hits

Styggen p ryggen

N sitter jeg med en vond flelse. Fy faen. Fy faen, fy faen, fy faen. Tenk at jeg skal pne meg helt, fortelle alle hvordan jeg har det. Fy faen.



Av Petter Skadsheim

Dette er et innlegg om hvordan det har vrt leve med - og takle angst og depresjon.

Jeg er en tjuetre r gammel gutt, og har hatt angst ca siden jeg var tjue r, og depresjon i to av dem. Sannsynligvis har det vart lenger, men det var for tre r siden jeg innrmma det for meg selv.

Du har angst, Petter.

Det er ikke snn du skal leve, det er ikke riktig.

Motivasjonen min bak dette innlegget - for ta det frst, er litt egoistisk og litt ikke. Det er viktig for meg kunne skrive om dette, ta et oppgjr med meg selv, med styggen p ryggen, som Onkl P s fint sier det. Det er ogs viktig for meg at andre leser om det. Forhpentligvis er det noen som sliter med det samme som jeg har gjort som leser det, og som ser det jeg skriver. Ser at det blir bedre. For det blir bedre. Mye bedre. Jeg lover.

Grunnen til at jeg fikk angst - og senere depresjon, var en voldsepisode som skjedde p ungdomsskolen som satt seg skikkelig i meg. L bak i hjernen. Lenge.

Ut videregende og ret etter gikk det egentlig fint. Noen dager var verre enn andre. Noen dager merket jeg at alt kanskje ikke var helt som det skulle, men jeg nektet innrmme det for meg selv. Skjerp deg!, var som oftest resepten. Og det funka. En stund.

Vi spoler frem til det frste ret mitt i Oslo. Hsten gikk fint. Hadde ikke s mye tenke p. Mtte f meg venner, f gode studievaner, kanskje trene litt. Feste. Det var ut mot vren at det skar seg.

P vren s hadde jeg blitt valgt inn i styret p studentpuben til fakultetet mitt. Jeg skulle vre med i revy, og jeg skulle f lov til lede en festival. En festival jeg selv hadde vrt med p starte. Det var sykt morsomt. Men det var ogs for mye.

Den frste hendelsen, det frste varselsignalet mitt var etter en revyving. Jeg skulle hjem til broren min og se Champions League, og satt meg p T-banen fra Blindern, ganske sliten etter en lang dag. Jeg hrte p musikk, var helt i min egen verden. P Majorstua kom det p tre gutter, og satt seg i bsen min. Det var hylydte gutter, hoia og tulla med hverandre. Lurte litt p hva de skulle.

Hvorfor ser de p meg?, tenkte jeg frst. En av gutta titta p meg, men det var ikke noe mer enn et vanlig blikk. Hvorfor ser de snn p meg? utviklet seg raskt til bli Har de tenkt til gjre noe mot meg?, og videre: De kommer til drepe meg. Jeg m komme meg av, jeg m komme meg av. Faen! T-banen stopper, og jeg lper ut. Lper opp trappene p Stortinget T-banestasjon, kommer meg rundt et hjrne, inn i en bakgate og kaster opp. Skikkelig. Jeg var s redd, s sikker p at de skulle gjre meg noe, at jeg kastet opp.

Hjernen min hadde p i underkant av fem minutter gtt fra hvorfor ser de p meg? til de kommer til drepe meg!. P fem minutter. Hadde de gjort noe? Nei. Den ene gutten s p meg n gang, det var alt.

Jeg tmte meg for oppkast, trka trene, gikk inn p Rimi og kjpte meg en tyggis. Helt fin, liksom.

Snn gikk det i et par mneder. Snakka ikke med noen om det, stengte meg mer og mer inne. Jeg skjnte jo at noe var galt, men jeg ville ikke innrmme det for meg selv. Jeg skulle faen ikke vre annerledes. Snne som meg fr ikke angst, hva er det for noe? Snn tenkte jeg. Bagatelliserte det.

Dagen det sprakk for meg var en uke fr premieren p revyen. Det var ei veldig god venninne av meg som fikk det frem. P en mte. Vi hadde en greie med sende sanger til hverandre, og jeg vet ikke hvorfor sangen ho sendte traff meg snn, men den gjorde det. Tom Odell - Another love. Jeg satt hjemme i senga, og plutselig begynner grte. Sammen med sangen, s rant det bare ut.

