følt seg så bra som han gjorde på lenge. Jeg snakket akkurat med han på telefon ? for å spørre om lov til å skrive dette, og han fortalte meg at det var lenge siden han hadde vært så positiv til livet.

Kun fordi han valgte å prate om det. Sånt blir jeg glad av. Sånt gråter jeg av.

Nå skal jeg ikke skrive så mye mer, men jeg har lyst til å komme med et par avsluttende tips før jeg gir meg.

Til deg som sliter med angst, depresjon eller andre ting, så er det to ting jeg vil at du skal ta med deg.

Nummer en, og det viktigste: Det blir bedre. Det føles kanskje ikke sånn nå, og det kan hende det blir enda verre, men tro meg. Det blir bedre. Så mye bedre!

Nummer to: Folk bryr seg om deg. Du er verdifull. Ikke glem det, og ikke vær redd for å prate om hvordan du har det. Ikke tenk at du bryr andre, ikke tenk at du ikke er viktig nok, for det er du. Det vet jeg bedre enn noen andre.

Så til deg som får en kompis/et barn/ et søsken som åpner seg: Du er heldig! Tenk at en person har valgt å fortelle deg at han sliter, tenk at en person har valgt å betro seg til deg. Den personen tror at DU kan være med å forandre dens hverdag til noe bedre. Vær så snill, gjør det. Vær der for personen. Selv om det er vanskelig, kanskje det til og med blir masete. Vær der. Du aner ikke hvor mye det betyr. Virkelig.

Ouff, nå kjenner jeg meg tom. Jeg kvia meg lenge for å skrive om dette, men nå er det gjort, og jeg håper så inderlig, at dersom dette treffer deg, at du sitter med noen av de samme følelsene som det jeg har gjort, så gjør noe med det. Prat om det til en du stoler på, gå til psykolog!

Du skal ikke ha det sånn som du har det nå, og det kan bli så mye bedre.

Det lover jeg.

 Dette innlegget ble først publisert på bloggen Baredegbarebedre

hits