Det måtte komme: Gunhild Stordalen er for pen til å bry seg med viktige ting

Hun er for smart, for slank, for rik. For mye kvinne. Og så altfor dødssyk. Eller «dødssyk», som noen skriver i kommentarfeltene. Altså i anførselstegn.


UTSEENDET MOT SEG: Gunhild Stordalen samler i disse dager en mengde aktører fra akademia, næringsliv og politikken til EAT-konferansen om mat, helse og bærekraft i Stockholm, blant annet statsministrene fra Norge og Sverige. Det synes noen er en så dårlig idé at de føler de må rope det veldig høyt. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

 

Av Lasse Jangås, samfunnsredaktør i Nordlys

For i går brast det. Norges misunnelige, mørkemennene, alle nettrollene har sittet der lenge foran tastaturene med verk i fingrene og ventet på et klarsignal fra noen med en stemme som bærer langt, en som kunne gå foran og åpne opp for all deres voldsomme og innesperrede frustrasjon og sinne.

I går ble deres bønner hørt. I går kom han som utløste flommen av forurensning som bare lå der og hopet seg opp bak en digital demning som snart ville briste uansett. Bare les kommentarfeltene, hvis du har mage til det. Eller ikke. Kanskje ikke.

Mengden av sjalusi og jantelov ble til slutt så tung at han ikke en gang ville vært nødvendig. Men han kom for sikkerhets skyld, Kjetil Rolness. I Dagbladet.

Hans ærend var riktignok å ydmyke den norske halleluja-stemningen for alt det gode vi elsker når det står vakre, slanke og dødssyke kvinner bak, samt medias manglende kritiske sans, men på veien dit valset han også over Gunhild Stordalen og alle som måtte tro at prosjektet hennes har en verdi.

Rolness har nemlig hørt alt før. Og for å overbevise alle om at det ikke bare er han som mener prosjektet er meningsløst, lener han seg på eksperter - riktignok navnløse - som «tviler på at det komme noe godt ut av dette». Nordmenn altså. Naive Norge.

LES OGSÅ: «Vi har hørt alle hersketeknikkene før»

For å være ærlig vet jeg sannelig heller ikke om det kommer noe godt ut av dette, de har jo nettopp begynt. Men jeg ser at EAT i løpet av ett år har fått sammen kapasiteter innenfor forskning (f.eks. Jeffrey Sachs, leder FNs nettverk for bærekraftige løsninger), næringsliv (Paul Bulcke, adm.dir. matvaregiganten Nestlé og styreleder Michael Treschow i Unilever) og politikken (norsk og svensk statsminister) med fokus på et tema jeg må innrømme plager meg litt:

At kloden ikke er helt ok for tida. Og at pila peker i helt feil retning.

Og da tenker jeg at det kan være verdt et forsøk. At det nok ikke skader at folk flest er positive til nye initiativ, særlig når det ikke koster dem noe eller er skadelige for dem. Stordalen skal selvsagt tåle kritiske spørsmål fra pressen og fagfolk, hun bør til og med få dem, men kan neppe lastes for at de ikke kommer.

EAT har som ambisjon å samle krefter fra myndigheter, verdensledende akademiske miljøer, næringsaktører og organisasjoner for fokus på globale utfordringer som mat, helse og bærekraft. Overproduksjonen av mat i den vestlige verden skader miljøet globalt og øker sjansen for klimaendringer, som igjen vil skade matproduksjonen blant verdens mange fattige. Forbruksmønsteret må dermed endres, også fra et helseperspektiv. Og EAT vil forsyne beslutningstakere og oss forbrukere med forskning og ideer til løsninger.

Det er noe ynkelig over å skyte ned nye ideer, vilje og forsøk som er på vei opp fordi saken er kompleks, fordi initiativtakeren ikke blir stilt nok kritiske spørsmål fra pressen, ektemannen er rik eller fordi hun får mye oppmerksomhet.

Alternativet er en Gunhild Stordalen som holder engasjementet for seg selv og klapper igjen. Gir opp. Det synes jeg ikke nødvendigvis er et bedre alternativ.

Strengt tatt trenger vi vel flere som henne. Og færre små menn med store ego.

Dette innlegget ble først publisert på nordnorskdebatt.no

hits