Du har angst, Petter. Det er ikke snn du skal leve, det er ikke riktig.

Jeg bestemte meg for fortelle ho alt, og samtidig fortelle det til meg selv. Jeg hadde angst. Det var ikke riktig. Man skal ikke leve snn.

For det skal man ikke.

Om jeg ikke s det da - s ser jeg det i hvertfall n. Det er nok det lureste jeg har gjort, i hvertfall nesten. Og takk. Takk for at du hrte p meg. Takk for at du brydde deg!

Det ble litt greiere n. Veldig greit ha en prate med, og det pna terskelen for fortelle det til litt flere. Fortalte det ikke til mamma da. Ikke til pappa. Ikke til brdrene mine. Skulle ikke plage dem med det. Det var min greie, ikke deres.

Etter en stund sprakk jeg riktignok. Vanskelig holde det skjult for mamma og pappa. Vanskelig svare bare bra! nr de spurte hvordan det gikk. Jeg har prata masse med mamma og pappa om det, og jeg er s glad for at jeg valgte fortelle det. S mye sttte og s mye kjrlighet flte jeg meg ufortjent til, men det fikk jeg. Kunne alltid ringe dem. Kunne alltid prate med dem. Kunne grte. Kunne pne meg.

Takk for det mamma. Takk for det pappa. Skikkelig.

N var det jo p en mte ute, men kunne fortsatt telle p en hnd de som visste det. Snakka litt med de. Hvordan skal jeg takle det? Hva kan jeg gjre?

Tenkte prve litt til. Tenkte det gikk over. Ville ikke vise den siden av meg til noen av kompisene mine, ikke til brdrene mine, ikke til noen. Ble med p fest. Drakk mye. For mye. Sprakk noen ganger. Ringte mamma, full og jvlig. Grt og bar meg, ingenting var fint. Stakkars mamma og pappa, de var jo ikke her. De kunne jo ikke trste meg.

Det gikk s langt at jeg drakk for slippe tenke p hvordan jeg hadde det, men da ble det bare verre. Skjnte det, men samtidig s kunne jeg jo ikke slutte. Hva sier man da liksom? En tjueen r gammel gutt som slutter drikke. Da m man jo ha en god unnskyldning.

Er angst en god unnskyldning? Er depresjon? Selvflgelig. Skulle jeg innrmme det? Skulle jeg fortelle det? Ikke faen. Ikke jeg.

I oktober 2013 bestemte jeg meg for g til psykolog. Husker den dagen. Lureste avgjrelsen i mitt liv, nesten. Jeg fikk et skjema, skulle krysse av p forskjellige ting. Det gikk helt greit, bortsett fra et sprsml.

nsker du ta livet ditt?

nsket jeg det? nsket jeg ta livet mitt? Jeg lot det st blankt, ville ikke ta stilling til det. Turte ikke. Det var for sykt. Trodde ikke jeg ville det.

Vi prata en del, psykologen og jeg. Var ikke s redd lenger, lrte sortere tankene. Var mer lei meg. Lei meg for at jeg var redd. Lei meg for at det ikke gikk over. Lei meg for at jeg ikke kunne vre pen om det. Synes det var urettferdig. Ble sint p meg selv. S lei meg igjen.

Det ble vanskeligere og vanskeligere, og snart var det jul. Snart skulle jeg hjem til kompisene mine. Kompisene mine, som ikke visste noen ting. Fy faen som jeg grua meg. Tok en sjefsavgjrelse, og bestemte meg for fortelle det til en kompis. Prata litt med han om hvordan ting var, og forklarte han hvordan jeg ville at han skulle vre dersom han la merke til noe som ikke var som det skulle.

Frste juledag 2013 er den mrkeste dagen i mitt tjuetrerige liv. Det er bunnpunktet mitt, og sannsynligvis kommer jeg aldri til ha det s kjipt igjen. Det er jeg glad for. Men jeg er ogs glad for at det skjedde. Skikkelig glad for det.

Frste juledag er den store festdagen i indre. Da drikker vi, ogs mtes vi p Station pub. N hadde jeg jo fortalt Anders om det, s jeg regna med at dette skulle g bra. Dette skulle jeg klare. Det gikk bra en stund, men s gikk det ikke bra lenger. Jeg vet ikke hvorfor, men plutselig ble jeg s redd. Jeg satt p vorspiel med flere av de beste vennene mine, og jeg ble S redd. S ble jeg lei meg. Skikkelig. Gikk p do, grt litt, vaska meg i ansiktet, gikk tilbake.

Tok meg litt sprit. Tok mer sprit, s enda mer, og enda mer. Selve kvelden husker jeg ikke noe srlig av, husker bare taxituren hjem. Merket at jeg begynte bli lei meg, kjrte taxi litt lenger enn jeg skulle bare s jeg kunne g hjem. Trengte tenke litt.

S lei meg hadde jeg jo ikke vrt fr. Hva skjedde n? Den gturen tenkte jeg jvlig mye, og jvlig mrkt.

Snn her skal man ikke ha det. Det ble jo aldri bedre. Hvorfor ble det ikke bedre?

Blir det aldri bedre? Nei, det blir aldri bedre. Snn utviklet tankene seg. Det ble veldig mrkt. ?Hvis det ikke blir bedre, s vet jeg ikke om jeg klarer mer.?. Da var det ute.

nsket jeg ta livet mitt? Tja. Kanskje. Jeg ringte Anders.

Hei. N er det s mrkt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre.

Hva skjer, Petter?

Nei, n klarer jeg ikke mer. Jeg klarer ikke mer, Anders.

Og da var det ute. Jeg trodde jeg ville ta livet mitt. Fy faen. Fy faen.

Anders snakka litt med meg, s ringte han mamma. Fortalte ho alt, heldigvis. Da skjedde det ting. De kom og prata med meg, mamma og pappa.

Hvordan gr det, gutten vr? Er det ikke s lett?. Fikk fram noe om at jeg ikke klarte mer, orka ikke. Pappa kjrte meg til legevakten, og etter en samtale med legen dro vi videre til Oslo, og psykiatrisk legevakt. Det var snakk om legge meg inn, men vi droppa det. Skulle prve litt til. Skulle alltid prve litt til.

Jeg fikk antidepressiva og et skriv jeg skulle ta med til psykologen min. S dro vi hjem. Jeg var s flau, og s skamfull. At jeg skulle f pappa og mamma til bli s lei seg. Jeg? For min skyld? Jeg var da ikke verdt noen ting? Grua meg til snakke med psykologen og. Skikkelig.

Jula var kjip. Skikkelig kjip. Jeg hadde drlig samvittighet ovenfor alle. Mamma, pappa, Preben, Anders. Tror ikke lillebror visste noe. Hper ikke det. Dro lite ut den jula. Var mye hjemme, prata lite med folk.

Vendepunktet mitt kom i pflgende samtale med psykologen min. For en mann det er, alts. Han skulle hatt en medalje. Vi snakka en del om det som hadde skjedd, og han sa alle de riktige tingene. Alt jeg trengte hre sa han. Det var helt sykt. Vi ble enige om at jeg skulle holde meg langt unna alkohol, kom ikke til komme noe godt ut av drikke det. Det var nok lurt.

Jeg ville nok egentlig ikke ta livet mitt, det har jeg skjnt i ettertid. Jeg var s desperat etter hjelp, men s lite villig til be om det at det mtte vre et worst-case scenario for at jeg kunne rettferdiggjre det for meg selv. Rettferdiggjre sprre om hjelp. Ikke la det g s langt.

Aldri la det gjre det.

Det gikk ganske fort oppover etter dette. Jeg gikk jevnlig til psykolog og ble litt mer pen om hvordan jeg hadde det. Skjnte at det ikke mtte holdes skjult. Skjnte at det mtte ut, at folk bryr seg. For det gjr de. Familien din bryr seg, vennene dine bryr seg, alle bryr seg, egentlig.

Den strste tabben jeg gjorde var tenke at de ikke brydde seg om meg, at jeg ikke var verdt det. Nr jeg tenker p det n, s ler jeg litt. Ler av hvor dum jeg var. Selvflgelig bryr de seg, selvflgelig gjr de det.

Vi prata en del, psykologen min og jeg. Hva kan jeg gjre for fle meg bedre? Jeg lrte meg ufarliggjre situasjoner som virket truende, tok kontroll over tankene mine, og kontroll over meg selv. Det er faktisk snn at man er sjef over seg selv, det tok bare litt tid for meg skjnne det.

Jeg fortsatte gjre tingene jeg hadde gode minner fra. Trening, vre med venner, se filmer, g turer. Sakte, men sikkert, s merket jeg at jeg begynte bli gladere. Det var lenge siden jeg hadde kjent p den flelsen, flelsen at helt oppriktig og spontan glede. Herregud s deilig.

Det var selvflgelig ikke snn at to mneder etter denne hendelsen, s ble jeg frisk. Nei, det var det ikke, men det begynte g bedre. S mye bedre. Noen dager var vanskeligere enn andre, og det er de fortsatt, snn er det bare. Forskjellen er at n vet jeg hva jeg skal gjre. Jeg trr vre streng med meg selv, trr tvinge tankene over p riktig spor.

N er det Juni. Sist gang jeg kjente p flelsen av vre skikkelig redd, ordentlig angst-redd var i Januar. Sist gang jeg kjente meg deprimert var fr jul. N er ting fint.

Fr jeg avslutter innlegget, s skal jeg komme med en historie fra pska. Jeg bestemte meg for fortelle en kompis om hvordan jeg hadde det, s jeg fortalte han alt, la ikke skjul p noe. Litt snn som jeg har prvd gjre her. Dagen etter, s sendte han meg en melding, og takka. Takka for at noen klarte sette ord p flelsene han hadde, takka for at jeg klarte vre pen om det. Vi prata en del om det, han og jeg. Jeg ville vite hvordan han hadde det, han ville vite hvordan det ble bedre. Etter noen dager, s sendte han meg en ny melding og fortalte meg at han hadde pna seg for foreldrene sine, og ikke hadde flt seg s bra som han gjorde p lenge. Jeg snakket akkurat med han p telefon ? for sprre om lov til skrive dette, og han fortalte meg at det var lenge siden han hadde vrt s positiv til livet.

Kun fordi han valgte prate om det. Snt blir jeg glad av. Snt grter jeg av.

N skal jeg ikke skrive s mye mer, men jeg har lyst til komme med et par avsluttende tips fr jeg gir meg.

Til deg som sliter med angst, depresjon eller andre ting, s er det to ting jeg vil at du skal ta med deg.

Nummer en, og det viktigste: Det blir bedre. Det fles kanskje ikke snn n, og det kan hende det blir enda verre, men tro meg. Det blir bedre. S mye bedre!

Nummer to: Folk bryr seg om deg. Du er verdifull. Ikke glem det, og ikke vr redd for prate om hvordan du har det. Ikke tenk at du bryr andre, ikke tenk at du ikke er viktig nok, for det er du. Det vet jeg bedre enn noen andre.

S til deg som fr en kompis/et barn/ et ssken som pner seg: Du er heldig! Tenk at en person har valgt fortelle deg at han sliter, tenk at en person har valgt betro seg til deg. Den personen tror at DU kan vre med forandre dens hverdag til noe bedre. Vr s snill, gjr det. Vr der for personen. Selv om det er vanskelig, kanskje det til og med blir masete. Vr der. Du aner ikke hvor mye det betyr. Virkelig.

Ouff, n kjenner jeg meg tom. Jeg kvia meg lenge for skrive om dette, men n er det gjort, og jeg hper s inderlig, at dersom dette treffer deg, at du sitter med noen av de samme flelsene som det jeg har gjort, s gjr noe med det. Prat om det til en du stoler p, g til psykolog!

Du skal ikke ha det snn som du har det n, og det kan bli s mye bedre.

Det lover jeg.

Dette innlegget ble frst publisert p bloggen Baredegbarebedre

2 kommentarer

Takk for dette innlegget.

Denne traff, jeg kjenner meg veldig igjen. Sitter og griner fordi jeg har vrt gjennom mye av det samme, og det er bedre, men sliter fortsatt med pne meg for andre. Takk for fine ord, og flott at du turte skrive dette, skjnner at det ikke er lett. Men vi er mange som deg!

Skriv en ny kommentar